Samisk smerte for Joikakaker er identitetspolitisk hasard med egen voldskultur

Ikke stridens kjerne, men en beleilig avsporing fra det debatten egentlig burde handle om. Illustrasjonsfoto: Nortura

I krigen mot Joikakakene gjør Samerådet seg til identitetspolitikkens nyttige idioter. De bør umiddelbart stoppe det ideologiske krenkelseshysteriet og innse det umusikalske i å fronte ideologi midt i en krise.

Midt i koronakrisen har den samiske smerten over Joikakakenes fortsatte eksistens fått mye oppmerksomhet. Da Nordlys publiserte lederartikkelen Ta det rolig, rant det over for mange samer, og lederartikkelen ble senere endret av avisen. Bakgrunnen for artikkelen var Samerådets ønske om et møte med Sametinget og Nortura for å fjerne både Joika-navnet og tegningen av samegutten i kofte på pakkene med kjøttboller i viltsaus.

– Joikapakningen reduserer samene til karikaturer og mytefigurer. Det handler om å respektere vår kultur og vår rett til å definere oss selv og hvordan vi blir fremstilt, sier Christina Hætta i Samerådet, som er et samarbeidsorgan for samer i Norge, Finland, Sverige og Russland.

Potent minoritetsstatus

Samenes problem er at de er for Nord-Norge det somalierne er for Oslo. De er en minoritet som påberoper seg å være ofre for hets og rasisme, og på den måten stiller seg uangripelige for kritikk av intern kulturell praksis som strider med majoritetens lover og normer. Det er høyst problematisk at særgrupper skal kunne unndra seg kritikk ved å feilaktig påberope seg liberale rettigheter.

Når samene hevder Joikakake-kampen er en videreføring av samisk rettighetskamp, er det ikke annet enn å snu opp ned på historien og gjøre offerposisjonen til et maktmiddel for å hindre både samtale og debatt. Ved å påpeke det bagatellmessige ved Joikakake-boksene, og det absurde i å anklage en femti år gammel merkevares forsvarere som rasister, har Samerådet langt på vei lykkes i å tvinge kritikerne til underkastelse. Nordlys endret teksten i sin lederkommentar. Å underkaste seg antiliberale ideer for å unngå rasismestempelet er forståelig, men totalt feilslått.

I enhver debatt der sinne, anklager og misunnelse utgjør forsiden, kan man forvente å finne fryktkultur på baksiden. Når alt tas bokstavelig, og man hengir seg til fortellingene som serveres og følger påstander slavisk for å unngå straff, er man deltaker i fryktkulturen. Dette må aldri misforstås som deltakelse i kritisk samtale – ganske enkelt fordi det er det motsatte. Den krenkede parten har alltid som mål å framtvinge kritikernes taushet. Den oppnås ved identitetspolitikk: «Du kan ikke forstå hvordan det er å være meg, for du er ikke som meg.»

I identitetspolitikken lever historien om majoritetens hvite imperialisme og patriarkalske, rasistiske strukturer. Dermed kan Nodlys’ kritikk av kampen mot Joikakakene tillegges helt andre motiver, og i stedet for å sees som alminnelig, liberal kritikk, sees som rasistisk motivert hets. Å innse hvor antiliberalt det er å bringe folk til syndsbekjennelse og taushet for meningsytring, er hinsides horisonten til enhver som bedriver ideologisk krigføring.

Ideologisk maktspill

I sin beklagelse til samene skrev politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, at det hadde gjort inntrykk at samer hadde ringt redaksjonen og grått. Og de ikke bare gråt. De var rasende. Blant annet grunnet denne påstanden i den originale lederartikkelen:

«Et slikt krenkelses-hysteri er antakelig mer skadelig for samenes anseelse, enn Joika-kakene noen gang vil være i nærheten av.»

En av dem som reagerte, var artist Ella Maria Hætta Isaksen:

På lederplass har Nordlys prestert å anklage et helt folk for å søke offerroller, være hårsåre, fornærmede, krenkede og uten evne til å prioritere egne kampsaker. Jeg lar meg ikke definere av noe av dette. Jeg er ikke krenket, jeg er fly forbanna. Og jo mer dere forsøker å lugge meg, jo høyere og sterkere blir jeg. Den samiske smerten har blitt til et samisk sinne, og med det sinnet utretter vi store ting. Vi endrer utdaterte holdninger hver dag. Så da kan dere i Nordlys få velge hvilket lag dere vil være på, hvilken side av historien dere vil stå på. Med deres gammeldagse og utslitte holdninger tror jeg ikke dere holder ut debatten mye lengre, mens jeg er utrettelig. Jeg kommer aldri til å roe meg ned, i alle fall ikke når dere ber meg om det, skrev hun i et debattinnlegg.

Som et trassig barn argumenterer hun med følelser, og appellerer dermed til en politisk venstreside med stor slagside mot identitetspolitikk. Men tro ikke på noen måte at sinnet er mer ekte enn den tårevåte sorgen. Krenkelsesbehovet samsvarer med det illiberale behovet for å unndras kritikk fordi man innehar en spesifikk identitet.

Følelsesladde argumenter er skyts i det ideologiske maktspillet, og det er bare trist at det fungerer etter hensikten. Den krenkedes agenda er å oppnå tilslutning til eget standpunkt. «Jeg har rett». Ikke bare vil den krenkede rettferdiggjøre seg, hun vil også ta igjen for det som har skjedd. Fordi årsaken til konflikt alltid ligger utenfor den krenkede selv, vil den krenkede bestandig være i konflikt med omverdenen.

