Det post-pandemiske Norge: Statens makt vokser

En enslig mann ser ut over Oslo fra Ekebergrestauranten tirsdag 24. mars. Som en følge av Korona-pandemien er det innført forbud mot at flere enn 5 personer møtes. Mens globetrotteren Erik Solheim synes det er «brilliant» at koronaviruset lærer folket å leve slik han og klima-sekten drømmer om, har antall arbeidsledige på NAV eksplodert til nesten 300.000. Effekten av å stenge ned Norge har bare så vidt begynt, men denne «dugnaden» rammer ikke arbeidstagere likt: Når dette blåser over, vil det private næringslivet i Norge bli enda mindre attraktivt. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Kina-viruset skaper tragedier på norske sykehus. Og myndighetenes korona-tiltak skaper en million små hverdagstragedier som vi aldri får høre om – men hvis man ser på den unike korthus-konstruksjonen norsk arbeidsliv er bygget opp som gjennom fire tiår med oljesmurt akademiker-styring, kan langtidsvirkningen av korona-krisen forsterke et særnorsk fenomen: Flere og flere forsørges av staten.

Korona-tiltakene rammer privat næringsliv hardt, og svært mange i privat sektor risikerer nå permisjon, å miste jobben, firmaet og levebrødet, siden ingen kan eller vil fortelle hvor lenge dette vil vare. De trygdede og offentlig ansatte slipper imidlertid denne risikoen og uvissheten.

Offentlige jobber vil fortsatt være der når pandemien er over, og pengene vil fortsatt komme inn til dem som forsørger seg og sine gjennom direkte eller indikerte offentlige penger. Sånt gjør noe med hodet og innstillingen til folk … som om ikke det norske arbeidsmarkedet var sykt nok fra før: Hvorfor risikere privat sektor? Flertallet har allerede rømt over til sikre, offentlige jobber og penger.

Europas sykeste arbeidsmarked

Som en tommelfingerregel sier man at 1/3 av arbeidsstokken vår jobber i det private næringslivet. 1/3 er ansatt gjennom det offentlige. Og 1/3 av arbeidsstokken jobber ikke, men forsørges gjennom et ubegripelig antall støtteordninger, trygder, tilskudd og subsidier som omfatter alt fra kunstnerstipender og halvoffentlige tilskudd og støtteordninger, via grønne subsidier og pressestøtte etc., til overgangsstønader, arbeidspenger og uføretrygd.

Allerede i 2003 var bare ca. halvparten av borgerne i kongeriket Norge i jobb, og antallet i privat sektor falt med 7000, mens det økte med 25.000 i offentlig sektor. Siden da har det bare blitt verre, og en enorm bruk av utenlandsk arbeidskraft og vikarer har blomstret. Hvis du trodde partiet Høyre ville gjøre noe med denne vanvittige skjevheten, tok du feil. Under Erna Solberg har det offentlige ansatte vokst med 70.000.

Årsaken til at det har blitt sånn, er at regjeringene de siste tiårene ikke har hatt som mål å bygge et konkurransedyktig og sterkt næringsliv, som belønner dem som skaper jobber med rikdom, ære og status, slik det er i normale, sunne, kapitalistiske land. Målet har heller vært å melke privat næringsliv for skattepenger til en altfor stor offentlig sektor, kamuflere problemene i arbeidsmarkedet, og kamuflere de katastrofale ledighetstallene i Norge, som i syke sosialistiske land.

«Europas laveste arbeidsledighet» er nemlig en fiksjon. Helt siden Gro har ledighetstallene i Norge blitt manipulert så de ikke skal vise den reelle ledigheten og avsløre hvor blodtappet privat sektor egentlig er her i Norge. Og grunnen til at dette er så livsviktig for alle regjeringer, er at hvis arbeidsledighetstallene stiger, taper man gjerne valget i LO-styrte Norge.

