Kjell Magne Bondevik overgår en av Ibsens verste skikkelser

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks kampanje for at Norge skal hente «barn» fra Moria-leiren på Lesbos til vårt land, er av det uvanlig standhaftige slaget.

Man ante uro allerede i april, da Bondevik og en rekke tidligere statsråder, blant dem Victor Norman og Odd Einar Dørum, undertegnet et opprop for at Norge skulle ta imot «enslige mindreårige og barnefamilier» fra leirer Hellas.

Tirsdag var Bondevik på farten igjen i Aftenposten, der han uttrykte sin skuffelse over at Norge ikke er blant landene som har tatt imot mindreårige fra Moria-leiren. Utspillet kommer samtidig som deler av KrF vurderer å true med å gå sammen med opposisjonen for å få Høyre til å skifte mening i saken, som skal opp for Stortinget tirsdag.

Norges største avis lot også NOAS og UNICEF tale migrantenes sak, og ville ha gjort seg til et rent mikrofonstativ for den om de ikke hadde sneket inn en kommentar fra en av de få realitetsorienterte politikerne i Høyre:

Høyres Ove Trellevik uttalte nylig til Vårt Land at «kriteriene er slik at det er greske myndigheter som selv skal fordele barn og mottagerland har ikke handlefrihet. Vi kan ikke selv vurdere om barna har et reelt beskyttelsesbehov og om de er sårbare. Prosedyrene treffer ikke forventningene.»

Nei, det er lett å se, der det kommer store, stridsdyktige afghanske gutter til Europa istedenfor jenter under 14, som var målgruppen da Tyskland som første land besluttet å ta imot en kvote fra de greske øyene.

TV2s innslag nå sist er derimot kjemisk fritt for motforestillinger hva angår migrantsaker. «Norge har et moralsk ansvar for å hente sårbare flyktninger fra Hellas», påstår Bondevik nå.

Knapt på noe tidspunkt i denne kampanjen blir offentligheten minnet om at de som sitter i leirene i Hellas, har reist ulovlig til Hellas fra Tyrkia, som er et trygt land. Mange vil ha flyktet til Tyrkia på grunn av krigen i Syria, men fra det øyeblikk personene det gjelder, bestemmer seg for å forlate Tyrkia, er de ikke lenger flyktninger, men økonomiske migranter.

Det handler om målbevisste og ressurssterke personer, mye mer enn flere titalls millioner reelle flyktninger, som satser hardt på å skaffe seg et bedre liv i Europa på europeeres bekostning, istedenfor å avfinne seg med den nøkterne eksiltilværelsen i Tyrkia som flere millioner andre aksepterer uten å gå til stormløp på vår verdensdel.

Og et av deres viktigste våpen er propagandaen der det som i virkeligheten er ankerbarn, fremstilles som sårbare flyktninger. Bondevik og andre hypermoralister bruker dette grovt fordreide bildet til å drive emosjonell utpressing av allmennheten.

Bondevik gjør dette i en tid hvor det ikke går særlig bra med Norge, som allerede betaler en høy pris for de siste tiårenes masseinnvandring, og nå er ytterligere svekket på grunn av pandemien.

Det er ikke uten grunn at fruktbarheten i Norge er gått ned ti år på rad. Det krever et visst livsmot å sette barn til verden i et land med en fysisk og finansiell nasjonalformue som styresmaktene er mest opptatt av å sløse bort på inntrengere, etter først å ha kastet vrak på egen åndelig arv.

Ikke er det så lett å være ung i Norge i dag heller, hvor psykiske lidelser er sjokkerende utbredt blant unge.

Henrik Ibsen, ca. 1900. Foto: Hulda Szaciński / Nasjonalbiblioteket / Wikimedia.

Denne tilbøyeligheten til å sette andres barn foran egne med en innbilt moralsk begrunnelse, er godt kjent fra nasjonallitteraturen, fremfor alt i Henrik Ibsens drama «Brand», som lar oss stifte bekjentskap med en av Ibsens mest avskyelig fanatiske skikkelser.

Hovedpersonen er prest i en fattig avkrok av Norge hvor klimaet er livstruende for den lille sønnens helse, men Brand velger å bli igjen der for å bekjempe «mørkemaktene», med det resultatet at sønnen dør. Brand gir også avkall på en arv som han mener er skaffet til veie på tvilsomt vis.

Dette er ikke svært forskjellig fra det Bondevik holder på med. Han er rede til å ofre norske barn og Norges nasjonalformue for sin innbilte godhet. Men i Ibsens drama var det i det minste reell fattigdom blant andre barn at Brand ville bekjempe.

Det er litt synd at verkene til Norges største dikter noensinne ikke er mer levende i befolkningen. Med litt større litterær ballast ville den ha vært i stand til å dra kjensel på moralistisk fanatisme hos alvorlig forvillede prester når de ser den.