Assimilering handler også om å tilegne seg nasjonalkulturen i det landet man har valgt å bosette seg i. For Norges del gjelder det for eksempel å vite noe om Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). Alle de med innvandrerbakgrunn som elsker 17. mai, vet at det var Bjørnson som skrev nasjonalsangen «Ja, vi elsker dette landet»? Her er han avbildet på kontoret på Aulestad (1908). Ukjent fotograf. Foto: Nasjonalbiblioteket / Wikimedia (utsnitt).

Andreas Slettholm, kommentator i Aftenposten, skrev alt i 2017 at «integreringens tid er forbi» – det er assimilering som gjelder. Aftenposten burde skrive dette hver dag – det ville lagt press på politikerne, som vakler svært i dette spørsmålet.

Hva betyr assimilering? «Assimilering er en statlig politikk for å gjøre en språklig eller kulturell minoritet eller innvandret gruppe mest mulig lik majoritetsbefolkningen», heter det i Store norske leksikon, som skriver videre:

Dette innebærer at individer eller grupper blir tatt opp i storsamfunnet på storsamfunnets premisser. Det er en enveisprosess der de som assimileres må endre sine grunnleggende kulturelle verdier, ta i bruk majoritetens språk, og lignende. Assimilering forstås ofte som en form for integrering. Assimilering kan kontrasteres med både segregering og multikulturalisme, hvor mindre grupper beholder sin egenart i større grad.

Snl.no understrekes også at «medlemmene av minoriteten skal ha samme individuelle rettigheter som andre personer». Det er et viktig premiss.

Selve inngangsbilletten til fullverdig medlemskap i en nasjonal kultur, er språket. Om man ikke kan snakke og skrive godt norsk, er sjansen for sosial mobilitet selvsagt dramatisk svekket. Det har ikke noe med diskriminering å gjøre, men med manglende kvalifikasjoner.

Assimilering som bygger på frivillighet og bruk av belønning bør regnes som en legitim politikk. Nasjonalstater skal fremme nasjonal kultur, ikke alle andre kulturer. Innvandrere som vil bevare eget språk og egen kultur, må gjøre det på fritida og med egne midler.

I 2013 skrev Olga Stokke i Aftenposten om inderen Avtar Jasser (47), som hevdet at det er lettere for innvandrere å lykkes i Norge enn i de fleste andre land. Men han var helt klar på at man da måtte tilpasse seg norsk kultur:

Språket er ikke nok for å bli integrert. Innvandrere må lære seg å forstå norsk kultur og tenkemåte. Jeg kan jo ikke fortsette å leve som en inder i Norge.

Jasser giftet seg med en samisk kvinne, han er trippel deltaker i Birken (sykkel, løping, ski) og han la vekt på at det kreves en innsats for å lykkes:

Man må gi avkall på noe. Foreldre må akseptere at livet blir, eller bør bli, annerledes for barna fordi vi skal leve her.

Sju år senere er det likevel sjelden å høre stemmer som Jasser. Tvert om har det blomstret opp en hel woke-industri av klager mot «det rasistiske Norge».

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

En som i det siste har anbefalt assimilering som norsk politikk og som migrantstrategi, er statsviteren Asle Toje. Han hevder at assimilering er den beste form for integrering, både for Norge og for den enkelte innvandrer. Den som ønsker en framtid i et nytt land, bør helhjertet omfavne sitt nye fellesskap. De som lykkes best og raskest, er de som  har det til felles «at de er norske, uten bindestrek», skriver Toje:

Det er mye å hente på å slutte å late som om man står med ett bein i to kulturer og erkjenne at du står med begge føtter i Norge. Å utvandre er et stort valg, et valg hvor prisen ofte først blir åpenbar etter at det er tatt.

Slik er det ofte for førstegenerasjons utvandrere, de som Knut Hamsun beskrev som «rykket opp med roten» og som tilbringer resten av livet med å trekke disse røttene etter seg. Naturligvis skal det være lov å dyrke gamlelandet, men det er trolig klokere å investere i kulturen i det landet du faktisk har valgt å bosette deg i og hvor dine barn vil vokse opp.

