Nicola Perscheid: The Reaper 1901
Husker du finanskrisen for noen år siden? Et av uttrykkene man da ofte hørte brukt om store bedrifter med problemer, var at den eller den var «too big to fail». Blant de største av disse var investeringsbanken Lehman Brothers, og sannheten i munnhellet holdt seg ganske riktig en god stund. Men så med ett var giganten plutselig ikke «too big» lenger, virket det som, strikken røk og hele sulamitten ble slått konkurs. De var ikke alene om å gå den veien, viste det seg.
Dersom finansanalytikerne hadde vært mer opptatt av proffboksing og mindre av pengeflytting – alltid et godt råd til dem hvis primæraktivitet finner sted innen det penningfikserte sjiktet av samfunnseliten -, så ville de kanskje isteden ha festet seg ved et annet uttrykk som reflekterer dyp og gammel pugilistisk sannhet: «The bigger they are, the harder they fall». Sistnevnte viste seg nemlig å ha vesentlig større overføringsverdi til den aktuelle krisevirkeligheten.
Hvor er det jeg vil med dette snakket? Jo, til et enda større system enn det som har med kun finanser å gjøre, nemlig til hele samfunn og stater. Disse fremstår typisk som selve innbegrepet av stabilitet mens alt går så noenlunde vel, iallfall for folk som har vokst opp i trygge og gode land av Norge-typen, men så «plutselig» kan virkeligheten begynne å krakelere både på funksjons- og strukturnivå for deretter forbausende fort å smuldre opp i møtet med destruktive krefter hvis ødeleggende evne typisk fullt ut innses først etter at støvet har lagt seg. La oss se på noen historiske eksempler før jeg kommer med en dyptfølt bekymringsmelding om hvilke farer vårt og våre nærmeste venners samfunn i dag står overfor.
Det er aldri feil å trekke linjene tilbake til Romerriket når man skal forklare historiske sammenhenger, sies det i blant innen tilbakeskuende miljøer – en påstand jeg for øvrig i egenskap av innbarket hellenofil oppfatter som i beste fall utilstrekkelig -, men det er virkelig ikke urimelig å begynne med Romerrikets fall når man skal ta for seg hvor dødelige selv kjemper er når alt kommer til alt. Intet verdensrike hadde vært mer dominerende over lang tid enn romernes, og selv om struktursprekkene særlig utover 400-tallet etter hvert ble svært tydelige, var det knapt fattbart at kjernen skulle implodere så kapitalt som det skjedde da germanerne for alvor banket på hovedstadens byporter. Skjønt jo da, forståelig var utviklingen til overmål slik et utall bøker forteller oss, men vel å merke først etter at omveltningen hadde skjedd; i retrospekt gir det meste mening. Akkurat det samme gjelder den endelige nedturen for Romas arvtager, Konstantinopel, som til sist bukket under for enda et av tyrkiske stammers mange angrep i 1453, tusen år etter at det vestlige riket hadde knelt for livskraftige erobrere.
La oss hoppe frem til vår egen tid, eller iallfall nesten, til det forrige århundre. I løpet av drøye 70 år falt kjempelandet Russland to ganger sammen som stat og samfunn, først gjennom bolsjevikenes maktovertagelse etter februar- og oktoberrevolusjonen i 1917, andre gangen da kommunismen smuldret opp som statsbærende ideologi og korthuset Sovjetunionen forsvant på slutten av 80-tallet. Det første statskrakket hadde en tapt krig som bakteppe hvilket gjorde det hele mer plausibelt, men da Sovjetunionens ikke orket mer, skjedde fallet uten noen slik ytre påvirkning; kraften bare forlot statsdannelsen og det hittil allmektige Partiet som brått ikke hadde mothaker igjen til å stå imot oppløsningstendensene.
Grunnen til at jeg trekker frem disse eksemplene, er at jeg er redd for at de kanskje ikke er så unike som vi gjerne vil tro. Jeg har lenge nært en allmenn bekymring for hvordan det skal gå med vår vestlige sivilisasjon – dette er grunnen til at jeg har skrevet ukentlig her på document.no i snart ti år nå -, men jeg er også mer spesifikt redd for hva som er i ferd med å skje med det som var verdens eneste gjenværende supermakt etter at Sovjetunionen så uventet og plutselig knelte, altså USA. Det er striden mellom Trump og hans mektige motstandere, eliten som kontrollerer det offisielle USA, eller sumpen med et av Trumps mer saftige uttrykk, som ser ut til å slite landet i stykker. Nå når massive raseopptøyer, i hvert fall opptøyer som påstås å skyldes rasediskriminering, er kommet til, og det hele dessuten utvikler seg samtidig med en særdeles slitsom epidemi som på alle måter tærer på samfunnsstrukturene psykisk så vel som økonomisk, er jeg blitt i alvorlig tvil om landet har nok styrke til «å stå han av».
