Oslo tingrett dømte fredag Gaute Drevdal (50) til fengsel i 13 og et halvt år for flere voldtekter. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Dommen mot Gaute Drevdal er en sort-hvit fortelling der mannen er overgriper og kvinnene uskyldige ofre. Den kan ikke bli stående. Retten straffer «voldtekt» av kvinner som frivillig ruser seg, frivillig kliner med domfelte før de frivillig legger seg nakne med ham, og frivillig har hatt sex med ham både før og etter «voldtekten».

Blir dommen mot Drevdal stående har vi et rettstilstand der det er umulig for menn å vite hvorvidt de voldtar kvinner de har sex med, et system der subjektive opplevelser av krenkelse utløser straff på linje med drapssaker, en rettstilstand der total kvinnelig ansvarsfraskrivelse gir menn lange fengelsstraffer.

Blir dommen stående har Oslo tingrett i realiteten innført samtykkelov. Slik lovgivning, som Sverige innførte for nøyaktig to år siden, diskuteres også i Norge, men er ikke vedtatt av Stortinget. Retten skal holde seg til lov og rettspraksis. Legalitetsprinsippet tilsier man må ha lovhjemmel for å ilegge straff. Har ikke retten det, snakker vi i verste fall om rettsaktivisme.

***

Det har skjedd noe underlig i norsk rettsvesen etter at ‘vold’ ble tatt ut av ‘voldtekt’. Når det ikke foreligger annet enn «-tekt«, altså etymologisk «å ta», blir spørsmålet hvorvidt det som tas, sex, var å forstå som tilbudt eller ikke.

Dommen mot Drevdal hviler på forståelsen av at sexen ikke var samtykkende, og han ble derfor dømt for overtredelse av Straffeloven av 1902 §192:

– for å ha hatt seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.

Drevdal-dommen er knusende, med 13 og et halvt år for i alt ni voldtekter. Men fraværet av vold og trusler gjør at straffen for overgrepene skurrer med manges rettsfølelse, ikke uten grunn.

Til sammenlikning ble nylig en 43-årig tidligere barnehageansatt dømt til tre år og tre måneder i fengsel for grov voldtekt av et to år gammelt barn han var fosterfar for. En grov overfallsvoldtekt utført av en serievoldtektsmann ble straffet med fire og et halvt års fengsel.

Forutsetter tankelesing

Rettens beinharde dom over Drevdal forutsetter at menn generelt og Drevdal spesielt skal være tankelesere. Hvordan skal han ellers forstå at en kvinne som har villet ligge med ham tidligere, som kler seg naken og legger seg sammen med ham, opplever seksuell tilnærming og handling som voldtekt? Når hun ikke sier noe om det, og senere ligger med ham frivillig igjen?

Drevdal ble dømt for ni voldtekter av ulike kvinner. De ulike kvinnenes historier om Drevdal er ganske like, men her et avsnitt fra dommen om den kvinnen som er tilkjent størst erstatningsbeløp:

N.N. forklarte at det raskt utviklet seg det hun selv betegnet som en «flørt» mellom henne og Gaute Drevdal. På bakgrunn av vitneprov er da retten heller ikke i tvil om at N.N. var svært betatt av og forelsket i Drevdal. N.N. forklarte ellers at hun var helt uten seksuell erfaring på dette tidspunktet, men at hun på forsommeren 2011, i alkoholpåvirket tilstand, hadde vaginalt samleie med Drevdal ved en eller to anledninger.

(…) Da hun deretter skulle legge seg, viste det seg at N.N.2 (N.N.s kvinnelige kollega, journ.anm.) hadde tatt sengen hennes. N.N. hadde i hvert fall på dette tidspunktet bakterie-angst og vegret seg derfor mot å sove på N.N.2s madrass eller benytte sofaene i huset. Hun valgte i stedet å oppsøke Drevdals rom og legge seg sammen med ham i hans seng. Ifølge N.N. «klinte» de med hverandre, men N.N. gjorde det klart for ham at hun ikke ønsket å ha sex.

