Halvor Fosli 
Fra demonstrasjonen «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget fredag. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
NRK og mange andre etablerte medier har dekket demonstrasjonene og opptøyene i kjølvannet av den fatale pågripelsen av George Floyd uten kontekst – eller med en sterkt politisert, ideologistyrt kontekst. Det blir lagt som premiss at det amerikanske politiet er omtrent iboende voldelig og rasistisk, problemet er kanskje til og med voksende og at dette er grunnproblemet. For noen blir løsningen rett og slett å bygge ned politiet.
Men hva om politet i stor grad speiler det amerikanske samfunnet, inkludert det afro-amerikanske? Og hva om hele framstillingen – narrativet – er ensidig og sterkt forenklet? Document har videreformidlet fakta som tyder på at et stort ansvar hviler på kriminelle svarte.
En sentral afro-amerikansk ung stemme, Candace Owens, avviser bestemt i en video at George Floyd bør bli et idol for henne og the black community. Hun sier at det er så å si utenkelig at noe annet etnisk gruppe ville skapt en helt av en straffedømt person som dessverre dør under en pågripelse. Det er fullt mulig å beklage en tragedie uten å gjøre vedkommende til et symbol for who we are.
Men vi kan også løfte fram tre norske samfunnskommentatorer i dag.
På Facebook skriver en mye lest sosialdemokratisk forfatter og samfunnsdebattant, Espen Goffeng:
Det overrasker meg stadig at den voldsomme politibrutaliteten i USA aldri blir satt i kontekst. (…) Som om politiet eksisterer helt på egenhånd. Men det er jo også sånn at USA er et veldig, veldig voldelig land. Akkurat som politiet sitt. Som jo blir en refleksjon av det samfunnet de opererer i. Og i dette samfunnet ble det begått over 16.000 mord i 2019.
Her i Norge har vi lite vold, OG lite politivold. I USA er det mye vold, OG mye politivold. Jeg skulle likt å se gode tall på hvor voldelig politiet er i forhold til andre land, men også i forhold til voldsbruken i samfunnet generelt. Jeg skulle tro forskjellen da ble veldig liten. Ikke fordi det hadde endret noe særlig. Det er bare litt rart at vi har en så stor mengde aviser som skriver så mye om dette nå, men ingen ser ut til å være i stand til å gjøre slike ganske enkle og åpenbare koblinger.
Avisstativet er fotografert 3. juni, men bildet kunne vært tatt hvilken dag som helst. Mediene var allerede i selvsving om Trump, men etter George Floyd har de gått i orbit. Det finnes dog kommentatorer som ikke er infisert av TDS. Til og med i hovedstrømsmediene. Foto: Øyvind Thuestad
Kommentator i Aftenposten, Therese Sollien, som kjenner både USA (og Kina for den del) fra langvarige opphold, kritiserer utviklingen i New York Times, der debattredaktør James Bennet tok sin hatt og gikk, etter at de ansatte presset ham. De likte ikke at han forsvarte en kronikk fra en republikansk senator, Tom Cotton, som i en innsendt kronikk støttet Trumps harde linje: Vis massiv statlig og føderal ordensmakt i gatene, det vil roe ned situasjonen.
Et slikt budskap i egen avis kunne ikke de ansatte i avisen tåle.
Sollien bemerker at en så illiberal holdning til samfunnsoppdraget kan kjøre avisen i grøften:
Før sin avgang redegjorde Bennet på Twitter for hvorfor det var riktig å publisere Cottons kronikk. «Vi har fremført et kraftig redaksjonelt forsvar for protestene og kritisert maktbruk», skrev han, «og vi har i årevis drevet et korstog mot den underliggende, systemiske ondskapen som har ført til disse protestene». «Vi skylder leserne å vise frem motargumentene, særlig fra dem som er i posisjon til å avgjøre politikken», fortsatte han.
Det burde ha vært avvæpnende nok for noen hver. Men USA er ikke der for tiden. Det er ikke plass til nyanser eller motargumenter. Er du ikke med oss, er du imot oss. Tendensen er ikke ny, men temperaturen er i ferd med å nå kokepunktet.
Hvordan en avis skal kunne oppfylle samfunnsoppdraget hvis den bare skal vise frem én side av debatten, er for meg ubegripelig. Det er ikke journalistikk; det er aktivisme.
I et internt memo fra 2018 skrev Bennet det følgende: «Vi skylder leserne våre en ærlig kamp om den riktige veien videre, ikke en forestilling om at vi er i besittelse av Guds eget kart.»
Uten en slik holdning kommer den legendariske avisen til å kjøre i grøften.
Dette er svært urovekkende. La oss gjenta et særdeles viktig poeng i sitatet – ikke minst fordi det er åpenbart relevant også for europeiske land: «Hvordan en avis skal kunne oppfylle samfunnsoppdraget hvis den bare skal vise frem én side av debatten, er for meg ubegripelig. Det er ikke journalistikk; det er aktivisme.»
Den frie skribenten og tegneserieskaperen Karine Haaland på sin side leverte en flengende kritikk av mainstream media på sin vegg, og hevdet at redaksjonslokalene deres mer og mer kan sammenlignes med bunkere, avstengt fra nyheter som ikke passer inn:
Avisen New York Times kuttet for litt siden ut avistegningene. Nå må debattredaktøren gå, etter å ha publisert et innlegg fra en folkevalgt senator. (…) Det lar seg ikke gjøre å dekke eller å omtale hele nyhetsbildet og visse typer saker i hovedstrømsmedia. Forsøker en dette, eller gir uttrykk for et annet syn enn det konsensus hovedstrømsmedia, går en samme vei som NYTs debattredaktør. I norsk hovedstrømsmedias journalistikk finnes ikke-temaer og ikke-personer. Og en har har temaer og personer som skal omtales og dekkes etter bestemte retningslinjer. Ensidig postitivt eller ensidig negativt. Dekningen er unyansert. Ofte så unyansert at den kan ligne politisk propaganda. (…)
Det som er faren – først og fremst for de etablerte mediene – er at man skyver både saker og journalister og kommentatorer ut og over i andre medier. I praksis til konkurrentene.
Det oppstår et større mangfold og også dekning av flere saker, i såkalte alternativ media. Dyktige journalister og skribenter med faglig bakgrunn fra ulike områder arbeider i såkalte alternativ media. Publikum erfarer at man finner en større bredde, etterrettelighet og dybde i nyhetetsdekningen og i vinkling her enn i tradisjonelle medier. Den som er interessert i nyhetsstoff finner det oftere her enn i hovedstrømsmedia.
Er en opptatt av konsensus, sex og samliv, søvnplager og underlivsproblemer, finner en dette i hovedstrømsmedia.
Det man i realiteten gjør når man presser ut arbeidskraft og saksområder, er å styrke konkurrentene som nyhetskilder.
Hensikten er nok å marginalisere konkurrentene. I stedet marginaliserer man seg selv.
Det var kanskje ikke slik de trodde det skulle gå.
Men når ytringsrommet blir for snevert er det ikke lenger snakk om et rom, men heller en bunker.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
