Italias utenriksminister Luigi Di Maio under en pressekonferanse i Roma den 25. august 2020. Stillbilde fra video: Reuters TV / NTB scanpix.

Et interessant trekk ved de mange formene for kollektivt identitetspolitisk vanvidd som setter sitt preg på offentligheten i disse tider, er at de hardest rammede regionene er Nord-Amerika og det nordvestlige Europa. Det er jo ikke noe rart, for den livsfiendtlige moralismen som fulgte med på lasset til protestantismen, dukker stadig opp i nye former.

Lenger sør og øst i Europa puster man i en helt annen luft. Italias utenriksminister Luigi Di Maio gav i uken som gikk et eksempel på det. Det var i forbindelse med et offisielt besøk av den kinesiske utenriksminister Wang Yi i Roma at Di Maio, som kort tid i forveien hadde feriert på Sardinia, fremstod uvanlig solbrun under en pressekonferanse.

Da bildene av utenriksministeren dukket opp, begynte folk i Italia å vitse om dem på sosiale medier. Noen spurte om Di Maio hadde sovnet under solen. Regjeringen ville bekjempe fattigdommen, i stedet har den kvittet seg med solkremen, skrev en annen. Hvem har glemt igjen Di Maio i ovnen? spurte en tredje.

Atter andre begynte å lime inn Di Maios solbrune fjes på kroppene til svarte kjendiser, det være seg Michael Jordan eller noen av hovedpersonene i Cosby-show.

Foto: Instagram.

Det hele var forholdsvis godlynt og uskyldig, og hovedpersonen reagerte med selvironi på Instagram, der han takket for en god latter, og lovte å bruke solkrem med beskyttelsesfaktor 50 neste gang.

På det punktet burde hele den banale episoden naturligvis ha vært glemt, men slik fungerer det jo ikke i våre dager: Di Maio hadde begått en identitetspolitisk dødssynd ved å vitse om sin egen mørke hudfarge. Sånt gjør man da ikke! Fremfor alt er han ikke svart selv (skjønt det av og til er opp til hver enkelt å avgjøre den saken nå om dagen), og da har man å la være med denslags.

Vel, i Italia vitser man med de fleste ting fortsatt. Et formidabelt eksempel på det er Checco Zalones hysterisk morsomme film «Quo vado?» fra 2016, som tøyser med alt fra afrikanske stammer og homoseksualitet til religion og selvmord. Man kan lure på hvorfor den største kassasuksessen i italiensk filmhistorie aldri er kommet på norske kinoer, til tross for at store deler av handlingen er lagt til Norge. Kanskje et norsk publikum ikke lenger tåler humor som kan komme i skade for å krenke selvhøytidelige grinebitere?

Men noen lot seg altså krenke av Di Maios selvironi. Han burde ha tatt avstand fra den avskyelige rasismen i vitsene og de manipulerte bildene, og ved ikke å gjøre det viser han manglende følsomhet for de svartes situasjon ikke bare i Italia, men også i USA, begynte protestene å lyde.

I New York Times reagerte Emma Bubola og Gaia Pianigiani på at «blackface» ikke er like tabu i Italia som andre steder:

In the United States, racked by questions of systemic racism, some public figures who have been caught in blackface have been forced to resign or have been fired. The practice has also become taboo in most of Europe, where it is, at the very least, considered highly offensive.

But perhaps less so in Italy, where performers still appear on television in blackface to play notable figures such as Louis Armstrong or Beyoncé.

Disse tabuene blir ikke forstått i Italia, hvor man ikke har den samme følsomheten for saken, opplyste Di Maios talsmann til den amerikanske avisen. Dessuten vitset utenriksministeren om sin egen hudfarge, la han til.

Men enkelte humørløse grinebitere lar seg alltids spa opp der til lands også, og NRK har formidet noen vitnesbyrd.

Problemet både med New York Times og NRK er naturligvis at de ikke lenger representerer normaliteten. Da kommentatoren Bari Weiss ikke lenger orket å jobbe i New York Times, skrev hun blant annet:

Stories are chosen and told in a way to satisfy the narrowest of audiences, rather than to allow a curious public to read about the world and then draw their own conclusions.

Twitter er blitt redaktør i New York Times, la hun til. Slik er situasjonen også i NRK, som det snart bare er eldre og galehusvenstre som orker i mer enn minimale doser.

Kampen mot normaliteten og flertallets verdier føres 24/7 i nesten alle kanaler. Det er opp til oss andre å kjempe for dem.

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!