Gemyttlig stemning mellom WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus, Erna Solberg og Angela Merkel under 10th World Health Summit i Berlin den 16. oktober 2018. Foto: Fabrizio Bensch / Reuters / Scanpix.

Donald Trump og Erna Solbergs diametralt motsatte syn på Verdens Helseorganisasjon (WHO) etter dens håndtering av koronakrisen er i utgangspunktet litt som forventet. Den norske statsministeren er jo en globalist som for enhver pris vil ha overnasjonale strukturer som denne FN-organisasjonen, mens den amerikanske presidenten er en patriot som ikke er like begeistret for alle internasjonale institusjoner.

For Erna er disse institusjonene et mål i seg selv, men det springende punktet for The Donald er om de fungerer. Gjør WHO det?

Nei. Det må nå fastslås at WHO har fungert katastrofalt dårlig siden virusutbruddet i Kina. Organisasjonens arbeid avtegner et mønster av manglende mental og intellektuell beredskap, sen respons, gambling-mentalitet, uadekvate tiltak, inkonsekvens og politisk skjevhet.

Ikke desto mindre tar den norske statsministeren nå til orde for å styrke WHO. Det er i praksis å belønne en massiv inkompetanse, som det er verdt å granske i detalj.

La oss gå tre måneder tilbake i tid, til den 9. januar 2020, da NTB første gang meldte om koronautbruddet. «En mystisk type lungebetennelse som har spredt seg i den kinesiske storbyen Wuhan, kan skyldes en ny type coronavirus», het det den dagen.

Man var allerede da oppmerksom på den potensielle smittefaren:

Framveksten av viruset har ført til uro og bekymring i landet idet mange millioner mennesker gjør seg klare til å reise for å feire det kinesiske nyttåret senere denne måneden. De smittede har fått feber, pustevansker og lungeskader.

Reaksjonene var enkelt fortalt av to typer: én bekymret og én avslappet. Noen nasjonale regjeringer var bekymret, mens WHO var avslappet:

Sykdommen har ført til oppstyr i blant annet Taiwan, Hongkong, Sør-Korea, Thailand og på Filippinene. Myndigheter flere steder har sagt at de vil sette opp karantenesoner og gjøre grundige undersøkelser av reisende fra Kina.

Verdens helseorganisasjon (WHO) mener det ikke er nødvendig med reiseforbud i Kina.

Hvordan har det så gått på de stedene hvor det ble oppstyr? I Taiwan har sykdommen tatt fem liv, i Hongkong fire, i Sør-Korea 204, i Thailand 32, og på Filippinene 203. En rekke folkerike områder i Kinas umiddelbare nærhet har færre dødsofre til sammen enn Sverige, som ligger langt unna og fikk lengre forvarsel.

Det er nå ingen som helst tvil om at det var fornuftig både å innføre reiserestriksjoner og teste tilreisende fra risikosoner grundig, men WHO gikk ikke ut og anbefalte noen av delene straks, for i stedet å fraråde reiseforbud.

Skal tro om det er bedre å reagere bekymret eller avslappet på en epidemi? Er ikke avslappethet i denne sammenheng en form for gambling med andres liv?

Tolv dager senere, den 21. januar, melder NTB at WHO innkaller til krisemøte. Kinesiske myndigheter bekrefter omsider, lenge etter at de selv visste det, at viruset kan smitte mellom mennesker. Det mistenkte nok Kinas naboer med én gang. Hvem med selvoppholdelsesdriften i behold ville ikke mistenke dét?

Samtidig innførte italienske myndigheter temperaturkontroller av passasjerer på fly fra Wuhan, uvitende om at det allerede var for sent å stanse utbruddet i landet.

Samme dag nedtoner WHO smitterisikoen:

Verdens helseorganisasjon WHO tror at viruset primært er overført fra dyr til mennesker, men at «noe begrenset overføring fra menneske til menneske forekommer ved nærkontakt».

Man konstaterer det som i realiteten er en formidabel smitterisiko, uten å feste seg ved det:

Wuhan har 11 millioner innbyggere og er et viktig transportknutepunkt. Den kinesiske nyttårsfeiringen begynner senere denne uka, men viruset har foreløpig ikke lagt noen demper på den årlige ferietrafikken hvor flere hundre millioner kinesere reiser hjem til sine familier.

Dagen etter, den 22. januar, stanser Kina trafikken inn og ut av Wuhan. WHO sitter fremdeles på gjerdet, og erklærer ingen krise. En WHO-komité konkluderer at situasjonen er «kompleks og under utvikling». Folkehelseinstituttet (FHI) fraråder ikke reiser til Wuhan den 22. januar, men ser snarere ut til å avvente virusets ankomst:

– Videre spredning av viruset vil ikke være uventet, og vi må være forberedt på at det også kan komme smittede personer til Norge, opplyste seniorrådgiver Ragnhild Tønnessen mandag.

Er det ikke litt som 9. april 1940? Faresignalene er der, men ingen vil gjøre noe for å avverge faren.

Det er et åpent spørsmål hva slags intellektuell selvstendighet FHI besitter når de understreker følgende:

– Verken EU eller WHO fraråder reise til Wuhan eller Kina. Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) vurderer risikoen for reisende til Wuhan som moderat.

Den 23. januar berømmer WHO de kinesiske smitteverntiltakene, som etter FN-organisasjonens oppfatning «reduserer risikoen for at et nytt lungevirus spres globalt». Viruset blir påvist i USA, men WHO erklærer fremdeles ingen internasjonal krise.

Konklusjonen stadfestes dagen etter:

Verdens helseorganisasjon (WHO) sier det foreløpig ikke er grunn til å erklære en global helsekrise som følge av utbruddet. Ifølge eksperter er det få ting som nører opp under kollektiv panikk på samme måte som et virusutbrudd gjør.

Men i dette tilfellet ville altså en noe mer panisk innstilling til saken på et tidligere tidspunkt ha reddet liv.

28. januar erkjenner WHO at risikoen er «høy». Angivelig er det fremdeles uklart om viruset kan smitte under inkubasjonstiden, hvilket er oppsiktsvekkende all den tid det velkjente og ditto renommerte medisinske tidsskriftet Lancet noen dager i forveien hadde offentliggjort en artikkel som klart påviste at den muligheten var overveiende sannsynlig.

Viruset har nå spredt seg også til Canada, Frankrike og Australia, men WHO erklærer ikke krise.

To dager senere, den 30. januar, erklærer WHO en global folkehelsekrise, men uten å fraråde reiser til Kina:

Til tross for utbruddet understreker WHO at det ikke er grunn til å advare mot reiser til Kina. En rekke internasjonale flyselskap har imidlertid innstilt sine ruter til landet.

Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) vurderer også risikoen for reisende til Kina og andre affiserte områder som lav.

Noen flyselskap hadde altså høyere smittevernberedskap enn WHO og EU.

Den 31. januar presiserer WHO at reiserestriksjoner snarere ville være skadelige:

Verdens helseorganisasjon (WHO) advarer om at stengte grenser ikke vil hindre spredning av wuhan-viruset, men i stedet øke spredningsfaren.

Resonnementet er underlig: Restriksjoner er jo ikke vanntette! WHO oppkaster seg til eksperter på menneskelig adferd og politikk for grensekontroll:

Ifølge en talsmann for WHO er det risiko for at folk finner andre måter å krysse grensen på hvis offisielle grenseoverganger er stengt. I så fall vil myndighetene miste oversikten over folks bevegelser.

Samme dag innfører USA innreiseforbud fra Kina. Amerikanske borgere som returnerer, settes i karantene. Kina fordømmer USA for ikke å gjøre som WHO sier. Kort etter gjør Australia og Israel som USA. De to landene har i dag henholdsvis 51 og 73 døde.

Den 11. februar erklærer WHO at virusutbruddet er en stor trussel mot verden også utenfor Kina. No shit, Sherlock.

21. februar innfører Italia lokal karantene i ti mindre lokalsamfunn i regionen Lombardia.

Nå er det med ett blitt viktig å skynde seg for WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus:

– Vi er fortsatt i en fase der oppdemming er mulig, sier han og advarer om at dersom stater ikke raskt mobiliserer, kan «utbruddet gå i hvilken som helst retning. Det kan til og med bli kaotisk.»

Den 24. februar er Ghebreyesus «bekymret». Den 27. februar ber han verdens land ta resolutte grep.

– Vi befinner oss nå ved et avgjørende punkt, sa WHO-direktør Tedros Adhanom Ghebreyesus på en pressekonferanse torsdag ettermiddag.

Nei, Tedros. Det var allerede for sent. Altfor sent. Bølgen av nedstengninger som fulgte verden rundt, var ikke lenger til hinder for en pandemi og en global økonomisk krise.

Den 5. mars, da viruset hadde tatt 3300 liv verden rundt, kritisierer WHO verdens land for ikke å gjøre nok.

Den 8. mars går deler av Italia i lockdown. WHO kritiserer avgjørelsen.

Italias beslutning om å sette 15 millioner mennesker i karantene stanser ikke smittespredning, sier den svenske WHO-rådgiveren Johan Giesecke.

Dagen etter utvides Italias lockdown til å omfatte hele landet. Nå er tonen fra WHO en annen:

Ghebreyesus støtter hardhendte tiltak i kampen mot viruset, som Italias innføring av karantene i hele regioner.

– Vi er oppmuntret av at Italia har innført aggressive tiltak for å stanse epidemien, sier han.

Konsekvens er altså ikke organisasjonens sterke side, ikke det heller.

Den 11. mars erklærer WHO at koronautbruddet er en pandemi. Tysklands helseminister Jens Spahn hadde allerede tatt uttrykket i bruk tidligere. Tedros hevder nå at organisasjonen har «ringt høyt og tydelig med alarmklokka».

En måned senere begynner antall døde verden rundt å nærme seg hundre tusen.

Den 16. mars kritiserer WHO flere land for å være «mer opptatt av å stenge grenser» enn å teste folk for viruset …

Det er ingen som helst tvil om at FN-organisasjonen altfor lenge har undervurdert trusselen, unnlatt å registrere viktig informasjon, respondert for lite og for sent, og håndtert usikkerhet ved å håpe på det beste uten å forberede seg på det verste. Hva kan være mer uansvarlig?

Samtidig har man rost de kinesiske tiltakene, selv om Kina hemmeligholdt livsviktig informasjon og sendte smittebærere ut i verden, og kritisert de amerikanske, som bare har vært forsøk på å beskytte seg mot Kinas kriminelle adferd.

WHO er altså både massivt inkompetent og politisk korrupt. De nasjonale myndighetene som setter sin lit til WHO, er dypt uansvarlige. Landene som har kommet best ut av pandemien, er de som helt fra starten av kjørte sitt eget løp ved å reagere med bekymring, og straks iverksatte kraftige tiltak. De klarte seg bra fordi de ikke lyttet til den organisasjonen som Erna Solberg vil gi en enda større rolle.

Donald Trumps svar på dette er å redusere finansieringen av WHO. Utspillet er helt i tråd med utenrikspolitikken hos Trump-administrasjonen, som mener at det skal få konsekvenser når internasjonale organisasjoner ikke fungerer etter hensikten.

Erna Solberg vil derimot kaste mer penger etter WHO.

Verktøyene i norske politikeres kasse består ikke av så mye annet enn å kaste bort penger, aller helst utenlands eller til innvandrere, og føye seg etter det man sier hos de overnasjonale organisasjonene som nyter godt av denne astronomiske dumskapen – også når et resultat av deres udugelighet er tapte norske liv.

Norges pengebruk i utlandet – hva enten det er u-hjelp, smøring av diktaturer for en plass i sikkerhetsrådet, indirekte støtte til palestinske terrorister, direkte terrorfinansiering via NAV eller finansiering av korrupte internasjonale institusjoner – er så skadelig at det å forvalte norske offentlige midler burde kreve en eller annen form for bæretillatelse.

Den norske politiske klassen er å sammenligne med en lettlurt tosk som har arvet altfor mye penger, og nyter slabbedasktilværelsen som består i å søle dem bort. Men det er ikke deres egne midler, de er nordmennenes. Problemet er dessuten at de gir nordmennene et rykte som vi andre også må slite med.

Den falske hyllesten de innkasserer, kommer fra personer som innerst inne forakter deres kombinasjon av innbilt godhet og ditto intelligens, men ikke nok til å takke nei til gratispengene med en falskhet som smigrer den rike tosken. Det er mulig vi fortjener de politikerne vi har, men hva har vi egentlig gjort for å fortjene dem?