Videre forklarte N.N. at hun neste morgen våknet opp på ryggen, og at Gaute Drevdal da forsiktig var i ferd med å ha vaginalt samleie med henne. Ifølge N.N. reagerte hun med ubehag og sjokk, men lukket øynene og lot som om hun fremdeles sov. Samleiet var kortvarig, og i etterkant tok N.N. en angrepille(…). For øvrig forklarte N.N. at hun siste dagen (…) også hadde frivillig samleie med Gaute Drevdal.

 Her beskrives et annet voldtektsoffer i dommen:

Ifølge N.N. hadde hun og Drevdal ellers en seksualisert «kompistone», men det eksisterte ingen seksuell spenning dem imellom. En gang i 2012 deltok hun likevel i en trekant med Drevdal og N.N.3 (en felles bekjent kvinne, journ.anm.)

(…) N.N. forklarte at hun ved den aktuelle anledningen hadde overnattet hos Gaute Drevdal. Da hun våknet opp i sengen hans, lå han i skje bak henne og hadde penetrert hennes vagina med sin penis. Hun fikk skjøvet ham bort, men Drevdal hadde da allerede utført fem-seks samleiebevegelser. N.N. forklarte at hun umiddelbart opplevde hendelsen som ydmykende og følte at Drevdal hadde utnyttet henne. De var alene i leiligheten, men N.N. lot likevel være å nevne noe. Ifølge N.N. forstod hun egentlig ikke at det dreide seg om et overgrep, og Drevdal på sin side syntes også å være helt uanfektet. N.N. forklarte at dette bidro til at hun avdramatiserte episoden overfor seg selv, og de spiste således frokost som om ingen ting hadde skjedd.

Her har altså offeret i forkant deltatt i en trekant med Drevdal, lagt seg naken i samme seng som ham ved en senere anledning, og da blitt voldtatt. Drevdal hadde heller ikke her utsatt offeret for trusler eller vold, men trukket seg vekk da han forsto at hun ikke ønsket samleie. Heller ikke dette offeret sa noe, men fortsatte som om ikke noe galt hadde skjedd.

Straffeskjerpende å opptre normalt (!)

Retten tolker Drevdals uanfektede adferd som et bevis på hans kynisme:

Det er også et skjerpende moment at Drevdal forvirret eller villedet de fornærmede ved etter overgrepene å oppføre seg helt uanfektet.

Det er altså straffeskjerpende å oppføre seg «uanfektet», ifølge retten. Men er det ikke helt normalt å opptre uanfektet dersom man ikke mener man har gjort noe galt? Det er urimelig å forvente at Drevdal skal lese ofrenes tanker. De sa ingenting, de fortsatte selv å oppføre seg uanfektet. Hvordan skulle Drevdal forstå at de anså seg voldtatt?

Med denne rettsforståelsen er det slik at når to eller tre rusede mennesker legger seg sammen i en seng, bærer mannen automatisk alt ansvar for hva som skjer. Kvinnen er fri for ansvar, og kan påberope seg offerstatus, helt uten å ha vært utsatt for verken vold eller trusler. Hun kan, vel vitende om at nakenhet under samme dyne sender et visst signal om noe ganske annet enn avvisning, skape en voldtektsmann.

Hvem som tok initiativ til den seksuelle aktiviteten blir irrelevant, så lenge kvinnen hevder det var mannen. Hun er per definisjon troverdig, i kraft av sitt kjønn. Også når mannen uten å mukke avslutter de seksuelle tilnærmelsene når hun sier nei. Også når hun frivillig har lyst på sex med ham igjen ved senere anledninger.

Dommen tilsier at sex er noe fryktelig stygt som kvinner for en hver pris skal beskyttes fra, samtidig som de skal kunne ha sex akkurat når de ønsker.

Maktbegrepet

Det er også et skjerpende moment at Drevdal var langt eldre enn de fornærmede og hadde en maktposisjon både på grunn av dette og fordi han hadde goder å tilby, skriver retten i sin begrunnelse.

