Rød hjernegrafikk: publicdomainvectors. Stjerner: ya-webdesign. Komposisjonen er Documents.

To nyheter fra det siste døgnet som begge setter Kina i et kritisk lys er knapt å finne i norske medier:

EU-kommissær Margrethe Vestagers advarsel om risikoen for fiendtlige kinesiske overtagelser av bedrifter, og den koronasmittede helsearbeideren i Tromsø som hadde brukt en defekt ansiktsmaske, sannsynligvis en piratkopi fra Kina.

Den første saken ble søndag kveld offentligjort av Financial Times, for siden å bli videreformidlet i en melding fra Reuters. Denne sistnevnte ble siden plukket opp av det danske nyhetsbyrået Ritzau, og meldingen derfra ble offentliggjort f.eks. av allmennkringkasteren Danmarks Radio (DR) og landets største avis Jyllands-Posten. Vestager er ganske riktig dansk, men også den svenske næringslivavisen Dagens Industri lagde sak.

Det er ikke lett å forstå hvorfor dette ikke har interesse for andre norske medier enn Document, for det er virkelig oppsiktsvekkende at en så høytstående EU-politiker som kommisjonens nestleder i praksis sier at Kina ikke er vennligsinnet. I EUs mørkeste time blir man nesten litt glad for unionen.

Den andre saken er å anse som en journalistisk triumf for VGs Sven Arne Buggeland og Synne Eggum Myrvang. Men når NTB lager melding om saken, offentliggjort f.eks. av ABC Nyheter, eller når Aftenposten skriver et selvstendig arbeid om den, er forbindelsen til Kina borte, selv om denne åpenbart er så viktig at VG bør krediteres for gravejobben. Uten noe som helst ekko dør det vesentligste ved nyheten naturligvis hen, og man må nesten følge nyhetsbildet kontinuerlig for å ha en sjanse til å få det med seg.

Disse to unnlatelsessyndene føyer seg inn i et mønster der man gjerne gir et fordelaktig inntrykk av Kina, mens ting som forteller en annen historie, behendig overses – stikk motsatt det som skjer med USA: Trumps meritter neglisjeres, og alt som kan brukes mot den amerikanske presidenten, spinnes til en myriade av fortellinger som er egnet til å få folk til å tro at han er en tosk og en forbryter på samme tid.

Folk som har levd en stund, har sett tilsvarende fenomener før. Under den kalde krigen drev store deler av journalistkollegiet med lignende propagandakrig for Sovjetunionen og mot USA.

En viktig forskjell fra den gangen er at det fantes store og toneangivende aktører, for eksempel Aftenposten, som tok Vesten i forsvar før Berlinmuren falt.

I dag, idet vi enda klarere ser den nye kalde krigen der Kina har tatt Sovjetunionens plass, kan nesten hele bransjen forventes å ta parti mot den vestlige sivilisasjonen. Det kinesiske kommunistpartiet har tatt plass i hodet, der det fungerer som hjernevirus. Hva enten de forstår det eller ei, blir journalister levende kinesiske psy-ops.

Men hva enten det er islam, miljøfanatisme eller Kina som truer Vesten, vil majoriteten av norske journalister konsekvent velge den antivestlige linjen. De lider av det salig Roger Scruton kalte oikofobi – aversjon mot ens eget.

Vel så bemerkelsesverdig er det kanskje at vi i dag også har en regjering ledet av et angivelig konservativt parti, som også legger seg på ryggen for islam, miljøfanatisme og Kina. Sammen med journalistlauget og den nominelle opposisjonen lever de i sin egen boble av enighet.

Eller kanskje det er rettere å kalle det et sort hull. Og i likhet med de astronomiske sådanne suger de urovekkende mye av omgivelsene irreversibelt inn i seg. Om ikke det åndelige mørket har senket seg over hele landet, så har det i alle fall sugd en del av landet til seg. Det er skumle greier. Hold avstand. Og be om at pandemien i det minste kan bli en renessanse for fornuften.