Siv kan avgå med verdighet, eller hun kan ta FrP med seg i fallet

Siv Jensen og Erna Solberg. Foto: Ole Berg-rusten/Scanpix

Atter en gang driver mainstream media og fisker i vann de selv rører opp rundt Fremskrittspartiet. Og denne gang er det lederen av Oslo FrP, Geir Ugland Jacobsen, som ifølge ryktene skal ønske å avsette Siv Jensen som partileder. Men det som foregår rundt Oslo FrP, er bare krusninger på overflaten, forårsaket av noe mye større og dypere.

Document.no har svært god kontakt med både grunnfjellet i FrP og flere av partiets mer profilerte politikere. Vi har gått grundig til verks for å finne de viktige sammenhengene, som viser bakgrunnen for at en «fillesak» fra Oslo kan bli så stor og alvorlig nasjonalt. Og ikke minst:

Mainstream media blåser opp saken og er i ferd med å røyke ut kritikere mot Jensen. Og én ting kan du være sikker på: Når blodrøde journalister plutselig vil forsvare Siv Jensen mot kritikere, ser vi konturene av at noe er veldig sykt med FrP. Vi har forsøkt å sette sammen puslespillbrikkene, og her er bakgrunnen og sammenhengen, slik vi har forstått dem ut fra fra våre kilder:

Hva var det lederen for Oslo FrP egentlig sa?

Vi har gått direkte til kilden først, og spurt fylkesleder Geir Ugland Jacobsen hva han faktisk sa til Finansavisen. Vi har også spurt ham om Siv Jensen har tatt kontakt med ham og Oslo-lokallaget hun faktisk tilhører. Svaret var nei. Dét i seg selv er ganske interessant.

Oppstyret startet med et intervju i Finansavisen 26. juni, og der luftet Ugland Jacobsen muligheten for at FrPs landsmøte kanskje vil få flere lederkandidater å velge mellom. Han sa:

– Tybring-Gjedde er selvskreven til Stortinget. Jeg er usikker på Siv. Jeg blir veldig glad hvis Carl kommer med. Nominasjonen kan slå alle veier. Ingenting er åpenbart. Nominasjonsmøtet kan slå alle veier, men jeg utelukker ikke Siv.

Det fortalte Ugland Jacobsen til Finansavisen, og overfor vår redaksjon understreker han at dette ikke er et personangrep, men heller en helt legitim politisk debatt, fra et fylkeslag som tidligere i år vedtok en resolusjon som tydelig ber om en ny politisk kurs for Fremskrittspartiet. Ugland Jacobsen sier til Finansavsien:

– Valget av meg som leder for Oslo FrP sier mye om stemningen i partiet. Det heller den veien. Vi fikk også vedtatt en resolusjon om å være patriotisk fyrtårn som er klokkeklar – også den med god margin. Også styret i Oslo FrP er i samme gate. Siv stemte ikke for resolusjonen.

Vi skal komme tilbake til denne såkalte patriot-resolusjonen. Men først:

Til lesere som ikke er bevandret i partipolitiske systemer:

Det er landsmøtet som bestemmer i FrP, ikke Siv Jensen. Hvis landsmøtet i oktober velger en annen partileder, er det ikke sikkert at nominasjonskomiteen i Oslo automatisk vil sette Siv Jensen på topp av stortingslisten når den møtes i desember. Det sier seg selv. Dette er kanskje tøffe uttalelser, men de følger tjenesteveien i politikken:

På papiret er partier skrudd sammen som en pyramide: Medlemmene bestemmer hvem som drar til landsmøtet. Landsmøtet bestemmer hvem som sitter i partiledelsen, og partilederen har å lede partiet og føre politikken som landsmøtet bestemmer.

Men Fremskrittspartiet under Siv Jensen er ikke lenger et sunt parti. Ifølge våre kilder har hun nemlig snudd pyramiden på hodet, styrer partiet fra toppen og nedover, med et strålende fravær av tilstedeværelse. Og nå har Oslo FrP blitt en trussel mot hennes hegemoni, hennes politiske arv og en tett krets av lojale partivenner.

Vi må spole syv år bakover for å forstå sammenhengen

Da Siv Jensen tok partiet inn i regjering, og hun selv ble finansminister, gjorde hun en fatal politisk bommert: Hun gikk ikke av som partileder, og hun satte ikke inn noen vikar til å styre partiet. For de fleste med litt klarsyn var det ganske åpenbart at å være både finansminister og partileder, blir en arbeidsbyrde som krever innføring av 36 timers arbeidsdag. For det andre:

Når man skal styre landet, og være nestkommanderende for den EU-servile globalisten Erna Solberg, som attpåtil har omfavnet MDGs ekstreme klimapolitikk, blir det svært vanskelig å ivareta norske interesser og stoppe en økning av skatter, avgifter og offentlig inngripen – som jo er hele årsaken til at FrP finnes.

Dette blir en åpenbar interessekonflikt, og en umulig politisk spagat. Partiets grunnprinsipper kunne med andre ord bare bli ivaretatt av en partileder utenfor regjeringen, som vaktbikkje. Men Siv Jensen drakk hele flasken med Møllers Tran, tok alle vervene selv, satte inn sine egne folk som partisekretær og vaktbikkjer, og det gikk akkurat som grunnfjellet fryktet:

I regjering ble FrP et Høyre light som satte ny norsk rekord i skatter, avgifter og offentlig inngripen, i bytte for… hva? FrP ble delaktig i å uthule Grunnloven, ødelegge vår suverenitet med EU-tilknytning, skape utrygghet rundt strømforsyningen og strømprisene med ACER, og på toppen av det hele satte Ketil Solvik-Olsen ny rekord med bompenger … i den grad at FrP presterte å skape et helt nytt bompengeparti. Sier ikke dét egentlig alt?

Da KrF kom inn i regjeringen, håpet Erna å tilsidesette Stortinget. Men da ble kamelsvelgingen til FrP så ille at landsstyret måtte ta affære, og de tvang Siv Jensen ut av regjeringen og Finansdepartementet, slik at partiet skulle overleve. Da nærmet oppslutningen seg sperregrensen for partiet som nesten hadde tangert 30-tallet. Dette er åpenbart ikke godt lederskap. Og hvis ikke lav oppslutning skaper en debatt om partileder, hva skal til da?

Alle vi har snakket med, regnet med at Siv Jensen ved utgang av regjeringen ville si: «Jeg har gjort mitt. Det er nye tider nå, og nye koster får ta over». Hun har tross alt vært på toppen, og hvor går man derfra? Til de flestes overraskelse meldte hun i stedet at hun gjerne ville fortsette som partileder. Men hvorfor? For å oppnå hva da?

Grunnfjellet, partimedlemmer og folk flest liker ikke Jensens versjon av FrP

Fremskrittspartiet har gjort seg selv irrelevant. Det er hverken eller. Det er ikke lenger den politiske rebellen som taler eliten og makta midt imot på vegne av folkefornuften, Norge, det norske, og «folk flest» – mot skatter, avgifter og offentlig inngripen.

FrP under Siv Jensen har blitt et politisk korrekt parti som elsker «samarbeid» og kompromisser ukritisk med globalister, EU-broilere, klimahysterikere og miljø-profitører. Partiet forsøker å gjøre som Høyre: løpe etter velgere med populære fraser i stedet for å ha stolthet og ryggrad som tiltrekker velgere.

Det som er partiets ulykke, er ikke bare en feilslått globalistisk Høyre light-strategi fra globalisten Siv Jensen. Partiets doble ulykke er hva som skjedde i 2015: Da kollapset globalismen, på grunn av at EUs ytre grenser kollapset. Korthuset til Merkel ramlet fra hverandre, og plutselig ble det tydelig hva Europa står overfor: Balkanisering. Islamisering. Ja, kanskje borgerkrig?

