Tidligere generaladvokat Arne Willy Dahl. (NTB-foto: Lise Åserud)

Denne artikkelen ble av Aftenposten refusert som tilsvar til et debattinnlegg skrevet av tidligere generaladvokat Arne Willy Dahl hvor han på en villedende måte forsøker å frakjenne Israel de rettighetene landet etter folkeretten har i Judea og Samaria.

I et debattinnlegg i Aftenposten 3. juni gjør tidligere generaladvokat Arne Willy Dahl rede for sitt syn på hva folkeretten sier om eiendomsretten til «Vestbredden,» også kjent som de israelske landskapene Judea og Samaria.  Han gjør dette som et tilsvar til et spørsmål fra Reidar Holtet om hvorvidt alle er «like uvitende» som biskopene «om at Israel har folkeretten på sin side når det gjelder eiendomsretten til de aktuelle områdene».   Generaladvokat Dahl bidrar etter vår oppfatning ikke til å redusere uvitenheten, hverken hos biskopene eller hos øvrige lesere av Aftenposten.

Generaladvokaten belegger sin forståelse av saken med bl.a. følgende påstander: 

1. «Folkeretten er i utgangspunktet et rettssystem som gjelder mellom stater. Vestbredden, det vil si området vest for Jordanelven frem til den anerkjente grensen mot Israel i henhold til våpenstillstandslinjen av 1948, var frem til 1994 en del av staten Jordan.»

Vestbredden var aldri på noe tidspunkt en legitim del av staten Jordan.  Jordans militære erobring av området i 1948-49 var en aggresjonshandling i strid med FN-paktens prinsipper og var derfor et klart brudd på folkeretten.  Den jordanske okkupasjonen gjennom 19 år og forsøket på anneksjon i 1950 ble aldri internasjonalt anerkjent, – ikke engang av Den arabiske liga.  Våpenhvileavtalen (Artikkel II(2)) mellom Israel og Jordan av 1949 slår fast at ingen bestemmelse i avtalen skal på noen måte være til skade for noen av partenes rettigheter og krav.  Den militære demarkasjonslinjen kan derfor ikke i ettertid hevdes å være en «anerkjent grense mot Israel» slik Dahl påstår. Midlertidige våpenhvilelinjer er ikke statsgrenser.  Anerkjennelse av statsgrenser skjer etter folkeretten bilateralt mellom tilgrensende stater.

2. «I 1967 deltok jordanske styrker i et angrep på Israel, men ble drevet tilbake til Jordanelven. Vestbredden kom dermed under israelsk okkupasjon.»  

Her glemmer Dahl å ta hensyn til at Vestbredden på dette tidspunktet ikke var en del av noen suveren stats anerkjente territorium, og at folkerettens begrep om okkupasjon derfor ikke kan brukes slik han gjør, samt at Israel i disse territoriene derfor ikke uten videre kan fremstilles som «okkupasjonsmakt» i Landkrigsreglementets eller Genève-konvensjonenes betydning. 

3. «Jordan og Israel inngikk en fredsavtale i 1994. Avtalen fastsetter kort fortalt at den internasjonale grensen skal følge Jordanelven, men tar forbehold for statusen for de områdene som ble okkupert av Israel i 1967 (Vestbredden). Jordan har med andre ord gitt avkall på områdene uten at de dermed er overført til Israel. En annektering kan derfor ikke baseres på fredsavtalen med Jordan.»  

Dette er en halsbrekkende feilaktig og utvidende fortolkning av freds- og grensetraktaten av 1994 mellom Israel og Jordan.  Hva den traktaten i Artikkel 3(2) sier om dette spørsmålet er følgende: «Grensen, slik den er beskrevet i Anneks I(a), er den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan, uten prejudiserende virkning for statusen til noen territorier som kom under israelske militære myndigheters kontroll i 1967.» 

Israels annektering av territoriet bør baseres på prinsippet i alminnelig folkerett om at en stat som oppnår uavhengighet etter et mandat- eller kolonistyre skal ha de samme grenser som territoriet hadde på dagen for uavhengigheten.  Det kalles uti possidetis juris, og gjelder hele territoriet til det britiske Mandatet for Palestina.  Rettighetene det ga Israel er fremdeles gjeldende folkerett.

Det Jordan og Israel gjorde i 1994 var å avtale hvor den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan går, nemlig langs Palestina-mandatets østgrense, jfr. Traktatens Artikkel 3(1).  At Jordan og Israel i denne avtalen ikke tar stilling til de angjeldende territorienes videre status, kan slett ikke tolkes utvidende til å bety at områdene ikke er overført til Israel.  Avtalen sier i klartekst at det er nettopp det de er, og at deres status for øvrig ikke vedrører avtalens rettslige substans som er Jordans oppgivelse av det territorielle kravet på området til fordel for Israel.