Høyere alder fremstilles som maktfaktor, men man ser helt bort fra det faktum at unge kvinner har seksuell makt. Det er kvinnene som kan velge, ikke mannen, og generelt vil kvinner søke mot menn med makt. Adferdsbiologisk sett vil kvinner ikke vil ha menn med lavere status enn dem selv. Det er derfor noen menn har tilgang på mange kvinner, slik som Drevdal, mens andre menn ikke får kvinner i det hele tatt.

Kvinnene har omtalt Drevdal i positive ordelag:

Under hovedforhandlingen fikk Gaute Drevdal, også fra mange av de fornærmede i saken, til dels svært gode skussmål. Han ble karakterisert som hardtarbeidende, intelligent, dyktig, profesjonell, karismatisk og inkluderende. Dessuten opplevde flere ham som støttende både hva gjaldt vitnenes personlig anliggender og deres yrkes-karrierer.

Unge, vakre kvinner svermet om Drevdal. Han var en svært populær mann som mange kvinner ville ha. Men det var jo ikke slik at kvinnene var helt uten makt.

Også utseende er makt, påpeker adferdsbiolog Jens Andreas Huseby:

Pene kvinner har altså relativt mye makt på datingmarkedet uansett sosial status, mens menn sjelden når opp blant de mest attraktive damene med mindre de kan skilte med god inntekt, bra jobb og høy sosial status.

Når Drevdal er involvert i en hel rekke saker med krenkede, vakre kvinner, er det likevel med stor sannsynlighet bare en brøkdel av kvinnene Drevdal opp gjennom årene har vært beundret av og hatt seksuelle relasjoner til. Han liker unge, pene damer – og unge, pene damer liker Drevdal.

Å antyde at Drevdals hyggelige adferd er en form for grooming, slik dommen gjør, er selektivt og neppe en psykologisk korrekt analyse av ham.

For øvrig bemerker retten at det foreligger flere skjerpende omstendigheter som skal tas i betraktning ved straffutmålingen. For det første er Gaute Drevdal funnet skyldig i mange overgrep begått over et langt tidsrom. Dessuten viser retten til at et flertall av de fornærmede hadde en fortrolig relasjon til Drevdal, og at overgrepene derfor representerte et grovt misbruk av deres tillit til ham.

Forholdet Drevdal hadde til de fleste av ofrene var ikke bare fortrolig, det var seksuelt. I lys av at han måtte være tankeleser for å forstå at han begikk overgrep er det lite sannsynlig at han har utnyttet noens tillit. Han har med all sannsynlighet vist sin egen personlighet – en personlighet mange kvinner higet etter å omgås.

Fravær av aggresjon

Det er ikke slik at «alle menn er potensielle voldtektsforbrytere». De færreste menn begår voldtekt. Menn flest er i stand til å kontrollere seksuelle drifter og veie dem opp mot kvinnens behov og interesser.

Evnen til å beherske aggresjon og andre følelser, evne til å utsette behovstilfredsstillelse og ta hensyn til andres signaler er kjennetegn ved menn i vestlige samfunn. I kulturer som preges av patriarkalske strukturer, vil det å «forsyne seg» være gjeldende. Dette gjelder i store deler av verden fremdeles, og også innad i familie- og gruppekulturer i Norge.

Alle overfallsvoldtekter begås av ikke-vestlige menn, påpekte Hanne Kristin Rohde i Oslo-politiet til VG i 2010:

– Gjerningspersonene er relativt unge menn som kommer fra andre land. De er ofte asylsøkere og kommer ofte fra traumatiserte land eller land med et helt annet kvinnesyn enn vi har i Norge.

– Vi ser at flere av dem har et kvinnesyn som tilsier at de når som helst kan ta kontroll over andre personer, da helst kvinner, sier Rohde.

Men det er farlig å overføre en slik tankegang til ethvert seksualisert miljø, for den er rett og slett ikke betegnende. I Drevdal-saken er miljøet svært seksualisert, men det er fravær av aggresjon.

