Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

I et oppslag i bladet Dagen 10. august (papirutgaven) gjør generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd, MKR, Berit Hagen Agøy, rede for sitt syn på hva som er «gjeldende folkerett» og hvor hun mener den skapes.  Artikkelen har så mange underlige påstander og faktafeil at det bare er anledning til å ta opp noen av hennes villedende påstander.  Det tragiske er at det kan ha vært slike forvirrede tanker som har villedet bispekollegiet til å uttale seg kritisk om Israels rettigheter i Jordan-dalen.

 Utgangspunktet hennes er at hun ønsker å påtale flere innlegg i bladet Dagen som stiller spørsmål ved kirkeledernes forståelse av folkeretten » … hvor en gjentakende påstand er at Folkeforbundets fredsavtaler etter 1. verdenskrig gir Israel rett til landområdene Judea og Samaria, som utgjør dagens Vestbredden.»  Å argumentere med San Remo-avtalen fra 1920 og Balfour-erklæringen fra 1917 er et blindspor, mener hun blant annet.

 San Remo-avtalen har ingen folkerettslig status i dag, hevder generalsekretæren i MKR.  Men denne avtalen inngikk jo, i likhet med traktatene i Sèvres og Lausanne, i fredsslutningen og rettsoppgjøret etter Den første verdenskrig, og kan vel ikke slettes fra folkerettens domene uten at hele det store rettsoppgjøret går samme vei?  Man kan vel ikke i dag bare plukke ut det man ønsker fra dette historisk viktige oppgjøret og slette det man synes er upassende?  Hvor skulle da grensene gå i Europa og Midtøsten?  Hva med Syria og Irak som ble behandlet i San Remo i samme vedtak som Palestina?  Skal San Remo-avtalen slettes også for de landene?

 Vi forstår at MKRs generalsekretær gjerne vil slå et slag for FN som verdensmakt, hvor enhver politisk meningsytring utgjør «det internasjonale samfunnets syn på konflikten» som Israel «må forholde seg til.»  Det er interessant å merke seg, skriver hun, «at de som fastholder Folkeforbundets myndighet i Israel-spørsmålet, i mindre grad aksepterer vedtak i FN, som jo avløste Folkeforbundet.  I dag er det FN som representerer det internasjonale samfunns syn på konflikten,» og fortsetter: «Det er derfor nødvendig å respektere vedtak i FN og ta utgangspunkt i gjeldende folkerett om en skal finne en løsning på konflikten.»

 Det siste er vi nesten enige i, rent bortsett fra at man ikke må blande sammen internasjonale traktater som utgjør folkerett, og rent politiske meningsytringer i FN som i likhet med resolusjoner i Studentersamfunnet ikke er rettskraftige vedtak.  San Remo-resolusjonen og Folkeforbundets Mandat for Palestina er fremdeles gyldige instrumenter innenfor folkeretten, mens de mange Israel-kritiske resolusjonene fra FNs Hovedforsamling og andre organer ikke er det.  Det som styrer folkeretten i den aktuelle sammenhengen er ikke de politiske resolusjonene, men Artikkel 80 i FN-pakten som slår fast at de rettigheter stater og folk fikk av Folkeforbundet, fremdeles er gjeldende folkerett.

FN-pakten er en viktig traktat innenfor folkeretten som bl.a. slår fast at resolusjoner fattet i medhold av FN-paktens Kapittel VII er bindende for medlemstatene.  Men ingen resolusjoner om den arabisk-israelske konflikten, ikke engang Resolusjonene 242 og 2334 er folkerettslig bindende vedtak, selv om Resolusjon 242 har i seg elementer av internasjonale sedvanerettslige anbefalinger.  Den fremholder blant annet statenes “rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser.”  Dette er en rett som gjelder alle statene, inkludert Israel.  Den påpeker også «det uakseptable ved å tilegne seg territorium ved hjelp av krig,» noe som også gjelder alle stater, inkludert Jordan som på ulovlig vis tilegnet seg Judea, Samaria og Øst-Jerusalem i 1948.  Det var områder som av Folkeforbundet var avsatt til «tett bosetting» av jødiske innvandrere.

 Generalsekretæren sier at bispemøtet og Mellomkirkelig råd fastholder, sammen med de globale økumeniske organisasjonene og deres samarbeidskirker, at Israels okkupasjonspolitikk og en eventuell annektering av Vestbredden er i strid med folkeretten.  Å hevde noe annet er både faktisk feil og mangel på realitetsorientering.  Det hjelper ikke Israel, tvert imot, sier hun.

 Vi kommer ikke fra at denne proklamasjonen fra Kirkens ledelse har en underliggende truende tone rettet mot den jødiske staten og dens innbyggere.  Generalsekretær Hagen Agøy unnlater å fortelle hvor Israels politikk er i strid med folkeretten, og hun forteller ikke hvilke «fakta» som skal være feil.  Det vi får ut av hennes påstand er at «vi må se fremover mot mulige realistiske løsninger som det internasjonale samfunnet vil garantere, snarere enn å klamre oss til avtaler og erklæringer som i dag er blitt irrelevante.»

 Det kan ikke råde tvil om at de «løsninger» som «det internasjonale samfunnet» med støtte fra kirkelig hold ønsker å påtvinge den jødiske staten, bygger på de samme elementer som både FN og EU med norsk støtte har terpet på siden PLO brøt fredsforhandlingene med Israel, nemlig:

1. Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelsen av en palestinsk stat.
2. Denne staten bør baseres på “grensene fra 4. juni 1967” som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav.  FN har jurisdiksjon til å kreve at disse “grensene” blir overholdt.
3. Enhver handling fra Israels side som truer et slikt resultat, blir sett på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på våpenhvilelinjene fra 4. juni 1967, og
4. Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

Men ingen av disse FN/EU-kravene har hjemmel i folkeretten.  Folkerettens vilkår som gjelder selvbestemmelse for den Palestina-arabiske folkegruppen har ingen forutsetning om at dette må innfris gjennom en tostatsløsning.  Det finnes ingen «grenser fra 4. juni 1967.»  Da var Israel omgitt av våpenhvilelinjer fra en krig som ikke var avsluttet med freds- og grenseavtaler.  Resolusjon 242 erkjenner at våpenhvilelinjene ikke var «sikre og anerkjente grenser.»  Det var noe det skulle forhandles om.  De forhandlingene er gjennomført i forhold til Egypt og Jordan.  Grenseavtalene med nabostatene opphevet og erstattet våpenhvileavtalene slik at de såkalte «grensene fra 4. juni 1967» ikke lenger eksisterer.

 Truslene som rettes mot Israel og «alle andre stater» gjennom disse kravene som Kirken støtter, er i seg selv et klart brudd på folkeretten, og især på FN-paktens formål og prinsipper som utvetydig pålegger medlemstatene å avholde seg fra trusler mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller å blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor en stats egen jurisdiksjon.

 Det er de villedende og useriøse utsagnene fra Mellomkirkelig råd, bispemøtet og deres medarbeidere som er problemet i denne sammenheng.  At nettopp Kirken aktivt bidrar til å villede sine medlemmer i et spørsmål som dette, bør bekymre mange.  Vi kan dessverre igjen slå fast at disse organene, i likhet med FN og EU, omtaler og behandler den jødiske staten Israel på en nedverdigende måte som de aldri anvender på noen annen stat.  Det er en form for diskriminering som tydelig rammes av den internasjonale definisjonen på antisemittisme.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme