Mediene har stilt seg på Black Lives Matters side. Det samme gjorde politiledelsen, helsemyndigheter og politikerne foran demonstrasjonen i Oslo 5. juni. Det kan sitte langt inne å erkjenne at det er problematiske sider ved bevegelsen. Foto: Vidar Ruud/Scanpix

Står ikke alltid ungdom i spissen for mer eller mindre voldelige opprør mot makthavere? De unge er ennå ikke etablert i samfunnet, og kan vel tiltros en særlig sans for urett?

Troen på ungdommelig idealisme er utpreget moderne, jeg kommer tilbake til det. Først noen ord om likheter mellom protestbevegelser på 60- og 70-tallet og dagens. Ikke bare er det stadig ungdom som leder an. Begivenhetenes sentrum var og forblir USA. En tredje likhet ligger i felles kontrast til klassekamp. Dette er ikke arbeiderklassens opprør.

Arbeiderklassen kjempet for å bedre sine kår. Den var opptatt av økonomiske maktforhold, mens ungdomsopprørerne ser alt i lys av kultur. Det kan man nok kalle et middelklassesynspunkt. Blant annet skal «konsumerisme» bekjempes. Vel, fagbevegelsen kamp for bedre lønn kan ikke godt forstås som en kamp for mindre konsum. Bare i Frankrike, revolusjonens hjemland, var det omfattende streiker og i flere uker våren 68 en virkelig revolusjonær situasjon.

Forskjellene er større

Såvidt jeg kan se er det større og viktigere forskjeller mellom før og nå. Ta massemedia og business. I dag har disse mektige aktører i stilt seg på protestens side fra første stund. Markedsanalytikere har lært. Både hippie og pønk viste seg etter hvert gunstig for omsetningen i de lukrative segmentene fashion/lifestyle. I dag øynes salgspotensialet øyeblikkelig. Mange produkter re-profileres. En stilig afro-amerikaner i grønn dress fremtrer på skjermen og erklærer at vi kan gjøre en forskjell. Mer trenger han ikke si. Markedet forstår koder.

Vi vet nå at liberalt demokrati undergraves av masseinnvandring. Det har vært klart lenge at mer mangfold krever mer formynderstat. Vi skal ensrettes til mangfold. Politiet forsikrer at jakten på krenkende ytringer skal trappes opp, og selvsagt er det bare minoriteter som krenkes. Forestillinger om hat er blitt manipulert til det absurde. Folk kan kalles hatefulle hvis de uttrykker helt alminnelige forestillinger om kjønn. Riktignok er det verre i den anglo-amerikanske verden, der det drives klappjakt på ukorrekte kjendiser og «cancel culture» er en ny versjon av nazistisk kulturpolitikk. Vekk med det mindreverdige! Alt dette var fjernt på 60-tallet.

I 1968 var «nasjonalist» ikke et skjellsord, og NRK var ikke en propagandakanal for islam. Siste nytt er en raseorientert tenke- og snakkemåte som har spredt seg uhyggelig fort. Velvillige norske skribenter erklærer at de er hvite – noe som innebærer en privilegert status, og selvsagt er man da åpen for korreks fra et annet rasesynspunkt. En heroisk optimist kan forvente at denne rasegalskapen blir kortvarig.

I tiåret 1965–75 sto Vietnamkrigen i sentrum for kritikk ikke bare av USA, men også av regjeringer i Europa som støttet den amerikanske krigføringen. Den vestlige verden hadde sett seg blind på kommunismens kamp for verdensherredømme, noe som medførte en feilbedømming av situasjonen. Kommunistlederen Ho Chi Minh var primært en nasjonalist. Vietnamesisk nasjonalisme handlet om frigjøring fra Frankrike. Da amerikanerne overtok og Kina støttet Nord-Vietnam militært, var det nasjonalistiske aspektet blitt usynlig. Ikke mange år etter amerikansk tilbaketrekning, under Deng, ble den gamle konflikten mellom Kina og Vietnam åpenbar. Hvem hadde trodd at Vietnam så fort ville håpe på USA som forbundsfelle mot Kina?

Mye kan innvendes mot Trump, men det burde være mulig å innse at han i dag fremstår som en av de minst krigerske amerikanske presidenter etter 1945. Også det brukes mot ham, en innvending som sorterer under «isolasjonisme». Hva har skjedd? Etter Afghanistan og Irak har amerikanerne innsett at demokrati ikke kan skapes fra scratch etter militær intervensjon. Det burde ikke overraske at en president trekker konsekvensen. Europeisk fordømmelse av Trump skyldes blant annet at USAs militære overoppsyn er viktig for «den liberale verdensorden».

Frykten for amerikansk isolasjonisme går tilbake til landets uvilje mot å involvere seg direkte i kampen mot Nazi-Tyskland. Roosevelt fikk massiv støtte for krig først etter Pearl Harbor og Hitlers krigserklæring. Hvilken fiende er det dagens anti-isolasjonister vil ha USA til å bekjempe? Er Trump soft on terrorism? Er Trump ute av stand til å innse problemene med masseinnvandring? Nei, for EU handler det om noe annet. Trumps største synd er at han stiller seg kritisk til den liberale verdensorden. EU vil stå fritt til å etablere passende økonomiske relasjoner til Russland og Kina mens USA fortsatt skal garantere sikkerheten. Hvem kan ha noe imot en så glimrende orden?

Av alt dette spiller bare innvandring en rolle i dagens protestkultur. Temaet kan jo knyttes til rase. Hva med Kinas undertrykkelse av etniske minoriteter, Hong Kong, truslene mot Taiwan, aggresjon i Sør-Kina-havet? Uinteressant for de protesterende. Før gjaldt det kamp mot USA-imperialismen, nå er stormaktspolitikk skjøvet ut. Den etterlengtede enkelheten, det gode mot det onde, må lokaliseres i egen historie og kultur. Det er angivelig vi som forurenser mest, og rasisme er vår tradisjon.

Guru i India eller guru i Kina

Fenomenet «hippie» var ekte amerikansk, med kulturelle ettervirkninger i USA. Ikke slik i Norge. Her var hippie tingen i et par somre, i 1970 overtok marxist-leninistene, dvs. én gruppe middelklasseungdom fordømte en annen. Her er det tale om uforenlige holdninger og filosofier. Kommunister må logisk nok oppfatte hippies som borgerlige individer med en forkastelig upolitisk livsholdning. Deres guruer befant seg i India. For AKP (m-l) derimot var det Kina som gjaldt, og den saliggjørende guru het Mao. Dagens velvilje overfor det kinesiske regimet kan et stykke på vei forstås ut fra vemodige minner om det maoistiske fyrtårn.

Den nye marxismen-leninismen oppnådde i et drøyt tiår en sterk posisjon i Norge, kanskje sterkere enn i noe annet vestlig land. Man kan spekulere på hvorfor. Jeg tror en pietistisk tradisjon har spilt inn. Den fant utløp i nye former, med jernharde krav om personlig selvkritikk og løfte om alvorlig arbeid for å bli kvitt forkastelige tankemønstre. Den siden av saken har kommet tilbake. Den gang ble det forkastelige kalt borgerlighet, i dag kalles det hvithet.

Personlig har jeg sympati med den indiske orienteringen, som har forblitt perifer i Norge. Yoga og meditasjon er på uindisk vis frakoblet filosofi. Men det stemmer at denne filosofien ikke lar seg fastlegge politisk. En skikkelig indisk guru gir ingen anvisninger for hvordan man skaper et bedre samfunn. Det er et tegn på visdom, for det er nødvendig å skille mellom det private og det politiske, det inderlige og det offentlige. Noe vesentlig må være knyttet bare til inderligheten, fremfor alt stedet i sjelen som ikke er berørt av verdens uopphørlige mas. Der gir det god mening å søke renhet. Lengsel etter renhet kan bli en mektig kraft. Hvis den siger inn i politikken, ligger det an til fatale kortslutninger. Det var erfaringen på 70-tallet, og det er erfaringen i dag.

60-tallets «flower power» og «Make love, not war» røper en drømmende idealisme. Den aggressive vandalismen vi ser tilløp til i dag, minner ikke om hippie. Fanatismen stammer fra andre, men retter seg nå mot emner som har lite å gjøre med marxisme eller «kulturmarxisme». Marxismen er ikke bekymret for klimaet og er ikke opptatt av å påvise rasisme overalt i den vestlige sivilisasjon. Renhetslengsel er gjenkjennelig, tematisk er det stor forskjell mellom før og nå.

