En mann tar en selfie og to kvinner snakker sammen med Hagia Sophia Grand Mosque i bakgrunnen 23. juli 2020. Foto: Umit Bektas/Reuters/Scanpix
Det er lenge mellom hver gang man fra norsk hold får presentert noe i nærheten av greske perspektiver på verdensutviklingen, for ikke å snakke om gresk-ortodokse; Hellas er på en måte østenfor sol og vestenfor måne for de fleste nordmenn hva gjelder alt annet enn badeliv og sammenrast nasjonaløkonomi. Nyhetsdekningen blir deretter. Innimellom skjer det imidlertid et og annet som nærmest tvinger seg inn på avisenes forsider, og da oftest i forbindelse med den alltid ulmende konflikten med naboen Tyrkia.
Noe slikt var det som hendte for litt siden da tyrkernes leder, Erdogan, kunngjorde at Hagia Sofia ikke skulle være et museum lenger, men igjen bli moské. Saken har vært dekket vesentlig bedre av document.no enn norske hovedmedier, ikke minst av Meotti og Furuseth, men jeg vil gjerne likevel bruke tid på å vektlegge noen historiske sammenhenger så vel som fremtidsperspektiver rundt hendelsen. For intet i striden mellom Hellas og Tyrkia, og i den større konflikten mellom kristendom og islam, kan forstås uten å ta hensyn til de lange linjene. Kronologisk dybdesyn er og blir uomgjengelig nødvendig.
Hagia Sofia (Hellig Visdom) ble bygget av keiser Justinian på 500-tallet som hovedkirke i det som siden 330 hadde vært Østromerrikets hovedstad. Etter skismaet i 1054 mellom de vestlige latinsk-dominerte katolikkene og de gresk-dominerte ortodokse forble kirken frem til 1453 det arkitektoniske midtpunktet for den sistnevnte trosretningen. Da erobret Mehmet IIs osmanniske styrker Konstantinopel. Byen ble til Istanbul mens Hagia Sofia ble omgjort til moské; slik falt det østromerske riket sammen under angrepet fra krigerske tyrkere rundt tusen år etter at Roma hadde måttet åpne byportene for folkevandringstidens germanere.
Etter at Tyrkia hadde vært på tapersiden under første verdenskrig og kalifatet i 1923 ble oppløst av tidens nye sterke mann, nasjonalisten Mustafa Kemal Pasja (senere Atatürk),vendte landet seg vestover i en massiv moderniserings- og sekulariseringsprosess. Som ledd i denne ble Hagia Sofia i 1934 omgjort til museum. Atatürk var landsfaderen over alle landsfedre og hans etterfølgere så til at kursen holdt seg stabil i nesten hundre år. Når det var nødvendig, grep det tyrkiske militæret inn for å sikre den sekulære staten som var en sentral del av Atatürks visjon om å skape et moderne tyrkisk samfunn.
Etter at Recep Erdogan ble Tyrkias statsminister fra 2003 av og siden valgt til president i 2014, har landets utvikling tatt en delvis ny retning. På område etter område har Erdogan visst å spille på religiøse i tillegg til nasjonalistiske strenger for å sikre sin makt (formuleringen antyder ikke at skiftet ikke var i hvert fall delvis motivert av genuin religiøs overbevisning, bare at den demonstrative religiøsiteten har hatt tydelige politisk overtoner og vært gunstig for Tyrkias nye sterke mann). Ved hjelp av sin islam-funderte tyrkiske nasjonalisme har Erdogan fått økende kontroll over alle sider ved statens liv, også det militære maktapparatet.
Det er i dette perspektivet man må se beslutningen nå om å bryte skarpt og åpent med Atatürks sekulære linje og gjenetablere den erobrede kirken Hagia Sofia som moské, et lysende symbol på de tyrkiske muslimenes seier over de vantro, især de kristne grekerne. Det er nemlig ingen isolert, tilfeldig begivenhet som har funnet sted, men en historietung symbolhandling som peker like mye fremover som den er tilbakeskuende. For som alt påpekt: I denne delen av verden spiller historien og fremtidsvisjonene en langt større rolle enn hva mer praktiske – kanskje også overfladiske – nordboere kan forestille seg.
Det er tre fremtidsårstall som ofte vektlegges i tyrkisk-nasjonalistisk, religiøst preget retorikk, også av Erdogan selv når han taler til sine egne: 2023, 2053 og 2071. Alle markerer de jubileer over fortidens seire samtidig som de er kronologiske merkesteiner for når ny tyrkisk storhet skal oppnås. Min fremstilling av saken bygger særlig på artiklene «What does Turkey hope to achieve by its current policies in Syria» av Uzay Bulut og «Erdogan’s grand vision: Rise and decline» av Hillel Fradkin og Lewis Libby (World Affairs , MARCH/APRIL 2013, Vol. 175, No. 6; jeg finner dessverre ingen lenke til artikkelen). Begge anbefales.