Alt er forandret i europeisk politikk på noen få år. Alt er snudd på hodet: EU har blitt en fiende av europeere, på lag med «big tech», FN, Kina og ikke minst islam. Og som om ikke dét var nok:

I 2018 kollapset vindkraftutbyggingen i Tyskland. Europeere som allerede var blakket og punchdrunk av «raushet og åpenhet» rundt islam og masseinnvandring, begynte å slite med «energifattigdom», strømmangel og konsekvensene av ekstreme klimakostnader.

Alt dette har skapt en helt ny høyreside i Europa. Nye partier og konstellasjoner får massiv oppslutning – også i Sverige, hvor SD har blitt det største partiet. Denne trusselen ble så stor at globalistene fant opp Greta Thunberg: Kritikerne måtte stoppes. Klimavanviddet, innvandringen og den «rause» globalismen måtte reddes, og mainstream media var villige mikrofonstativ. Samtidig skjøt vindkraften fart for alvor i Norge.

En totalt fraværende partileder

Hvordan har så FrP og Siv Jensen forholdt seg til disse voldsomme endringene, skiftet i folkesjela og den nye høyresiden i Eruopa? Her har flere kilder oppgitt samme problem med Siv Jensens lederskap: Hun vil ikke forholde seg til SD i Sverige. Hun er ikke til stede i sitt eget parti. Hun snakker ikke med noen, samarbeider ikke med noen og har ikke hendene på rattet. Hun kommer, prater og forsvinner – og omgir seg bare med et ytterst lite hoff som tolker partiprogrammet på sin måte, og bestemmer politikken deretter. Det er inntrykket vi sitter igjen med.

Gjennom hele regjeringssamarbeidet seilte FrPs organisasjon i praksis sin egen sjø, fullstendig uten lederskap. Partileder Jensen og statsminister Solberg later fortsatt som om alt er som før i europeisk politikk, i en tid da Europa aldri har forandret seg fortere. Det blir en dobbel-whammy for FrP internt.

Og derfor står dagens FrP i limbo. Partiledelsen mener fortsatt ingenting om EU-kollapsen, globaliseringen, flerkultur, vindkraften og klimahysteriet, hvor kostnader, skatter og avgifter er helt ute av kontroll. Det serveres bare runde formuleringer og pissprat, og henvises ullent til «partiprogrammet» som for lengst er utdatert pga. de store endringene. De eneste som tar bladet fra munnen, er Carl I. Hagen og Christian Tybring-Gjedde, men de har ingenting å si sentralt, for de er utenfor kretsen til Jensen. Sylvi sier av og til noe, men vil holde seg innenfor Jensen-kretsen.

Og det bringer oss tilbake til den såkalte «patriot-resolusjonen» i Oslo FrP, som er en viktig bit i puslespillet om hvorfor det er så mye mediebråk rundt Geir Ugland Jacobsen og Oslo FrP nå.

Oslo FrP til angrep for å redde partiets sjel

Den 29. februar holdt fylkeslaget i Oslo sitt årsmøte. Og på det årsmøtet ble Geir Ugland Jacobsen valgt av et flertall av delegater som leder for Oslo FrP. En av grunnene til at han ble valgt, var at han hadde gått i bresjen for en resolusjon som ber om en ny politisk retning i FrP.

Denne resolusjonen slår fast at FrP i større grad skal bygge opp om patriotismen, og i større grad verne om nasjonalstaten – og den tar et oppgjør med blant annet klimapolitikken, overnasjonal styring, EØS, energipolitikken, mediepolitikken og utdanningspolitikken. Altså det stikk motsatte av hva både Ap, Høyre og resten av partifloraen omfavner.

Denne resolusjonen ble vedtatt av årsmøtet i Oslo, mot stemmene til Siv Jensen og hennes mer globalistiske støttespillere. I resolusjonen står det blant annet:

«FrP har alltid definert seg selv som et parti på høyresiden. Vi trenger derfor å ta et valg: Skal vi være en del av Europa og USAs nye høyreside, og være et fyrtårn for patriotiske velgere, slik Senterpartiet har hatt suksess med, eller skal vi være en del av den liberal/sosialdemokratiske partifloraen, slik Høyre har blitt, og derved kjempe om de samme velgerne som alle andre?»