At Israel i dag erklærer at man fullt ut vil utøve suverenitet over israelsk territorium i dette grenseområdet, baseres bl.a. på det faktum at det etter grensetraktatens ordlyd ligger på israelsk side av den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan.  Israels utøvelse av suverenitet og anvendelse av sine egne lover på sin egen side av landets internasjonalt anerkjente grense er like selvfølgelig for Israel som det er for Norge.  Etter folkeretten finnes det ingen annen stat som alternativt kunne ha slike rettigheter i området.

Bekymringen for utøvelsen av folkenes selvbestemmelsesrett i området er det mange som deler med adv. Dahl.  Denne retten er i dag en anerkjent del av alminnelig folkerett.  Men det er ingenting i folkeretten som krever at den retten må innfris gjennom dannelse av en uavhengig stat.  Det finnes andre løsningsmodeller, og vi behøver ikke gå ut av Norge for å finne en som stort sett fungerer rimelig bra for den samiske folkegruppen.  

Det blir derfor utilstrekkelig å si at «… så lenge de ikke kan bli enige om å ha en felles stat, må løsningen bli at territoriet deles.»  Man kan ikke glatt overse dette spørsmålets historie og kontekst i det området det gjelder.  Det er nå om lag 30 år siden israelske myndigheter og arabiske organisasjoner innledet samtaler, til dels via norske mellommenn, om å opprette lokalt selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningsgruppen på Vestbredden.  På grunnlag av Oslo-avtalene ble det etablert en omfattende forhandlingsprosess som var ment å skulle munne ut i en permanent status for dette selvstyret.  Norge og andre land bevitnet med sin påtegnelse Oslo-avtalenes gyldighet.

Den avtalen som skulle lede frem til en endelig fredsavtale hvor også det selvstyrte områdets ytre grenser, sammen med mange andre bilaterale forhold skulle være fastlagt gjennom forhandlinger, er kjent som den midlertidige Oslo 2-avtalen.  Der er hele dagsorden for resten av forhandlingene om selvstyret avtalt mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene.  Ikke noe sted i dette omfattende avtaleverket har man forhåndsbestemt hva som skal bli utkommet av forhandlingene hverken når det for eksempel gjelder suverenitetsutøvelse, grenser eller jødiske bosettinger, men partene har avtalt at størsteparten av territoriet fortsatt ligger under israelsk lov og forvaltning inntil noe annet er avtalt gjennom forhandlinger.  Det er her opp til Israel å avgjøre på hvilket rettsgrunnlag deres forvaltning av området skal skje.  Å tilsidesette Oslo-avtalene er ikke i pakt med folkeretten.

Ikke noe sted har de to partene avtalt noe om en «tostatsløsning.»  Tostatsløsningen var et innspill som kom utenfra og som var med på å bringe fredsforhandlingene av sporet.  Hverken Oslo-avtalene eller folkeretten krever en tostatsløsning.  Selvbestemmelsesretten er ivaretatt gjennom Oslo-avtalene som begge partene med norsk støtte har sluttet seg til.

Vi ser dessverre at det historiske minnet om den fredsprosessen som skulle sikre den Palestina-arabiske folkegruppen på Vestbredden selvbestemmelsesrett, er sterkt svekket til fordel for en politikk som vil undergrave Israels åpenbare sikkerhetsbehov, og som underslår Israels historiske og juridiske rettigheter, sakskompleksets historie, kontekst og folkerettslige utgangspunkt.  Israel har ingen plikt til å svekke sin egen rettslige stilling og militære sikkerhet i et nabolag som er preget av oppløsning, terror og trusler om krig.  

Israel har heller ingen plikt til å gi avkall på den sikkerhet og de rettigheter landets freds- og grenseavtaler med naboland som Jordan har skapt.  Folkeretten krever ikke noe slikt og de Palestina-arabiske organisasjonene har ingen rett til å kreve det.  Den fredsplanen USA har foreslått for området vil kunne ivareta Israels legitime sikkerhetsbehov og muliggjør at det lokale selvstyret som Palestina-araberne allerede har fått eventuelt kan oppgraderes til en statsdannelse.  En slik prosess vil være krevende, men det vil ikke bidra til fred i området å underslå de mange utfordringene den jødiske staten Israel har et legitimt behov for å ta hensyn til.  Det er uansett opp til Israels egne demokratisk valgte myndigheter å avgjøre i hvilken form de er rede til å virkeliggjøre de palestinske arabernes rett til selvbestemmelse.

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme