Samtidig som rettssaken begynner mot Kouachi-brødrenes medsammensvorne ved terrorangrepet mot ukemagasinet Charlie Hebdo i Paris den 7. januar 2015, offentliggjør det satiriske ukemagasinet nok en gang Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer fra 2005.

Charlie Hebdo vil signalisere at de aldri vil gi etter for islams dødelige totalitarisme, men hvor mange andre er det som viser den samme standhaftigheten?

Det retoriske spørsmålet kommer fra Richard Malka, Charlie Hebdos advokat siden 1994, som i midten av august gav et intervju til Le Point.

Richard Malka. Stillbilde: On n’est pas couché / YouTube.

Fem år etter angrepet der tolv mennesker lå døde igjen i redaksjonslokalene, ser Malka dystert på tilstanden: Islamistene vant, fastslår han.

Det er ikke enkelt å motsi Malka på det punktet, ikke minst med tanke på at han ikke kan bevege seg like fritt som islamistene gjør:

Le Point: Er De fremdeles under politibeskyttelse?

Richard Malka: Ja, det er jeg. Det hele begynte den 8. januar 2015, og siden har jeg ikke hatt fred.

Advokaten har nærmest gjort det til en livsstil å representere folk som får med islam å gjøre, det være seg tenåringsjenta Mila, som sist vinter ble truet på livet etter å ha omtalt islam i lite flatterende vendinger etter å ha støtt på en vulgær og innpåsliten muslim i sosiale medier, eller en ung kvinne som ikke fikk gå ombord i en buss tilhørende det kommunale transportselskapet fordi hun gikk i kort skjørt.

Hvis man analyserer dette kjølig, innser man hvor absurd det er, bemerker Malka. Men alle har vent seg til det.

Det var da også det de var ute etter: å skape en ny normalitet og fremkalle taushet og frykt med tanke på konsekvensene av manglende ærbødighet.

Terroristene ble drept, og straffesaken er mot deres medhjelpere, men Malka ser ingen større prinsipiell forskjell mellom dem.

Og hvis Kouachi-brødrene hadde vært på tiltalebenken ville ikke det ha økt interessen min for saken. De er bare våpen. De er viktige på samme måte som kalasjnikovene er det.

Det som er nødvendig, er å forstå prosessene som gjør mennesker til dødsmaskiner, fortsetter advokaten.

Hvem var det som bevæpnet Kouachi-brødrene, en Coulibaly eller en Merah, som brant etter å drepe fem år gamle barn, intellektuelt? Jeg er interessert i hjernevasken som finner sted før handlingen.

Ondet må bekjempes politisk og ideologisk, hevder Malka.

Det som utløser forbrytelsen, er ønsket om å forby kritikk av Gud, det vil si ytringsfriheten, altså friheten i sin alminnelighet.

Det som har gitt armslag til dette ønsket, er et intellektuelt svik, mener Malka: Hele venstresiden applauderte Charlie Hebdo da karikaturene rammet katolikker, men holdningen ble diametralt motsatt da islam fikk unngjelde. Dette var jo en minoritetsreligion! Medier, akademikere og intellektuelle sluttet å ta Charlie Hebdos parti.

Også høyresiden hadde sin del av ansvaret.

Fordømmelsene kom fra alle retninger. Jacques Chirac fordømte «provokasjonene som er egnet til farlig opphisselse av gemyttene». Hans statsminister Dominique de Villepin oppfordret «til respekt og til å unngå å såre religiøse overbevisninger unødig».

Malka føler et dypt sinne mot dem som har forrådt frihetens sak av feighet, blindhet, sosial stilling eller politisk opportunisme. Resultatet er at ingen lenger tør å utfordre islam.

I hvilket teaterstykke, i hvilken film, i hvilken er det noen våger å kritisere islam?

Hvem har gjort det i fem år på disse kanter? Houellebecq…

«Underkastelse» kom ut samme dag som terrorangrepet. Det var altså før. Det er klart at islamistene har vunnet…

Advokaten tror ikke seieren er permanent:

Jeg inngår min variant av Pascals veddemål: Menneskenes lengsel etter å leve fritt ender alltid opp med å vinne frem.

Men inntil videre er det sensuriveren som gjelder, og den er ikke begrenset til islam, den blomstrer også på steder hvor den absolutt ikke hører hjemme:

Situasjonen er mye verre nå enn for fem år siden. Det går aldri en måned uten at noen blir forhindret fra å tale ved franske universiteter.

«Taliban-lærlinger» er ordet Malka bruker om de venstreorienterte studentorganisasjonene, idet han konstaterer at situasjonen er like trøstesløs i USA og Storbritannia. Men dette er ikke flertallsoppfatninger, fastslår han. Det at et stort flertall av borgerne aldri blir hørt, er et demokratisk problem, konkluderer Malka.

Det demokratiske systemet har i det hele tatt fått flere fellestrekk med islam, og det gjelder også vårt eget land. Mennesker som ikke engang er muslimer, blir islamske i hodet. Det er kanskje det tristeste av alt.