Washington 20. januar 2017: Donald Trump hilser på Joe Biden og Barack Obama etter at han har er tatt i ed som USAs 45. president. Foto: Lucy Nicholson / REUTERS / NTB scanpix

Den profilerte samfunnsdebattanten og høyrepolitikeren Simen Sandelien publiserte på egen FB-vegg en analyse av situasjonen i USA nå før valget.

Utgangspunktet er jo kjent:

Amerikanerne får et ganske krevende valg til høsten. Valget vil stå mellom to menn som begge har sett sine beste år. Jeg er pessimistisk.

For Sandelien framstår Biden som den klart mest sympatiske personligheten. Men er det viktig? Politisk er han naiv:

Likevel kommer han etter alt å dømme til å representere en kontinuitet av den liberale ja-til-alt Ole-Brumm-politikken som har vært toneangivende i vesten i flere tiår. Ja til fattige innvandrere fra Latin-Amerika og resten av verden, men også ja til sosiale ordninger og et helsesystem som forutsetter at enda tettere nasjonalt fellesskap enn i dag. Et fellesskap som utvetydig vil bli ytterligere svekket av et fenomen som innvandring.

Prisen for å føre en politikk som mangler helhet og indre konsistens vil dessverre bli enda mer politisk polarisering og sinne for amerikanerne.

Biden vil si ja til arbeidsplasser, ja til høyere minstelønn og ja til mer ambisiøse klimakrav og miljørestriksjoner. Disse motivene kan fremstå hederlige, men er dessverre ikke mulig å få til samtidig uten å betale en pris. Mest sannsynlig vil det føre til økt statsgjeld i et land der denne allerede er veldig høy. Det er å skyve kostnadene over på fremtidige generasjoner. Mest sannsynlig vil en slik kombinasjon av målsetninger mislykkes og bare gi lavere økonomisk vekst. Økonomisk vekst er først og fremst et kollektivt måltall på den velstandsutviklingen som folk opplever på individplan. Også her vil prisen for en politikk som mangler helhet og konsistens bli enda mer politisk polarisering og sinne.

Biden risikerer i større grad enn Trump å bli styrt av den identitetspolitiske venstresiden:

Han kan bli tvunget til å akseptere premisset om at sosialpolitikk skal evalueres i henhold til utfallsulikhet mellom grupper som kjønn, rase, religion og seksuell orientering. Risikoen ved å måle politikk på denne måten er at man istedenfor utfallsulikhet vil skape betydelig mulighetsulikhet basert på gruppetilhørighet. Prisen for å føre en politikk som er urettferdig på denne måten vil nødvendigvis være enda mer folkelig polarisering og sinne. Det vil forsterke – og ikke løse – gruppekonflikt.

Biden er neppe sterk nok til å slå ned opprør og demonstrasjoner. Det er ugunstig i den turbulente økonomiske og politiske tiden som USA er inne i. Hvis lokal styring fra demokratene på delstatsnivå er en målestokk for nasjonal styring, kan den identitetspolitiske venstresiden i verste fall lykkes med å få delvis gjennomslag for absurde anarkistiske idéer som å kutte finansiering til politiet.

Nå nytt opplag!

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Om Bidens utenrikspolitikk skriver Sandelien at mye vil bli som under Trump:

Biden vil sannsynligvis føre sin utenrikspolitikk med mer diplomatisk finesse enn Trump. Men han vil mangle både maktpolitiske og økonomiske muskler samt folkelig ryggdekning til å gjeninnta rollen som et troverdig enerådende verdenspoliti.

USA under Biden blir ikke det samme som USA under Clinton.

Også Biden vil bli tvunget til å fokusere amerikansk maktpolitikk mot Kina. Også Biden vil antageligvis overlate Europa og Midtøsten mer til seg selv. USA trenger ikke lenger oljen fra Midtøsten. De tunge historiske båndene mellom USA og Europa – forsterket av andre verdenskrig – er nå dessverre avtagende. Det må Biden også forholde seg til.