Venstreradikale er sterkt mot assimilering, de ser på de som et overgrep. Men Toje har lagt merke til at venstreradikale yter bjørnetjenester til offergruppene de tilsynelatende vil beskytte:

Ingen gruppe skulle trenge å representeres av de folkene, for det er tilnærmet en historisk lov at venstreradikalt engasjement nesten alltid ender opp med å skade de grupper de ønsker å hjelpe.

Det er ikke bare innvandrernes framtidige suksess som står på spill. Også våre nord-europeiske velferdsstater er avhengig av av innvandrerne slutter seg til nasjonale kulturer:

Fremtidige forskere vil undre seg over at en hel generasjon ‘integrasjonseksperter’ ikke evnet å se i hvilken grad velferdsstatene i Nord-Vest-Europa var frukt av en spesifikk kultur og naiviteten som fikk de samme til å tro at denne modellen kunne bevares uten kulturelt samhold.

Et åpenbart sårbar punkt i integreringspolitikken så langt, har vært at store diasporamiljøer blir klienter i velferdsstaten og i hovedsak bare bidrar til negative statistikker. De mest kritiske til dette fenomenet oppfatter disse miljøene som en form for omvendt (velferds)kolonisering, og det fører til en sterkt polarisert debatt. Skeivheten vil til slutt tære på samfunnslimet og viljen til å betale skatt.

Tilhengere av flerkultur går stillere i dørene. Det har delvis med samfunnsøkonomi å gjøre, skriver Toje:

Tilbakeslaget mot flerkultur kommer dels av at ikke noe land har råd til å importere en underklasse av kulturelt fremmede mennesker som blir opprettholdt av skattene som er betalt av en innfødt middelklasse som har lite til felles med dem.

Toje har også et helt konkret, banalt tips for de som vil opp og fram i det norske samfunnet: Gjør deg kjent med den kulturelle kanon, «nordmenns nistepakke» som professor Trond Berg Eriksen kalte det, altså de viktigste verkene innen litteratur, kunst og film; det er helt riktig at «en betimelig Fleksnes-referanse kan åpne dører», som Toje bemerker.

Likevel er det mange, i akademia og i mediene, som først og fremst er opptatt av å skildre Norge som et land preget av nasjonalsjåvinisme, islamofobi og systemisk rasisme.

Kommentator i rights.no, Hanni Afsar, har lite til overs for denne meningssterke gruppen, som han kaller «selvhaterne»:

Flere som sitter i sentrale posisjoner i akademia har fått det for seg at hvis bare mennesker får anledning til å flytte til Norge og blir godt mottatt av den innfødte befolkningen, blir Norge et bra sted. En harmonisk smeltedigel av eksotiske kulturer uten rasisme.

Mennesker i Asia, Afrika og Midtøsten, land som skårer høyt på fremmedfiendtlighet, diskriminering og rasisme, hadde sannsynligvis ledd seg ihjel om de hadde visst om hva de holder på med av intellektuelt vås på universitetene. (…)

Er det noe de bryr seg lite om i akademiske kretser, så er det Norges fremtid. Isteden fortsetter selvhaterne kampen mot sitt eget land ved å latterliggjøre egen kultur, samtidig som de fremsnakker kollektivistiske klankulturer som knapt har hørt om menneskerettigheter, likeverd, kvinnefrigjøring, likestilling, ytringsfrihet, demokrati, pluralisme og humanisme.

Det fargerike fellesskapet har i svært liten grad manifestert seg. Vi har heller fått bekreftet at like barn, leker best. Like barn trenger ikke å være like av utseende, i vårt ikke-rasistiske land, men de må ha noenlunde felles referanser, verdier og språk. «Brun og blid» heter en solarium-kjede her i landet; et slikt firmanavn ville vært utenkelig i India, Sri Lanka og Pakistan.

Det haster med å framsnakke assimilering som svar på masseinnvandringens problemer, og de som absolutt ikke ønsker å bli for norske, bør vi heller oppmuntre til å reise til andre land, der de passer bedre inn.

En av Norges mest diskuterte og aktuelle bøker – nå i nytt opplag!

Kjøp Halvor Foslis bok her!