Til dette vil mange innvende at det slett ikke er noe nytt i USA med voldsomme demonstrasjoner og voldelig uro; ta det bare med ro, trøster man, alt ordner seg og også denne krisen vil snart gli over. For var det ikke kanskje noe lignende som skjedde også på slutten av 60-tallet, den gang da svære Vietnam-demonstrasjoner sammenfalt med en allmenn venstretendens verden over og skapte enorm baluba ikke bare på amerikanske og vesteuropeiske universiteter, men også i gatene? Dette er selvsagt korrekt, innvendingen er ikke irrelevant, men én stor forskjell finnes: Den gang hadde amerikanerne – og samfunnet i vestverdenen generelt, det kommer vi tilbake til – vesentlig mer selvtillit, stolthet og motstandskraft enn hva tilfellet er i dag.
(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)
Nå er situasjonen at vi har bak oss 30 år uten stor krigstrussel. Jo da, vi har måttet ta hensyn til en tidvis svært plagsom terror i mange land, særlig fra aggressive islamister, men noe lignende som den eksistensielle militære trusselen det kommunistiske Sovjetunionen representerte, det har vi ikke følt under siste mannsalder. Samtidig har de samfunnsnedbrytende venstrekreftene som mange innbilte seg var slått tilbake for godt i og med statskommunismens sammenbrudd i Europa rundt 1990, hatt fullstendig frihet til å undergrave sivilsamfunnet – den lange marsjen gjennom institusjonene er fullført – og altså uten at noen som helst årvåkenhet, enn si motstand, er gjort gjeldende fra samfunnsbyggernes side. Skoleverket, fra bunnen av og opp på universitetsnivå, og kirken er gjennomsyret av en normødeleggende, selvskadende ideologi som også har spredt seg til mediene, statsadministrasjonen, den politiske ledelsen og, til sist, statens maktorganer, i særdeleshet politiet og rettsvesenet. Det er så rart med det, synes kanskje noen, men ting har faktisk konsekvenser: Når systematisk kritikk og nedbryting av viktige samfunnsstrukturer nærmest uimotsagt og over lang tid får virke, så er det ikke til å forbauses over om et sammenbrudd skjer.
I USA ser vi borgermestere i millionbyer gå inn for «defund the police» og male Black Lives Matter på hovedgatene, rett i «audsyna» på Det hvite hus og Trump Tower, i ren «spite» mot Presidenten; hva som helst er akseptabelt bare det skader Trump eller iallfall irriterer ham så grundig som bare en oppadstrekt, foraktfull langfinger kan gjøre det. Pøbler og voldsforbrytere forsvares mens politiets autoritet og handlingsrom undergraves.
For å være tydelig i sammenligningen mellom før og nå: I 1968 fantes fremdeles sterk samfunnsvilje til å beskytte og hegne om sitt eget, like sterk som overbevisningen om at USA var et enestående samfunn vel verdt å forsvare mot ytre så vel som indre fiender. I dag ser denne viljen ut til å ha forsvunnet. Oikofili er erstattet med oikofobi for å tale Scruton-språk. Det er dette som skremmer meg slik, at den indre kraften, den som ikke måles i megatonn og skuddtakt, samt viljen hos minst halvparten av folket, ser ut til å være borte. Da kan oppløsning og endog borgerkrig fort bli resultatet selv i mektige USA, for ingen, absolutt ingen, er for store til å falle dersom de ikke selv bidrar vesentlig til å holde seg oppreist.
Og om dette kan skje der, så nær ingen tvil om at en lignende skjebne kan ramme også lille Norge. Hvis ikke nordmenn er villige til å forsvare det norske mot nedbrytningstendensene, så vil dette innebære slutten på vårt land slik vi kjenner det.
Det som ingen finner verdt å ta vare på, bukker til sist under. Så enkelt og nådeløst er det. Kaos vinner over orden alle dager dersom ikke mange nok bidrar med kraft og energi inn i systemet og vedlikeholder det som trenger vedlikehold; dette er fundamental termodynamikk på samfunnsnivå. Egentlig vet vi alle sammen dette selv om vi har vært gjennom en lang periode nå da slik tenkning ikke bare ble neglisjert, men endog foraktet. Den tiden må snart være omme, ellers går det oss ille.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