2023 markerer hundreårsjubileet for den nå eksisterende tyrkiske republikken som etterfulgte seljukenes og deretter osmannernes stater. Erdogan og hans parti AKP ser for seg reetableringen av et Tyrkia-ledet, neo-ottomansk storrike med betydelige interesser og innflytelse innen et geografisk område fra Marokko i vest til Afghanistan i øst og inkluderende både Balkan i nord og Nord-Afrika i sør. En politisk aktiv islam av sunni-typen vil være det ideologisk-religiøse limet i denne religiøse supermakten. Oppbyggingen vil skje gradvis, men fundamentet er alt lagt.
I 2053 vil det være 600 år siden Konstantinopel ble til Istanbul. Uten denne hendelsen, som er like strålende i den tyrkiske verden som den er forskrekkelig i den greske, ville Hagia Sofia aldri blitt moské og mye annet i europeisk historie ville utviklet seg ganske annerledes enn det som faktisk ble tilfellet, særlig på Balkan. Til dette merkeåret ser man fra tyrkisk-sjåvinistisk hold for seg at Tyrkia vil være blant verdens ti fremste land hva økonomi angår, men helt oppe på fjerdeplassen når det gjelder makt i sin alminnelighet, bare etter USA, Russland og Kina. Kanskje vil den interne politiske utviklingen ha gått i retning av et president-styre der parlamentet har mindre makt. Territoriet vil uansett være markant utvidet; av spesiell europeisk interesse er det at Bosnia, Makedonia og Albania skal finnes blant områdene i det som nå er blitt til et slags Tyrkias forente stater.
Endelig i 2071, det siste merkeåret i AKPs og Erdogans visjonshorisont, vil man markere tusenårsjubileet for slaget ved Manzikert da seljukene vant sin første store militære seier mot et allerede sterkt svekket østromersk rike; begivenheten åpnet opp for det endelige nederlaget som kom i og med hovedstadens fall nesten 400 år senere. Tusen år etter det historisk avgjørende slaget vil et nytt, skinnende og mektig Tyrkia igjen ha nådd sine yttergrenser fra ottomansk tid og stå som leder for en Union av ottomanske stater. De mest maktglade Erdogan-tilhengerne ser rett og slett for seg verdensherredømme for de politisk-religiøse parhestene Tyrkia og islam på dette tidspunkt; intet annet sluttresultat er mulig innen denne meget spesielle varianten av tyrkosentrisk historisisme.
Ikke alle av de visjoner som er gitt uttrykk for ovenfor, har vært klart uttalt av Erdogan selv i det offentlige rom, men det er akkurat slike ambisiøse tanker hans nasjonalistisk-religiøse støttespillere elsker å leke med, og som man må formode også sjefen sjøl kjæler for mens han venter på at søvnen skal komme nattestid. For de fleste nordeuropeere vil fantasiene fortone seg som nærmest bisarre; et tyrkisk forsøk på verdensherredømme er ikke det man i første omgang bekymrer seg om. Den slags forestillinger har vel ingen plass innen et rasjonelt politisk univers, og da behøver vi vel heller ikke å beskjeftige oss med dem?
Dersom man anlegger et slikt optimistisk eller overfladisk syn, så risikerer man dessverre å utelukke fra egen sikkerhetstenkning viktige visjoner inne samtidens maktpolitikk, måter å oppfatte verden på som sitter dypt i margen hos våre strategiske fiender, intet mindre, og slikt er alltid uklokt. Tyrkia er et av landene som tydeligst kombinerer islamistisk ekspansjonstenkning med en sjåvinistisk drøm om selv om å lede et Sunni-dominert, multinasjonalt rike. Visjonen om igjen å nå frem til grensene der deres forgjengere stod for flere hundre år siden, er kanskje ikke realistisk – jeg håper iallfall at den ikke er det -, men ikke desto mindre kan slik ønsketenkning lede til politisk-religiøse fremstøt som direkte vil skade oss. Om dette «oss» også vil inkludere nordmenn, vet jeg ikke, men jeg går ut fra at så er tilfellet; vi er nå kommet til et punkt i historien da ethvert fremstøt mot det man i gamle dager kalte den kristne verden, er farlig for oss alle.
Derfor er en tilsynelatende eksotisk nyhet om at et museum i Istanbul igjen skal bli til moské, alt annet enn betydningsløs. Hendelsen er enda et angrep fra islam mot omverdenen, også mot oss. Slike er det etter hvert blitt mange av. Forhåpentlig begynner Ola og Kari å skjønne hva som foregår, slik at den mentale beredskapen omsider kan bringes opp på et nivå som muliggjør motstand. Erna og Jonas kan vi ikke håpe at vil lede an i et slikt arbeid. Andre må bære fanen så vel som sørge for at folket har etterrettelig informasjon å forholde seg til.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