Derfor blir folk som jobber en skarve time i uken, regnet for «sysselsatte» her i Norge. Derfor blir ungdom presset til stadig lengre studietid, i stadig mer meningsløse studieretninger som er av null viktighet og som bare det offentlige vil betale lønn for. (Vi er ikke rammet av mastersyke, vi har tippet godt over i master-sinnssykdom.)

Derfor er staten så slepphendt med uføretrygd til innvandrere som aldri vil komme seg i jobb uansett hvor mye og lenge staten sløser bort penger på «integreringstiltak». Og derfor vokser antallet statlig ansatte: Ledighetstallene MÅ holdes nede. Men nå sprakk den boblen … for privat næringsliv.

Den tredjedelen som går på trygd, er sikret pengene sine uansett. Den tredjedelen som er ansatt i det offentlige, er sikret å få jobben tilbake, for norske fagforeninger vil aldri tillate at korona-krisen brukes for å renske ut udugelige eller overflødige ansatte fra det offentlige. Men de som jobber i det private næringslivet? Hva er de sikret? Oh dear …

Permitteringer er i gang overalt

Det strømmer inn med rapporter og meldinger fra selvstendig næringsdrivende som allerede er i alvorlig trøbbel. Utrenskningen fra private bedrifter er allerede godt i gang, og daukjøttet får aldri komme tilbake. Oppsigelser er uunngåelig. Sommerjobber er kansellert. Jobbsøkere går søvnløse netter i møte. Folk som er tilbudt jobb, får nå beskjed om at de ikke får noen jobb. De som akkurat har byttet jobb og er i prøvetid, står plutselig på gata. Småbedrifter, butikker, frisører, kafeer … alle mister inntekter, mens utgiftene løper.

Myndighetene setter riktignok inn tiltak og lover kompensasjon, men for de privat ansatte blir dette et hullete sikkerhetsnett. Myndighetene kan ikke gi deg jobben tilbake. Man kan ikke kompensere en bedrift som er konkurs. Staten kan ikke sikre at kundemassen vender tilbake når dette gir seg, og hvem vet om disse kundene har penger å bruke?

Ingen vet hva det koster å skru av samfunnet i ukevis. Det er ikke sikkert at privat næringsliv vil starte opp som før, det eneste som er sikkert, er at alle de offentlige bedriftene vil starte opp igjen. Alle som vet hvordan norsk offentlighet fungerer, vet også at det vil hagle milliarder over de store og «viktige» bedriftene. Over de små bedriftene vil det antagelig bare hagle enda mer byråkrati.

Når næringsministeren lover at «det vil komme penger», er det et lettvint løfte, for han slipper papirmølla som kanskje gir utbytte. Dette er også en glimrende anledning for sosialister til å nasjonalisere enda mer av næringslivet. La oss ta en kort historietime:

Krakk styrker offentlig sektor

Ingen husker boligkrakket i 1899. Mange har imidlertid hørt om børskrakket i 1929, og noen av oss husker børskrakket i 1987, som noen år senere førte til en nasjonalisering av bankvesenet i Norge og et altfor lite omtalt rentekrakk for de stakkars boligeierne. De tre store bankene Kreditkassen, DnB og Fokus Bank (i ettertid kjent som FuckUsBank) ble «reddet» av staten, noe sosialisten Gro Harlem Brundtland hadde uttrykt ønske om i årevis før krakket … den dama var nemlig ikke noen leke-sosialist.

Fra 1980 til 1988 steg boligprisene med 200 %, litt som nå. Mange fulgte myndighetens anbefalinger og kjøpte bolig i stedet for å leie, og mange tjente rått på det. Også litt som nå. Alle fryktet at børskrakket i 1987 kunne skape arbeidsledighet, litt som nå, men ingen av boligeierne regnet med det som kom senere: Rundt 1992 gjennomførte Ap-regjeringen en «skattereform» og fjernet de store rentefradragene, samtidig som boligrenten steg opp mot 16 prosent. (!)

