Støre vil plutselig hente flere migranter fra Hellas likevel. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Først var Jonas Gahr Støre tydelig imot at Norge spesifikt skal hente såkalte sårbare barn fra leiren i Hellas. Men så ble det press og sutring blant annet fra AUF – nå er han plutselig for å hente «barna». Støre er blitt kalt vinglete og svak. Det blir det neppe mindre av nå. Kan noen se en statsminister i denne mannen?
Det er VG som melder om snuoperasjonen fra AP-leder Jonas Gahr Støre og partiets innvandringspolitiske talsmann Masud Gharakhani.
De har begge tidligere vært klare på at det er uaktuelt for Arbeiderpartiet å støtte forslaget om å hente et antall migranter (i stor grad unge, afghanske menn, i mediene systematisk kalt «sårbare barn») fra Moria-leiren i Hellas. Man har vist til at AP venter på et felles europeisk tiltak i saken.
Men presset på Støre og den øvrige partiledelsen ble stort, fra den sedvanlige sutregruppen i AUF, og fra andre radikale, uansvarlige krefter i partiet og andre kaklende miljøer. Ordet «sårbare» har vært ropt ut sent og tidlig, i alle medier, i en sammenhengende kakofoni uten fornuft og mening.
Denne saken ble på mange måter en prøvestein for Støre som leder.
Hvordan vil han takle press? Er han i stand til å håndtere uro, støy og misnøye fra høyrøstede grupper? Kan han stå for noen prinsipper? Hvordan er det med ryggraden? Er han en leder – eller er han den vinglete værhanen en del har beskrevet ham som?
Mange vil nok si at de fikk svar på dette tirsdag kveld.
Partileder Støre har nemlig gitt etter, bøyd av – man kan kalle det hva man vil. Resultatet er uansett at Arbeiderpartiet nå plutselig er FOR å hente et antall av de såkalte barna, som en påplusning på det definerte kvotesystemet Norge til nå har vært en del av. Med på lasset kommer selvsagt familiene de angivelig «enslige» svært ofte viser seg å ha. De var visst ikke så enslige likevel. Ikke var de barn heller.
Det Støre konkret er blitt enig med skrikhalsene i partiet om, er ifølge VG:
* Øke antall kvoteflyktninger fra 3000 til 3500
* Gå i dialog med FN om å vurdere hvordan vi kan hjelpe de som er mest sårbare og hente dem til Norge, herunder hvordan dette kan inkludere de mest sårbare fra Hellas og Moria-leiren.
«Arbeiderpartiet vil at Norge nå skal ta imot totalt 3500 kvoteflyktninger og samtidig gå i dialog med FN om å vurdere hvordan dette kan inkludere de mest sårbare fra leirene i Hellas», opplyses det.
Bare man får sagt ordet «sårbare» tilstrekkelig antall ganger, så opphører åpenbart all rasjonell tankegang hos aktivistene, og hos AP-leder Jonas Gahr Støre.
All erfaring viser at dette vil handle om ressurskrevende og vanskelig integrerbare migranter. De vil belaste norske sosialbudsjetter (og andre budsjetter innen kriminalomsorg osv.) i uforholdsmessig stor grad, mange i resten av sin levetid.
På denne måten pålegges Norge som nasjon massive kostnader, en byrde som veier ekstra tungt i en tid der landets økonomi er i knestående på grunn av korona-krisen.
Dette er forhold de ivrige aktivistene knapt har viet en tanke. For de personlig må jo ikke betale en krone av kostnadene, men kan lene seg tilbake og nyte tanken på hvor «gode» de har vært.
Ekstra tankevekkende er det at en person med ambisjoner om å bli Norges statsminister, nå viser slik svakhet, populisme og økonomisk uansvarlighet på landets vegne. Er det noe som minner om lederkarakter her, tro?
Disse aktivistene og Støre kunne med fordel tatt en kikk da Luxemburgs lille andel av de «sårbare barna» ankom sitt nye hjem for få dager siden. Document beskrev denne ankomsten.
Tyskland, en nasjon med ca. 80 millioner innbyggere, har hentet 58 migranter. De snakker om å hente noen flere etter hvert. Norge med sine 5 millioner, smeller til og skal hente 500. Det er en logikk man må være svært så «varmhjertet» for å begripe noe av. Resten av det korona-rammede Europa har mer eller mindre meldt pass. Til og med det ellers så innvandringsglade Sverige har sagt nei.
«Det er en samlet stortingsgruppe som stiller seg bak dette forslaget. Når det teller, trekker vi sammen», sier Støre, og forteller at også sentralstyret i partiet stiller seg bak forslaget Ap vil fremme i Stortinget ved første anledning.
De er omsider «samlet», altså. Støre er lykkelig nå. Han har klart å stilne uroen i partiet. Ingen er sinte på ham lenger, det er det viktigste. Da er alt bra.
Norge som nasjon betaler en høy pris for at Arbeiderpartiet har en leder som ikke tåler å stå i et vindkast eller to. Han bøyer av som et tynt strå.
Tanken på at denne personen en dag kan komme til å sitte i statsministerstolen og vingle viljeløst mellom vekslende hylekor fra AUF, SV, Rødt og MDG, er mildt sagt foruroligende.