Det dummeste vi europeere gjør, er å tro at Biden vil være et trygt skritt tilbake til den gamle normalen. Den analysen er ikke ærlig. Europa – og spesielt Norge – trenger et skikkelig krafttak med tanke på egen sikkerhet og eget forsvar, både for å vedlikeholde alliansen med USA i NATO, men også for å kunne dekke mer av våre egne fremtidige sikkerhetsbehov.

Sandelien er sterkt kritisk til Donald Trumps personlighet:

President Trump har – i motsetning til Biden – en personlighet som de færreste liker. Han har ikke diplomatisk finesse.Han ønsker mest å være sine venners venn, og knapt det. Politisk er han på republikanernes linje med tanke på å begrense den amerikanske velferdsstaten til et utgiftsnivå – og en grad av solidaritet – som gjenspeiler den graden av bånd og fellesskap som eksisterer i USA på føderalt nivå. Han står dessuten for en innvandringspolitikk som er i samsvar med et ønske om å bevare det fellesskapet som dagens sosiale ordninger og føderale institusjoner er basert på. Trump er ikke spesielt diplomatisk i sin måte å kommunisere denne politikken.

Hans sosial- og innvandringspolitikk har likevel en mer langsiktig konsistens og helhet enn det demokratene står for. Kommunisert slik det blir, bidrar dessverre også Trumps politikk til å forsterke en frustrasjon hos mange av de som føler seg etterlatt av globalisering og de akademiske kravene til informasjonssamfunnet. Hans sterke fiendtliggjøring av omverden bidrar dessverre ikke til forståelse hos de som instinktivt sliter med å forstå hvordan fellesskapet trenger å pleies gjennom restriktiv innvandringspolitikk.

Minstelønn, klima og miljø er ikke viktig for Trump, skriver Sandelien. Trumps politikk var positiv for økonomien frem til koronautbruddet. I USA – som i Norge – mangler man troverdig klimapolitikk som ikke samtidig er veldig destabiliserende politisk.

Sandelien mener Trump er for hard i retorikken, selv om han har rett:

Avvisning av kravene fra den identitetspolitiske venstresiden er definitivt den riktige politikken etter mitt syn, men gjennomføringen til Trump er svak og bidrar ikke til å samle USA om en felles amerikansk identitet og nasjonsidé, slik han – i mine øyne – burde ha vektlagt i større grad.

Trumps utenrikspolitikk er kortsiktig, mener Sandelien:

Den store ulempen med trumpismen er at den neglisjerer at utenrikspolitikk i realiteten er en kontinuerlig prosess og ikke bare en knallhard engangsforhandling. Ved å tvinge igjennom et forhandlingsdiktat overfor omtrent alle – også overfor venner – risikerer Trump at resten av verden utvikler nye strategier. Desto lenger USA fortsetter å føre en politikk der tradisjonelle allierte møtes som en hard motpart, desto større blir risikoen for at disse landene på sikt finner sammen til nye allianser i opposisjon til USA. Det kan være sikkerhetspolitisk destabiliserende og verken gunstig for USA eller for oss som i utgangspunktet er venner av det amerikanske folket. Handelsproteksjonisme er en farlig flørt fra Trump sin side. Handel, utført etter rimelige spilleregler, er mer enn et nullsumspill.

Når det gjelder bekjempelse av viruspandemien tror Sandelien at det vil være begrenset forskjell på Biden og Trump.Det politiske liv i USA har lenge vært i forfall («Political Decay» som Fukyama ville kalt det), skriver Sandelien. Og avslutter altså pessimistisk:

Biden kan forventes å utøve presidentmakten med den tradisjonelle etiketten intakt på overflaten, men han er både for svak, for styrt av politiske bånd, og alt for lite visjonær til at man skal ha forhåpninger om strukturell fornyelse av det politiske USA.

Jeg er derfor pessimist og tror USA vil fortsette å slite uansett hvem som blir valgt.

Kjøp Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!