Til bunns i det nye moralske hierarkiet synker de som stiller spørsmål ved nytte og effekt – de stemples som ondskapsfulle egoister, til tross for at økt isolering på hytter og i båter ikke kan motargumenteres med stort annet enn moral. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
Den som er redd ønsker fast ledelse, strenge regler og harde rammer. Men fordi frykt ikke alltid er rasjonelt, men ofte følelsesmessig overveldende, tiltar viljen til blind autoritetstro i pressede tider, med det resultatet at dissenter tillegges ondskap og urene motiver – også når det ikke finnes enighet om verken nødvendigheten eller effekten av tiltakene som blir iverksatt.
Det går en stram, usynlig linje mellom autoritetstro og frykt. Intelligens er på ingen måte tilstrekkelig for å anta rasjonalitetsgraden i menneskers tenkemåter. Vi er følelsesstyrte. Det er under press og i motgang at de menneskelige tenkemåtene og verdiene kommer til syne. De siste ukene har utvilsomt satt mange under press, og det er påfallende hvor mange som lar sine totalitære trekk komme til syne.
Hysteri
Det er dette som kan karakteriseres som hysteri, og det er like smittsomt som noe virus. For selv etter uker med verdensomspennende spredning av viruset, med ulike harde iverksatte mottiltak, vites fremdeles ikke nok verken om hvor smittsomt det er eller hvordan det kan håndteres på samfunnsnivå. Og det ser heller ikke ut til at myndighetene opererer ut fra noen spesifikk plan.
Det er utvilsomt skremmende og fryktfremkallende tider, men reaksjonsmønstrene bør være tilsvarende fryktfremkallende. Vi tillater at beslutninger fattes av mennesker som ikke er i posisjon til å fatte dem. Det er en destruktiv mentalitet. Effekten er at ikke bare samfunnet stenges ned, men de kritiske stemmene og den frie informasjonsutvekslingen stenges ned med det.
Til overflaten flyter de autoritære, de som oftest mangler en plan. Det er ordførere som beslutter å sette vakter ved kommunegrensene, det er organisasjoner som Redningsselskapet som opererer som om de hadde beslutningsmyndighet, til tross for at de verken har politi- eller lovgivende myndighet.
Sa noen ‘smitteeffekt’?
De følger sin egen moral, ikke nasjonale retningslinjer. Til bunns i det nye moralske hierarkiet synker de som stiller spørsmål ved nytte og effekt – de stemples som ondskapsfulle egoister, til tross for at økt isolering på hytter og i båter ikke kan motargumenteres med stort annet enn moral.
– En smittevernfaglig vurdering tilsier kanskje at det kan være nyttig å ha flere folk i fjellet enn i parker i byene hver helg, sier overlege Preben Aavitsland, en av de mest profilerte smittevernekspertene ved Folkehelseinstituttet (FHI). (Dagens Næringsliv)
Ondskapsfullt er det også å påpeke at samfunnet på et tidspunkt må tilbake i gjenge. Det hyles om egoismen som setter økonomi foran menneskeliv, totalt blottet for forståelsen for at det er selve økonomien som holder menneskelivene oppe. Om ikke alt for lang tid tvinges vi til å endre tiltak og i større grad isolere dem som er særlig utsatt, for uten å holde de økonomiske hjulene i gang, vil også behandlingsmulighetene lammes av økonomien som holder dem i gang.
At Norske kommuner stenger kommunegrensene, kan kanskje oppfattes som et gode, av de lokale gode, men kanskje er det ikke så enkelt.
– I en krisetid for landet, så må de forstå at man ikke kan sitte som småhøvdinger på tuene sine. De tiltakene som helsemyndighetene fremmer, har støtte fra de politiske partiene. Et politisk Norge står samlet om tiltakene. Da kan ikke enkeltmennesker eller enkeltkommuner bryte reglene. Norges beste fagfolk er meget tydelige på at statens tiltak er mer enn godt nok, sier Lier-Hansen. (Document via VG)
Dette ble for øvrig poengtert av den amerikanske presidenten tirsdag, som sa at epidemi-tiltakene er ved å få så store konsekvenser for samfunnsøkonomien at man kan si at kuren er ved å bli verre enn sykdommen.
Som stedlig konge på haugen sto byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, mandag klar med beskjeden om fortsatt stengte skoler og barnehager, til tross for at statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie ikke kommenterer den videre håndteringen av koronavirusutbruddet før tirsdag, etter drøfting med Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Johansen stengte lørdag Oslo for servering av alkohol, også etter egen moralske overbevisning, og straffet med det alle stedene som følger reglene til punkt og prikke.
Selv ikke privatlivet unngår smitten av det nytotalitære handlingsviruset, slik Marte Eidsand Kjørven påpeker i Agenda Magasin:
Den hjertevarme koronadugnaden er i ferd med å utvikle en ny og mørkere side: vi ringer politiet for å få dem til å ta ungdom som selger aviser. Vi peker på alle andres feil. Det er jævla egoistisk å hamstre, å gå ofte i butikken, å dra på hytta, å dra til nabobydelen, å jogge, å gå en familie i bredden på gangveien.
De gode og saklige beslutningene uteblir et slikt system, og vissheten om at myndighetene på et punkt blir nødt til å endre tiltak, undergraves. Det er ikke slik at samfunnet kan være totalt nedstengt i månedsvis uten negative, livsomfattende konsekvenser, og en åpen samtale om hvordan gjenåpning av samfunnet skal foregå, må etableres. Denne samtalen gjøres stadig vanskeligere jo mer autoritære vi tillater våre ledere og stedvise konger på haugen å bli.
Privatpersoner og næringsliv pålegges de mest inngripende restriksjonene noensinne. Samtidig frasies vi evnen til å handle ansvarlig. Det har aldri vært viktigere å stille spørsmål og å fremme meninger om ulike tiltak enn nettopp nå. Det er ved å lytte til de kritiske stemmene og opprettholde den frie informasjonsutvekslingen vi danner grunnlaget for gode beslutninger. Det er helt nødvendig i en tid der de totalitære stiger til overflaten.
