Drøbak. Foto: Tore Meek/Scanpix

Hvem eier strandsonen? I utgangspunktet er det vel grunneierne, men den private eiendomsretten er sterkt begrenset gjennom annet lovverk slik at selve bruksretten tilhører allmennheten. Denne bruksretten er også lovregulert i den forstand at den lokale forvaltningen er pålagt å ta særlige hensyn til natur og miljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser, jf. Plan- og bygningsloven § 1-8. Stortingets vedtak om byggeforbud i 100-metersbeltet er trolig det klareste uttrykket for at også staten har ansvar, men at selve forvaltningen av strandsonen er et kommunalt anliggende.

Fordi Plan- og bygningsloven åpner for at kommunen kan gi dispensasjon fra byggeforbudet på visse vilkår, har det ført til en utstrakt søknadsvirksomhet om å unngå forbudet. Her har mange kommuner vært meget behjelpelige og tøyd lovverket altfor langt. I følge SSB viser det seg at 9 av 10 søknader om dispensasjoner er blitt innvilget. I praksis betyr det at regelen om dispensasjon ikke fungerer som en unntaksbestemmelse, men gjør unntaket til en hovedregel som motarbeider selve byggeforbudet.

Nå er det strenge vilkår for å få innvilget dispensasjon for å bygge i strandsonen. Her er det den kommunale forvaltningen som vurderer og dispenserer, ikke etter et fritt skjønn, men etter det som kalles et rettsanvendelsesskjønn. Det betyr at de kommunale saksbehandlerne som sjelden har tilstrekkelig juridisk kompetanse, tenderer mot å tolke lovtekstens krav nokså vilkårlig, enten med hensikt eller av uvitenhet. Derfor så store utslag på statistikken, som med all tydelighet viser at det ikke er noe behov for å gjøre strandsonen mer tilgjengelig for utbygging, snarere tvert imot. Statistikken viser at kravene faktisk må skjerpes.

Jeg ser at Høyre lokalt og på regjeringshold ønsker å svekke kravene i dispensasjonsbestemmelsen, slik at det blir lettere for søkere å få dispensasjon. Det dreier seg visstnok ikke om store inngrep i strandsonen, men enkle endringer i en allerede eksisterende hyttebebyggelse. Nå vet vi gjennom både statistikk og rådende lovanvendelse i den kommunale forvaltningen at det ikke handler om små endringer, men en økende nedbygging av strandsonen. Med tanke på at Høyre også vil frata Fylkesmannen myndigheten til å påklage kommunale vedtak, så faller brikkene på plass. Lokalpolitikerne vet best hvordan strandsoneloven kan uthules.

Vi som bor på Tjøme er godt kjent med den kommunale forvaltningen i byggesaker, og særlig dens mange dispensasjoner i strandsonen. Her var det ikke bare en lemfeldig omgang med jussen, men også det «frie skjønn» hos politikerne. Lokaldemokratiet fungerte perfekt her, så lenge alle holdt kjeft. Forvaltningen vurderte dispensasjoner og andre saker på løpende bånd og politikerne var velvillige. Det må jo ha vært en drømmekommune for høyrefolk. Under slike forhold er det ingen grunn for partiet Høyre å endre på dispensasjonsvilkårene, for Tjøme var ingen unntakskommune i så henseende. Den var normen.