Et opprør som sprer seg

Denne resolusjonen sprer seg nå til andre fylkeslag, og skal behandles av det overordnede organet landsmøtet – hvis Siv Jensen ikke får stoppet den. Men det blir ikke så lett som før, for nå har hennes trofaste sensursjef, Per Sandberg – redaksjonskomiteens mektige nestor – avgått ved en politisk død. Ifølge våre kilder sørget han i årevis for at resolusjoner som brøt med Siv Jensens globalistiske linje, rett og slett ikke ble behandlet. Sier ryktene.

Hvis denne patriot-resolusjonen fra Oslo blir vedtatt av landsmøtet, utløser den et skred: Det innebærer nemlig en klar kursendring for FrP, og det vil naturligvis også påvirke det pågående arbeidet med nytt partiprogram. Da vil Siv Jensen bli nødt til å føre en politikk hun åpenbart ikke er enig i, og det går jo ikke. Siden hun stemte mot resolusjonen i Oslo, vil hun måtte trekke seg, og det vil ramme mange av hennes trofaste støttespillere. Dette er en trussel mot deres politiske liv og ettermæle.

Derfor har fillesaken i Oslo blitt så stor. Det er en maktkamp om FrPs sjel og fremtid, og Siv Jensen og hennes supportere som insisterer på at «FrP er et liberalt folkeparti» (hva nå enn dét måtte innebære) forsøker å stoppe det, før det når landsmøtet.

Og derfor løper de til pressen – som ikke overraskende løper Jensens ærend: Blodrøde mainstrem media ønsker ikke et reformert FrP. De liker ikke FrP, men vil heller ha dagens tannlause og temmede FrP enn et nytt og vitalt FrP, koblet til den nye høyresiden i Europa. Derfor fremstilles saken som den gjør: Ugland Jacobsen er dritten, Jensen er helten. Ser du sammenhengen nå?

Landmøtet i oktober blir en thriller

Dette er altså ikke en kamp om partileder. Det er en helt legitim kamp om partiets politikk fremover. Hva skal FrP være, og hvem skal det være for? Men i den problematikken ligger det naturligvis en ekte og potensiell maktkamp i ledervervet. For hvem skal ta over? Hvem er best skikket til å styre et nasjonal-liberalt FrP med fokus på Norge og nordmenn i stedet for hele verden?

Carl I. Hagen støtter åpenlyst Oslo FrP og Geir Ugland Jacobsen. Det gjør også Christian Tybring-Gjedde. Ketil Solvik-Olsen er Siv Jensens mann, og ingen vil tilgi ham tabben med bompengene. Per-Willy Amundsen er en joker, som er klar patriot, og samtidig er folkelig og fra Nord-Norge. Han ville blitt en glimrende leder.

Og bak det hele ulmer frykten for at et nytt nasjonal-konservativt parti skal dukke opp og stjele nisjen som FrP har forlatt under Jensen. Hvis det skjer, vil FrP aldri klare å reise seg igjen, og det vil desimere Høyre også. Er det derfor Erna så varmt støtter Jensen? Fordi hun forstår at et reformert FrP kan bli Norges største parti på høyresiden?

Den mest populære kandidaten for å bli ny FrP-leder, er Syvli Listhaug, men også hun har gjort en politisk tabbe: Våre kilder sier at hun er omtrent like lukket, distansert og privat som Siv Jensen, og har tydelig sagt at hun støtter Siv Jensen. Det har gjort Listhaug mindre populær på grasrot-nivå. Partimedlemmene har fått nok av den slags ledere.

Man skal ikke bla lenge i kommentarfelt før man finner uttalelser som «Jeg har stemt FrP i 30 år, men gjør det aldri igjen så lenge Siv Jensen sitter med makta». Raseriet mot partiets svik av sine kjerneverdier og norske borgere på vegne av EU og FN er stort, og partiet er sjanseløst på å oppnå samme popularitet med Siv Jensen ved roret. Hun er ferdig. Hun kan avgå med verdighet, eller hun kan ta FrP med seg i fallet. Ingenting tyder på at hun forstår dette selv.