Den syv meter høye statuen I am Queen Mary er laget av kunstneren Jeanette Ehlers sammen med en kunstneren La Vaughn Belle. Den forestiller Mary Thomas, en kvinne som ledet an i et opprør mot danskene på øya Croix i De amerikanske jomfruøyer. Nå er opprøret kommet tilbake til Europa, til Danmark. Statuen er modellert etter et bilde av Black Panther-lederen Huey P. Newton. Det burde fortelle danskene om hva den symboliserer. Den samme kunsteren er nå leder av Statens Kunstfond og vil rense dansk kunst for hvite menn. Hun sier »det hvide overherredømmes racistiske strukturer præger vores samfund« Hvor meget blir igjen av vår kulturarv hvis disse revolusjonære får frie tøyler? Foto. Pburka Wikipedia. Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International l

For den som husker 70-tallet og den politiske epidemien, som kaltes «røde hunder» og forpestet kulturen en tiårsperiode, ser vi nå et nytt utbrudd av denne hundegalskapen. Nå er det en helt ny koalisjon av antirasister, fortidshatere, sexister, kjønnsrelativister og politisk hjemløse radikalere som vil rasere en overlevert kultur. Viktige kunstverk av historisk verdi kreves fjernet og statuer revet ned. Aforismen «Veltede statuer er små hunders glede» får her en ny mening.

I den nye epidemien er ikke hundene bare røde, nå har de alle regnbuens farger og forlanger at vi andre skal bøye kne og bekjenne både faktiske og fiktive synder. Kunstkritikken og kunsthistorien blir nå gransket i nåtid og fortid, og det finnes av prinsipp ikke noe verk som er uten skjulte krenkelser og overgrep. Dette er dagens epidemiske sannhet på estetikkens område, som hovedsakelig er fortidsrettet. Når det gjelder dagens kunst og kritikk er feltet ennå ikke helt infisert. Grunnen er den at mange av samtidskunstnerne fortsatt tror at det finnes en ubesmittet kreativitet og en uhildet kunstkritikk.

En slik kunstnerisk naivitet kommer man ikke langt med lenger. Ved neste søknad om stipend eller utstillingsplass vil kunstneren bli vurdert etter epidemiske parametere som på håret kan fastslå alle typer av overgrep og ideologisk grums, og det helt uten noe belegg. Neste trinn blir å renske ut alt som ligner på kvalitet. Siden det kunstneriske mangfoldet i dag er så omfattende og differensiert trenger vurderingskomiteene en fast standard for kvalitet. Det er selvsagt umulig med mindre man nedskalerer til null, slik at alle kunstnere blir behandlet likt. En normativ genistrek naturligvis, men kunstnerne må allikevel gjennomgå ideologitesten, som krever troskap mot mangfoldets flate kvalitetsstruktur.

Denne kvalitetsrelativismen er ikke noe nymotens påfunn. Den startet blant de røde hunder på 70-tallet som ville kompromittere borgerskapets kultur og kapital, men slo igjennom for fullt under postmodernismen på 80-tallet. Da var det slutt på kvaliteter og kunstneriske verdier. Nihilismen fortærte ikke bare normer og kriterier, men også det normgivende subjekt. Egentlig var det individet som ble nullstilt, og da mener jeg nullstilt i forhold til sannhet, moral og kreativitet. Det er i dette åndelige klimaet samtidskunsten dukker opp med sin konseptuelle overbygning og absurde estetikk.

Normalt i en kunstvurdering kan vi lokalisere kvaliteter og formale egenskaper i et materielt objekt, men i det konseptuelle verket har det kunstneriske forflyttet seg til kunstnerens hjerne eller psyke. Hvis vi skal oppleve og forstå et konseptkunstverk må vi altså lytte til kunstnernes språklige utlegninger. Når Marianne Heske stiller ut ei gammel utløe, Mathias Faldbakken et bilvrak, eller Lars Ramberg viser tre franske utedoer malt i rødt, hvitt og blått, så må vi skjønne at det kunstneriske ikke ligger i de materielle objektene, men i språket og konseptene, som kunstneren har klekket ut i sitt hode.

Nå kan hvem som helst skryte på seg usynlige kunstverk, men ikke alle har de rette kontaktene og nettverkene. Veverne i «Keiserens nye klær» levde også fett på denne usynlighetsstrategien som til og med ga kongelig prestisje. Dagens mangfolds-regime har skjønt poenget, men nå er det ikke veverne som lurer kongen og folket, det er den institusjonaliserte kulturmakten som bedrar kunstnerne og deres publikum. Hvis alle kunstnerne blir like gode og ditto tannløse under mangfoldsnormens diktat, så har de havnet i et multikulturelt diktatur.

I løpet av de siste 30 årene har kunstkritikken havnet helt på sidelinjen av den offentlige kunstdiskusjonen. Det skyldes ikke bare tåketale og begrepsfattigdom fra kritikerne sin side, de kan heller ikke vurdere et kunstverk. Etter at konseptkunsten kom på moten og kunstens verkkarakter forduftet, ble kritikerne helt overflødige. Hva hadde de da å skrive om for å skape en opplysende dialog mellom verk og publikum? Ingen ting, bortsett fra å servere leserne en suppe av venstreradikale klisjeer ispedd postmoderne fraser som har utgått på dato. I løpet av de siste tiårene har flertallet av kunstkritikerne bare vært opptatt av å bygge sin egen karrierevei og i mangel av egen innsikt vært talerør for kunstnerne.

Slike kunstkritikere kan raskt skifte posisjon og promotere det nye epidemiske regimeskifte. De er vant med å sile ut kunstnere, men nå, etter at mangfoldsnormens mange identiteter krever full rettferdighet for seg og sine og straff for de andre, må kunstkritikken innstille seg på å vurdere et verks krenkelsesgrad. Da dreier ikke faget seg lenger om kritikk og estetikk, men om heksejakt og gapestokk på antikunstneriske premisser. Kunstnerorganisasjonene er allerede fanget inn av denne mangfolds-galskapen, og den frie kreativiteten, som ble markert med armlengdes avstand til politikken, vil ganske snart bli ofret på likhetens alter. I det perspektiv kan det være nyttig å vite at «likheten ligger i gravene».