Bilder som dette skremmer og samtidig forteller de hvem som har overtaket. Mediene er derfor uhyre ambivalente til å formidle dem. Dødsangsten lyser ut av øynene på mannen.

Mediene legger med sin retorikk til rette for det som kalles et white backlash. Ved konsekvent å kalle en bevegelse bygget på selvtekt for antirasistisk, legitimerer mediene deres oppførsel. Motsatt blir briter som dro inn til London for å protestere mot rasering av historiske minnesmerker kalt høyreradikale og verre.

Det kan godt være de fortjener karakteristikken som Douglas Murray gir dem i Mail on Sunday:

Today, a rabble of overweight, tattooed thugs hurled insults, cans and bottles at the police. Officers with shields and riot gear scrambled to contain the violence a short walk from the heart of government.

Men når BLM konsekvent omtales med et generelt positivt begrep, er forskjellsbehandlingen for grell til at mottakerne ikke forstår budskapet. Det er nærliggende å tenke at dette fyrer opp under gruppetenkning, dvs rasistiske motsetninger. Det er livsfarlig. Mediene må være klar over det. Likevel er de uhemmet.

Reuters har bilde av samme mann, som blir reddet fra mobben, men tør ikke riktig gå inn i situasjonen: «En skadet mann føres bort av politiet under en Black Lives Matter-protest på Trafalgar Square.»  I politikken heter det: Hvem gjør hva mot hvem? Men det vil ikke Reuters kommentere. Foto: Simon Dawson/Reuters/Scanpix

Hvorfor? Ønsker de sammenstøt langs raselinjer? Medier som ønsker en balansert opinion gir en balansert dekning. Vi tåler sannheten. Hvis det virkelig er slik at det bare var hooliganer som protesterte, så godtar vi det. Men vi godtar ikke at BLM-aktivister som er anti-hvite, anti-vestlige, anti-kristne, antisemittiske, voldelige fremstilles som rettferdighetens håndhevere.

John Sibley

I USA kalles det grievance-culture. Alle som har noe å klage over kan konvertere det til poitisk kapital og anklage samfunnet. Svarte kan dra frem slaveriet, kolonitid, det er ikke ende på. Men andre grupper har vel også «grievance», hva med jøder? Denne mannen har tatt med seg en slavebøyle for å vise alvoret. Foto: John Sibley/Reuters/Scanpix

Dette smaker av hevn. Og mediene og unnfalne politikere løper deres ærend.

Det hele begynte med den store BLM-demonstrasjonen forrige helg, stikk i strid med alle smittvernregler, i London som i Oslo og andre metropoler. På ett blunk hadde myndighetene forspilt all tillit folk hadde til deres smittevernregler. Ytringsfrihet for venstresiden trumfer selv pandemiregler. De må totalt ha mistet gangsynet. Alt har vært forgjeves eller bare tull.

Myndigheter/medier forstår ikke at de ikke bare provoserer noen få, men det store flertallet som har holdt seg poliktskyldigst inne,

Police officers were injured. Property was destroyed. The smell of double standards is hard to avoid.

Murray er nok litt preget av at han skriver for the Mail, som ikke tør utfordre grensene. Poengene kommer lenger ned: Politiet opptrådte som politi overfor hooliganene. Men la seg på kne for BLM-mobben. Hvilke signal sender dette til det store gross?

But where were they last weekend? The politicians were calling the protestors ‘peaceful’ or even praising them.

And the police in some cases not only kneeled before the mob but then, as it turned violent, ran away from them. No wonder people were angry at that sight.

Politikerne har sluppet dette anarkiet løs. Dette er ikke en ny progressiv skanse, a la Martin Luther King. Det er lovløshet forkledt som rettferdighet. Det skremmer vannet av folk at politi legger seg på kne for dette.

Permitted lawlessness only encourages more of the same. And adds to the madness in the air at the moment. Anarchy is breaking out. Where are the brakes on this thing? Does anyone know?

Rasende

Ting skjer i et rasende tempo. I det ene øyeblikk dør en svart kriminell i USA. I det neste forsøker noen å fjerne statuen av Churchill i London. Inntrykket befolkningen får, er at myndighetene er blitt tilskuere. Det er som Murray skriver «a very dangerous moment».

Why is it that the Cenotaph in Whitehall must be boarded up, and the statue of Winston Churchill? How did a debate on police racism in the US turn into an attack on almost everything in Britain’s past, not to mention protests – and now counter-protests – and rioting across European cities? This is a very dangerous moment.

De mest radikale vinner

Ved å jatte med aktivistene har politikere og medier sendt et farlig budskap: De har bøyd seg for de mest radikale, som nå har fripass, carte blanche. De radikale har hatt pulsen på momentum og dratt ifra.

En vesentlig forutsetning er at politiledelsen er blitt som politikere. De bøyer kne. Dermed er de blitt politiske aktører og politiet mister tillit i en polarisert tid. Livsfarlig.

The fact is that police chiefs set a dreadful example last weekend, standing by in the face of mass law-breaking.

Why? Because like our whole society they fear that opposing any action by BLM will lead to accusations of racism.

Vi ser tallrike eksempler hver eneste dag på at mennesker som tør å stå opp mot mobben, blir isolert og utstøtt. Det er som under kulturrevolusjonen i Kina.

Murray er skremt. Han forstår hva dette handler om.

And now we see the consequence of this retreat from reason. The destruction of our monuments, mob rule on our streets and festering hatred on the internet.

Mot slutten tør Murray fortelle hva som virkelig foregår.

What we are seeing is nothing less than an attempt to reshape Britain in the image of militant groups and the ideologues of the Far-Left.

And to do so they are crushing debate and punishing dissent using classic tactics of moral intimidation.

Taushet er samtykke

Her kommer vi til sakens kjerne, som er medienes manipulering av språket, sammen med aktivistene.

De har formulert det orwellske sloganet: «Taushet er medskyldighet». Dette er den type ultimative slagord som vi ellers kjenner fra fremtidsvisjoner av et totalitært samfunn. Nå sies det med den største selvfølgelighet i våre medier.

Men det er ikke hele sannheten: De samme medier som godtar og propagerer for slikt nonsens, praktiserer selv taushetens maktspråk ved å tie om det som ikke må benevnes: Volden som rettes mot innfødte briter, dominanskriminalitet, islamisering, knivstikking, og kravet om underkastelse.

Across the country, people fear that remaining silent is somehow to support the violence meted out to George Floyd: an oboe recital on Radio 3 was interrupted by a trembling speech about his killing; a presenter on the BBC2’s Springwatch used the return of the wild beaver to Cornwall to use as a counterpoint to events in Minnesota.

Speak out against BLM – as Nigel Farage did last week – and you might lose your job. As he did.

People learn from such punishments and shaming, and most of the media – like everybody else – has been intimidated into agreeing with the protests, for fear of seeming to condone racism.

Det spiller ingen rolle om mediene og politikerne forstår hva de gjør. De legger opp til et white backlash.

Vi har observert ett fenomen utvikle seg i USA: Det venstresiden i bred forstand anklager Trump for, er de selv skyldig i.

Dette er noe helt nytt i demokratiske samfunn. Derfor vet jeg ikke om vi lenger kan si vi er demokratiske i den riktige betydningen av ordet.

Institusjonene som skulle opprettholde demokratiet, har vendt seg mot det.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!