Visjoner om ungdommelighet

Det vesentligste fellestrekket kan altså angis med ett stikkord: ungdom. Den moderne troen på fremskritt ble båret frem av flere illusjoner som for lengst er tapt. Troen på ungdom som utvalgt bærer av historiske fremskritt har kanskje klart seg best. Erna Solberg regner sikkert med at sunn norsk ungdom holder seg langt unna «sammensuriet». Bare surrete gamlinger der.

Det finnes en annen slags glans ved ungdommelighet, basert på fysiologi. Flere fysiske og psykiske ferdigheter er jo på sitt beste i unge år. Allerede ved 20 setter det langsomme forfallet inn, så ja, en ungdomskilde skulle man gjerne hatt tilgang til. Denne «fountain of youth» har vært et mytisk tema i årtusener. I norrøn gudelære har gudinnen Idunn ansvar for de livgivende og foryngende epler som sikrer gudene ungdommelig kraft. Våre forfedre har likevel mistrodd gudenes evne til å opprettholde kosmos. Det går nedover med dem, kaoskreftene blir overmektige og det ender i ragnarok.

Urgammel ærbødighet for kraft og styrke lever videre. Antikken var fortrolig med (den uholdbare) doktrinen om den sterkestes rett. De moderne olympiske leker, etablert i 1896, er den kulturelt viktigste av alle renessanser.

Da så gamle menn i 1914 sendte unge menn til massedød i skyttergravene, fikk troen på alderens visdom en knekk som man ikke trenger å beklage. Alder og livserfaring garanterer ikke visdom. Men her kan man ane spiren til et slagord som ble formulert 50 år senere: Stol ikke på noen over 30! Etter enda et halvt århundre er makten forskjøvet i ungdommelig retning, ikke minst her i landet. Fremskritt i visdom er diskutabelt.

Visdom er vel i grunnen foreldet. Det som gjelder nå, er engasjement. Vi har hørt om en ungdom ved navn Greta. Ingen kan på ramme alvor tiltro Greta en særlig innsikt i det hun uttaler seg om. Det er det politiske engasjementet i seg selv som skal være godt. Dette er en illusjon som det burde være mulig å kvitte seg med, for man skal være ekstremt uvitende om historie hvis man ikke vet at de frykteligste ideologier har skapt begeistret engasjement. Så hvorfor stadig tillit til engasjementets godhet, gitt at den er ungdommelig?

I tillegg til eldgammel dyrking av styrke har vi antakelig å gjøre med en levning etter ideer om en ny mennesketype, fri for egoistiske og materialistiske motiver, fylt av edel idealisme. Slik er ungdommen, ifølge flere aldrende filosofer på 60-tallet. Forstandige unge mennesker i dag ville smile av disse ideene hvis de fikk kjennskap til dem. Ungdommelig misnøye garanterer ikke innsikt i hva som bør gjøres, like lite som alderdom garanterer visdom. Et velordnet samfunn må ha lover og institusjoner som motvirker og kompenserer for individers mangel på visdom og innsikt.

I årtier har den norske stat arbeidet iherdig for å omskape Norge gjennom masseinnvandring. Ingen kostnad har vært for stor. Problemet var og er urbefolkningen. Særlig de eldre har skuffet staten og må stadig formanes: Dere vet jo at mennesker er likeverdige og at alle kulturer er like gode, men nå må dere lære å sette pris de andres annerledeshet og aldri glemme hvor sårbare de er og hvor privilegerte dere er. Forsøk å huske dette nå. Ungdommen klarer det.

I dag blir kulturelle og rasemessige forskjeller fremhevet i en grad som tidligere var ukjent i Norge. Det er trist. Håpet må være at genuint liberale verdier er sterke nok til å stå imot flerkultur og identitetspolitikk, statens forsøk på ensretting og prangende stormannsgalskap. Dessuten at folk flest ikke bryr seg om fanatikernes fordømmelse. Og at de færreste ungdommer er fanatikere.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!