Kulturelle avvik

Sammenlikningen mellom samer og somaliere handler om kulturelt avvik fra majoritetsbefolkningen. Men der den kulturelle praksisen i minoritetsmiljøene gir selvpåførte destruktive følger, gir offeridentiteten muligheten til å sammenblande reaksjonære krefter med de liberalere som prøver å kjempe for alle menneskers rettigheter som individer. Fordi de troner høyt i offerhierarkiet, kan de tillegge en hver kritiker rasistiske motiver.

Det kulturelle avviket handler i stor grad om vold og ydmykelser. Ikke fra majoritetsmiljøet, slik det kan se ut for den som følger mediebildet, men intern vold. Vold mot barn, vold mot kvinner, og en kultur preget av frykt.

For det er synd på både samer og somaliere. Det er helt riktig at de oftere enn andre opplever seg krenket. Men krenkelsene de utsettes for kan spores tilbake til egne dysfunksjonelle kulturer. Det er direkte korrelasjon mellom oppvekst med vold og ydmykelser, og høy grad av krenkbarhet i voksenlivet. Det er årsakssammenhengen som stilles på hode i en moderne forståelse av at majoritetsbefolkningens partriarkat er skyld i alt det vonde i minoritetskulturene.

Voldskulturer

Et feilaktig rasisme- og undertrykkelsesfokus gjør intern opprydning i voldskulturer vanskelig. I offerrollen har ingen selv skyld, den krenkedes reaksjon er imperativ og utsetter den som lytter for et press til enighet. Det særegne ved krenkede er at de alltid er urettferdig behandlet og selv uskyldige. Dette er ikke bare slukt med mark og dupp, men med krok, søkke og snøre av norske, «snille» politikere og ideologiske aktivister. Det de glemmer i fillesaker som Joikasaken, er at liksom-rasismen fjerner fokus fra reelle problemstillinger, og dermed bidrar til at offentlig hjelpeapparat svikter voldsutsatte.

Undersøkelsen fra 2015, forskningsrapporten «Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study» fra 2015, viser nettopp dette. Til tross for et massivt volds- og overgrepsproblem innad i det samiske miljøet, evner ikke hjelpeapparatet å fungere. Tysfjordsaken er bare ett eksempel.

Forskningsrapport fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) i 2017 om vold i samiske miljøer og møte med hjelpeapparatet: «Om du tør å spørre, tør folk å svare»: Hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn gir det samme bildet. Det samiske samfunnet er gjennomsyret av vold, i særdeleshet seksualisert vold og vold mot barn og kvinner.

Rapport fra NIM (Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter): «Temarapport 2018 – Vold og overgrep i samiske samfunn» påpeker også hvordan samer ikke har tilsvarende menneskerettigheter som øvrig befolkning. Igjen ikke på grunn av noe patriarkalsk majoritetssamfunn, men intern ukultur.

Det er et speilbilde av somaliere i Oslo. Voldsutsatte kvinner og barn i en fryktkultur som er hemmende for utvikling. De utgjør den gruppen som i aller minst grad er sysselsatt. De arbeider minst av alle innvandrere, også etter lang botid. Likevel er det mer bekymringsfullt at barn med somalisk bakgrunn opplever så stor grad av sosial kontroll og så lite støtte hjemme at de ikke er i stand til å fullføre utdanning, selv om de er født her.

Norskfødte med innvandrerforeldre som har bakgrunn fra Somalia, fullfører i minst grad videregående opplæring. Bare 35% av gutter med somalisk bakgrunn fullfører videregående skole. De utsettes sågar for tortur i foreldrenes regi.

I den norske undersøkelsen Tåler noen barn mer juling? påpekes det at samfunnet

…svikter minoritetsbarna ved å ha en høyere terskel for å gripe inn. Eksempelvis har sosialantropolog Unni Wikan angrepet barnevernet for å la være å beskytte minoritetsjenter mot overgrep fra foreldre og slekt (Wikan 2001), og Astrid Schlytters systematiske forskning på svensk barnevern konkluderer med at man går for langt i å samarbeide med foreldrene på bekostning av barnets rettigheter (Schlytter 2004)

Ikke mobbing

Når mange ser skjevt på både samer og somaliere, handler ikke det om systematisk rasisme. Det handler om registrert adferd som oppleves ubehagelig, og som virker skremmende på andre. Å ville unngå voldseksponering er ikke mobbing, men en naturlig respons på opplevd avvik. Volds- og fryktkultur er ikke appellerende for mennesker som har vokst opp i tillitskultur.

I tillitskulturen er det tradisjonelt rom for å ytre seg, samtidig som identitetspolitikken har fått rotfeste i store deler av venstresiden det siste tiåret. Når «antirasister» tolker verden, er det gjennom identitetsmarkører, og både samer og somaliere blir nyttige idioter for en politikk som hindrer dem i å gjøre noe aktivt med interne kulturelle problemer. Det er synd at de finner seg så raskt til rette i offerrollen de har akutt behov for å tre ut av. Joikakakene bør få ha sin plass i hermetikkhyllen, og Sametinget bør ta et kritisk blikk på offerrollen de inntar.

Det er så man fristes til å gjengi Nils-Fredrik Nielsen, Tristesse nr. 32: