Finansmannen Jan P. Sissener er oppgitt over omfanget av norsk bistand i en tid med økonomisk krise. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
I Norge står nå milliard-kostnader i kø som følge av epidemien. Det vil brukes enorme beløp til permitteringer, oppsigelser, støtte til bedrifter og bransjer og ikke minst omfattende medisinske tiltak. Da mener enkelte at vi nå må kutte den massive bistanden Norge strør om seg med i normale tider.
Vanligvis bruker Norge nærmest ubegripelige summer på diverse bistandsprosjekter rundt om i verden. Norsk bistandindustri har rett og slett fått vokse til en helt formidabel størrelse. Ingen med myndighet har våget å si stopp.
Men hva skjer så når det brått blir slutt på de gode, sorgløse dager for norsk økonomi – som under Korona-epidemien?
Nå minsker norske pengereserver i rekordfart. Men for politikere flest ser det ikke ut til at dette skal påvirke iveren etter å brenne av milliarder på bistand i øst og vest. Temaet har knapt vært nevnt.
Dette får mange utenom den politiske lekestuen til å reagere. Blant dem er den frittalende finanskjendis Jan Petter Sissener.
I en artikkel i Nettavisen sier han at nok er nok. Det må bli slutt på denne tøylesløse pengebruken til formål som ikke har noe som helst med vårt land å gjøre.
«Nå må norske myndigheter sette sitt eget land og sine egne innbyggere først», sier Sissener til Nettavisen.
Han begrunner det med en nokså åpenbar observasjon:
«Norsk økonomi og næringsliv er på vei inn i dyp krise. Arbeidstakere blir permittert, bedrifter går konkurs, og flere virksomheter står på randen av sammenbrudd.»
Norge brukte smått utrolige 38 milliarder kroner på bistand i 2019. Knapt noen aner hva pengene går til. Milliardene fosser ut – tilsynelatende uten kontroll. Til og med i Riksrevisjonen er man oppgitt over det som foregår. Document har tidligere skrevet om denne nærmest elleville pengebruken.
I 2020 er dette budsjettert økt til nær 40 milliarder kroner, eller 39,2 milliarder, for å være nøyaktig. Bistand er merkelig nok en av få poster i budsjettet som knapt møter særlig motstand overhodet. Debatten går vanligvis på hvordan bistanden kan økes enda mer.
Sagt på en annen måte: Norge svir av godt over 100 millioner kroner per dag, hele året, på bistand – ca. 4,5 millioner per time. Man kan jo regne ut minutt- og sekundbeløpene selv.
En slik hemningsløs utvikling av bistanden har vært mulig som en følge av generelt god økonomi for AS Norge. Så har kortsynte politikere fra samtlige partier (med et visst unntak for FrP) benyttet nettopp bistand til å demonstrere sin grenseløse «godhet» for all verden, og dermed legge grunnlag for lukrativ personlig karriere i bistandsindustrien både nasjonalt og internasjonalt, etter livet i partipolitikken.
Jan Petter Sissener påpeker at de økonomiske konsekvensene av bistandsgaloppen kan bli svært store:
«Hva regningen blir til slutt, vil bare fremtiden vise – men de offentlige kostnadene stiger eksponentielt, og inntektene stuper.»
Dette leder Sissener over til en konklusjon som trolig får naive, giverglade mennesker i både politikken, pressen og ikke minst alle de «snille» organisasjonene til å sette den økologiske og rettferdige kaffen i vrangstrupen:
«Å prioritere riktig – i så vel gode som dårlige tider – handler om å sette noe foran noe annet. I disse tider mener jeg regjeringen ikke har noe valg. De må sette Norge og nordmenn først.»
Han vet han berører et følsomt tema, og forsetter derfor slik:
«I en normalsituasjon vil man, ved å si noe slikt, fort bli beskyldt for å være nasjonalistisk og det som verre er. Når statsministeren sammenligner dagens situasjon med andre verdenskrig, kan det imidlertid være relevant å tenke på hva Konge og regjering gjorde den gangen. De satte Norge og nordmenn først.»
Sissener ser bistanden som noe vi i disse tider rett og slett er nødt til å redusere for å være i stand til å hjelpe både oss selv og andre i tider som skal komme:
«Et Norge i ruiner vil ikke kunne hjelpe noen i fremtiden. Som en tidligere FrP-statsråd sikkert ville sagt det: Vi må hjelpe i nærområdene», sier han.
Denne typen tanker vekker naturligvis ingen applaus i bistandindustrien og blant dens støttespillere. Men for sentrale politikere i regjering, og ansatte i embetsverket som skal disponere en skrantende pengebinge fremover, vil det trolig være vanskelig å la bistanden skure og gå som før.
Det handler rett og slett om å velge sunt vett fremfor ravende uforstand. Spørsmålet er om vi har politikere som våger å gjøre det.
For det er kanskje mer bekvemt å se Norge møte økonomisk katastrofe fremfor å utsette seg selv for besk kritikk fra de «gode».
Kjøp Halvor Foslis nye bok her!
