Kinas moderne ansikt: Ultramoderne skyskrapere og gigantiske byer som skyter i været, har gitt et inntrykk av et moderne Kina. Men Kinas modernitet har en skyggeside og vestlige selskaper som Apple og Tesla er en del av problemet: De har sendt arbeidsplassene overseas. Produksjonen i Kina utnytter lave lønninger, dårlige arbeidsforhold og lave miljøkrav. Men viktigst av alt: De booster Kinas makt. Det er amerikanerne nå blitt klar over og spørsmålet om USA blir lurt av sine egne selskaper er kommet på dagsorden. De selskapene som får statlig støtte kan bli tvunget til å flytte produksjonen hjem til USA. Made in USA vil få en ny betydning. Foto: Aly Song / Reuters / Scanpix

Opplevelsene til Danmark Radios Asia-korrespodent da han ble satt i tvangskarantene, forteller interessante detaljer om hvordan Kina fungerer. – Menneskeliv betyr ingenting. Det setter alvorlig spørsmålstegn ved kommunistpartiets evne og vilje til å beskytte verdens befolkning.

Korona-epidemien var ingen ulykke i klassisk forstand.

I norske medier hylles Kina for å ha stanset epidemien. Men det historien til Philip Khohkar forteller, er at individet ikke betyr noe. Man følger reglene slavisk. De sier at alle som kommer inn i Kina fra utlandet skal sjekkes og i karantene. Men måten dette skjer på og ikke minst forholdene på sykehusene, forteller noe paradoksalt: Reglene skal forhindre smitte, men måten de praktiseres på tar ikke hensyn til smittefare: Sykehusene er urenslige og i venterom sitter menneskene tett, forhold man aldri ville tillatt hvis smittebekjempelse var målet.

I det kommunistiske systemet betyr mennesker ingenting. Derfor fikk viruset lov å spre seg uten at Beijing brød seg og ble til en global epidemi.

Samme holdning ligger bak at handelen med levende dyr ble gjenopptatt. Disse markedene har gitt opphav til flere virusepidemier. Men de har stor økonomisk betydning. Selv etter at de har blitt regnet som et mulig opphav til korona-viruset, får de lov å gjenåpne.

Det virker ikke som om Kina har lært leksen, selv etter de enorme konsekvensene som truer med å senke verdensøkonomien.

En mulig forklaring på det er at Bejing også ser muligheter i at andre lands økonomier går ned: Det kan bli mange billige selskaper å få kjøpt og mange land vil være villig til store innrømmelser for å få kinesisk hjelp.

Skitne sykehus

Philip Khokhar bor i Shanghai. Da han reiste tilbake fra Bangkok var han forberedt på å bli sjekket, men ikke behandlingen han fikk.

Kina lukket lørdag grensen for utlendinger, selv de som bor i landet må i karantene.

Da han ankom Shanghai torsdag kveld ble temperaturen målt til 37,4. Det er innenfor normalen, men ikke for kineserne som forlangte at han underskrev på å bli underkastet en rekke tester. Han og en annen ble kjørt til Pudong-sykehuset.

Forholdene her rystede ham.

Cirka ti mennesker blev stuvet sammen i et lillebitte rum. De havde ikke anden beskyttelse end deres ansigtsmasker. På gulvet spottede han en død kakerlak. Der var ingen håndsæbe på toiletterne. På et toilet stod en enlig flaske håndsprit.

Ingen snakket engelsk. Khokhar snakker hverdagskinesisk, men ikke avanserte medisinske termer.

Han fik taget blodprøve, CT-scanning og blev swipet på tungen. Herefter blev han sendt udenfor for at vente i kulden under et halvtag. Det var midt om natten. Klokken fem om morgenen blev han kørt til et nyt hospital.

Her blev han indlagt på en enestue. Rummet i sig selv var fint, men der var ikke blevet gjort ordentligt rent efter den seneste patient. Lange, sorte hår lå rundt omkring. Spytklatter klæbede til vasken. I toilettet var der rester af afføring.

Khokhar trodde han ville få beskjed fredag, men han måtte vente til lørdag.

Lørdag klokken 10.30 kom svaret pludselig på gebrokkent engelsk gennem enestuens samtaleanlæg. De tre test var negative, men lægen ville gerne starte helt forfra med at teste for at være helt sikker på, at Philip Khokhar ikke var smittet med coronavirus.

Philip Khokhar protesterede. Nogle timer senere fik han at vide, at han skulle udskrives, men videre i karantæne.

Han ble sendt til et hotell i byens utkant. Selv om han kunne sittet i sin leilighet i byen. Forholden er meget spartanske. Han får mat to ganger rom dagen. Luften er rå og kald.

Systemet 

Khokhar har bodd fem år i Kina. Denne opplevelsen har fått ham til å forstå hvordan det kinesiske systemet fungerer:

Han ser sin egen historie som et eksempel på, hvor håndfast de kinesiske myndigheder går til værks for at inddæmme coronavirussen, der har smittet over 81.000 i Kina. Men hele håndteringen ligner lidt et show, der skal imponere omverdenen og kineserne.

»Ud fra min egen opfattelse kan jeg godt blive i tvivl om, hvor effektivt det er, og om de bruger kræfterne på den rigtige måde,« siger han.

Han kalder også de seneste dages oplevelser en vigtig lære og indsigt i det land, hvor han har boet i over fem år.

»Man følger systemets regler helt slavisk uden tanke for det enkelte individ.«

Ting er for show. På lissom. Slik var det også i det gamle Sovjetunionen. Menneskene betød ingenting. Kun systemets makt og prestisje. På det alteret ofret man uten å blunke millioner.

DRs Asien-korrespondent er sendt i isolation i Kina: En oplevelse fik ham til at gå i panik

Eksport av mer enn varer

Kina forsøker å eksportere sin modell og projisere sin makt ut i verden. Selv med den katastrofale epidemien og håndteringen av den driver vestlige medier og politikere propaganda for Kina.

I NTBs fakta-kronologi over covid-19 står det ingenting om at myndighetene løy så lenge og kneblet varslere så lenge at sjansen til å holde viruset lokalt og nasjonalt, gikk fra dem. Hvis Beijing hadde reagert med en gang ville det ikke kommet til Lombardia i november/desember.

Det kinesiske systemet er offer for sin egen suksess: Det er blitt globalt og dermed vises også svakhetene og truslene både mot kineserne og andre mennesker.

Nå vil folk for alvor begynne å interessere seg for Kina og samle informasjon.

Bildene fra dyremarkedene som åpner samtidig som myndighetene klager over at «utlendinger» bringer smitte tilbake til Kina, sier noe om systemet: Det bryr seg ikke. De som kommer tilbake er kinesere i utlandet. Få utlendinger reiser til Kina nå. Men forestillingen om at Kina trues av mennesker med «blå øyne» er et nyttig propagandatrick. Det kompenserer for og skygger for hvor viruset oppsto. Kina kan spille offer.

Det er utrolig hvor villige norske medier er til å propagandere disse mytene. Det er som om maoistene i AKP (m-l) fortsatte var vitale og hadde overtatt redaksjonene.