Tolkningsrammen blir dermed redusert til å være moralsk, for ikke å si moralistisk. Det er en grov forveksling med reelle overgrepsmiljøer, der kvinner og barn mangler mulighet til å ta fullt ansvar for seg selv. I Drevdal-saken fantes ingen slik struktur, tvert i mot var det gjensidig deltakende aktører i dop- og sexrelaterte aktiviteter.

Selektive sakkyndige

En vesentlig svakhet ved Drevdal-dommen er den sakkyndige bevisførselen. Både de rettsoppnevnte sakkyndige og diverse behandlere kvinnene har gått til, tar utgangspunkt i at voldtekter har skjedd. Det er dypt problematisk at psykologene ikke tar utgangspunkt i kvinnenes symptombeskrivelser og deretter gir mulige forklaringer. Dersom de hadde arbeidet ut fra et objektivt ståsted, ville symptombelastningene kunne forklares av langt flere faktorer, og overgrep ville bare vært én av flere mulige forklaringer.

Det må kalles et sakkyndig venstrehåndsarbeid å ikke berøre mulige psykologiske skadevirkninger av utsvevende livsførsel med utstrakt bruk av rusmidler og tilfeldige sexpartnere.

Når man snakker om voldtekt som et «gråsone»-fenomen, er man på tynn is. Det er like gjerne slik at dersom man er i tvil om man er voldtatt, så er man ikke voldtatt. Retten tar utgangspunkt i at kvinnene er voldtatt:

Vi har tidligere beskrevet en tendens til å klandre seg selv for de overgrep en har vært utsatt for. Dette reaksjonsmønsteret kan ha to viktige funksjoner. Den ene er at den utsatte kan fortsette å ha kontakt med bekjente som har utsatt kvinnen for voldtekt med fare for å bli gjenstand for nye seksuelle overgrep. Her ligger det også et svar på et spørsmål som stilles i mandatet, nemlig om en fornærmet er i stand til å opprettholde kontakt med en gjerningsmann etter et overgrep. Hvis den fornærmede klandrer seg selv og/eller hvis den fornærmede er usikker på om hendelsen var en voldtekt, kan begge omstendigheter bidra til at kontakten opprettholdes. Den andre funksjonen av det omtalte attribusjonsmønsteret er at den utsattes tilbøyelighet til selvattribuering av skyld for voldtekt og seksuelle krenkelser kan føre til at hun vegrer seg mot å ta kontakt med uformelle (som venner og familie) og formelle instanser (helsevesen, sosialvesen og rettsapparat).

Muligheten for at kvinnene angret eller var lei seg for at de ikke var «den eneste ene» som Drevdal lå med, er høyst reell, men blir ikke belyst av retten.

Kvinnepsykologi og samarbeid om hevn

De sakkyndige har heller ikke gått inn i kvinnepsykologi og tendensen kvinner har til å kunne samarbeide om hevn. I Drevdal-saken har de fornærmede hatt utstrakt kontakt med hverandre og påvirket hverandre til å anmelde Drevdal. Retten kaller dette en «fornuftig strategi» og ser helt bort fra at det kan foreligge andre årsaker og motiver til den utstrakte kontakten.

Dette står i skarp kontrast til en annen fersk voldtektsdom. Eidsviating lagmannsrett dømte Vivek Kumar Sethi til en tilsvarende straff (14 år), også han for en serie voldtekter. Retten understreker at de fornærmede ikke kjente hverandre, og heller ikke hverandres historier da de anmeldte. Om en av kvinnene heter det:

Det vises her til at innholdet i de andres forklaringer ikke var kjent på dette tidspunktet, at hun ikke hadde noen tilknytning til de øvrige fornærmede, men at hun likevel har avgitt en forklaring som på mange punkter samsvarer med det noen av de øvrige fornærmede har opplevd.

Eidsivating argumenter for at det styrker fornærmedes troverdighet at hun ikke kjente til de øvrige kvinnenes forklaringer, men likevel forklarte seg i tråd med hva flere av de andre hadde gjort. Oslo tingrett mener derimot at det var en fornuftig strategi av kvinnene å snakke sammen og oppfordre andre til å anmelde.

Hva som styrker troverdigheten mest kan hver enkelt av oss filosofere over.

En rekke av de fornærmede var sterkt i tvil om hvorvidt det var riktig å anmelde – én trakk sågar anmeldelsen før den ble gjenopprettet, og flere av de fornærmede beskrives som sterkt preget da de forklarte seg i retten – dommen tyder på at flere av dem ikke selv trodde han handlet med forsett om å skade dem.

Men over tid ble historiene deres sammenfallende, og forståelsen av overgrep den samme.

Psykologien bak «den forsmådde kvinne» er heller ikke belyst i dommen. For selv i et likestilt samfunn er ikke sex det samme for kvinner og menn.

Flere av de fornærmede i Drevdal-saken er beskrevet å ha opplevd et nært og spesielt forhold til ham, enkelte var forelsket i ham. At kvinnene har blitt skuffet over at de ikke ble hans «eneste ene», og i skuffelsen tillegger ham negative egenskaper, er sannsynlig. Når de etter hvert snakker sammen, bygges konsensus om en farlig overgriper.

Konsensus er dessverre en dårlig ledesnor for sannhet. Tvilen skal komme tiltalte til gode, men er vanskelig å få øye på i Oslo tingretts dom mot Drevdal. Kvinnene er samsnakkede og enige. Det er ikke rom for tvil.

Drittsekk eller voldtektsmann?

At tiden løp fra Drevdal er det ingen tvil om. Han er heller ikke den første mannen som har opplevd nettopp det – å falle fra å være kul og attraktiv til å bli en gammel gris. Uten sammenlikning forøvrig er parallellen til Trond Giske tydelig. Det skjer noe når aldersforskjellen mellom mann og kvinne bikker tidspunktet der mannen kunne vært kvinnens far. Det er på dette tidspunktet, eller aller helst før, at menn bør vurdere risiko og smekke igjen glidelåsen.

Risikoen for å stå igjen som voldtektsmann er kanskje marginal, men risikoen for å stå igjen som drittsekk er svært stor.

Etter gjennomlesing av Drevdal-dommen er jeg fryktelig glad jeg ikke er mann. Og jeg forstår i lys av dommen at jeg, og mange med meg, har vært voldtatt flerfoldige ganger, om det er slik jeg ønsker å definere sex med menn som er eldre enn meg, eller står i en maktposisjon. Den seksuelle makten jeg hadde som ung kvinne og min egen frie vilje kan jeg bare se bort fra. Slik blir det om man velger å se fortiden gjennom #metoo-briller.

Den seksuelle relasjonen mellom mann og kvinne reduseres i Drevdal-dommen til en sort-hvit moralsk fortelling der mannen er overgriper og kvinnene uskyldige ofre. Er virkelig en så forenklet forståelse av samspillet mellom partene til gavn for kvinnene selv? Jeg klarer ikke se at det skal være tilfelle. Mye tyder på at flere av de fornærmede også slet med samvittighetskvaler for å anmelde.

Gjennomlesing av dommen har gjort meg både trist og glad.

Glad for at jeg ikke har sønner – sønner som skal vokse opp i et samfunn der seksualiteten deres per definisjon er noe skittent som kan ende med voldtektsanklager og påfølgende straffeutmåling på linje med drap.

Trist fordi jenter i Norge oppdras til å tro at de ikke er i stand til å ta ansvar for egne handlinger, som om de var en slags annenrangs borgere uten evne til å verken tenke, planlegge eller lære av erfaringer.

Men mest av alt blir jeg fly forbannet på et rettssystem som straffer ‘voldtekt’ av kvinner som frivillig ruser seg, frivillig kliner med domfelte før de frivillig legger seg nakne med ham, frivillig har hatt sex med ham både før og etter «voldtekten» med 13,5 års fengsel. Dette er den delen av #metoo som er paradoksal og som bør vekke debatt.

Dommen kan ikke bli stående.

Kjøp «Islamismen i Sverige» her!