Børskrakket i 1987 var ille. Men det politiker-skapte rentekrakket ble et økonomisk helvete for mange. Jeg kjenner flere som aldri har tilgitt Arbeiderpartiet og akademiker-eliten på Youngstorget dette. Gro og Ap begrunnet katastrofen med at det var «lånefest» og at «folk havnet utenfor», og «de rike måtte gjennom en omfordeling» og resten av misunnelses-giften som blir resirkulert av bruktbilselgeren Støre. I virkeligheten var det et kynisk angrep på folks privatøkonomi for å gjøre Norge enda mer sosialistisk og styrke den offentlige sektoren og kontrollen.

Norge: Privat er suspekt, offentlig er bra

Hvis du fortsatt er med meg , skal jeg komme til poenget: Du kan ikke stole på staten, med mindre du er en del av den. Den enorme staten er ikke til for å styrke private interesser og privat næringsliv. Den er til for å styrke seg selv, og denne krisen vil antagelig brukes til det samme.

Norge blir altså stadig sterkere preget av sosialisme, og normalt vil det ikke fungere å styre et land etter slike prinsipper. Vi opprettholder imidlertid statusen som «verdens beste land» gjennom en fortsatt relativt homogen befolkning (Hvis vi ser bort fra Oslo) og kunstig økonomisk åndedrett fra en gigantisk oljeindustri. Den gjør sprø samfunnseksperimenter mulig uten konsekvenser.

På få tiår har denne ubegripelige pengestrømmen gjort det tidligere så nøysomme Norge til rene «Saudi-Norge», komplett med nybil-boom og polsk tjenerskap. Oljen sørger for at ingen politiske feilvurderinger får konsekvenser: Innvandring, islamisering, grønt hysteri og globalisme, anything goes. Alt «lykkes». Men at Norge er «verdens beste land», innebærer altså ikke at Norge er veldrevet.

Korona-krisen vil imidlertid IKKE skape en nødvendig oppvask mot offentlig overforbruk. Koronakrisen kan dessverre virke stikk motsatt: Den kan utradere enda mer av det private næringslivet. For hvorfor skal noen ta sjansen på å jobbe privat etter dette? Det er jo ren hasard. Her er det bare å komme seg over på offentlig lønn, for staten har som kjent endeløst med penger.

Få deg jobb i staten, så er du sikra for livet

Det er allerede godt kjent på folkemunne at skal du sikre deg for fremtiden, må du inn under offentlige vinger. Der er du trygg for livet, enten du er dugelig eller udugelig. Før innebar offentlig ansettelse et innbytte av høyere trygghet mot lavere lønn. Nå får man høy lønn og større trygghet, samtidig som fordelen ved å jobbe i det private eroderes vekk.

Usikkerhet er noe mennesker helt vil unngå. Etter korona-krisen blir incentivet for å starte noe for seg selv enda mindre. Bedre å få uføretrygd. Ta en master og jobbe i et departement. Få seg jobb som PR-medarbeider i en organisasjon støttet av staten. Bli kjønnsforsker og leve av forskningsstipend. Bli kunstner og sprute maling ut av rumpa. Da er man dønn trygg og «set for life». No worries.

Ingen i offentlig sektor trenger å frykte for jobben sin i denne krisen. Ingen offentlig ansatte trenger å ligge våkne og lure på om man har jobb, eller får en ny jobb. Ingen offentlig ansatte sitter på kontoret og ser livsverket erodere i maktesløs desperasjon. Nedskjæringer rammer aldri offentlig sektor. Ansatte som har passert 50 år, trenger ikke frykte «kan-du-komme-inn-på-mitt-kontor»-beskjeden. Lucky you.

Jeg tror ærlig talt ikke offentlig ansatte og politikere på Løvebakken klarer å sette seg inn i det som foregår i Norge nå: Dette er ikke en «dugnad». Dette er en lærepenge til 1/3 av Norges arbeidsstokk: Dere har valgt feil livsgrunnlag. Kom dere over i det offentlige. Nuh!

Post-Korona-Norge kan bli et samfunn med enda mindre privat næringsliv

Korona-krisen kan altså skape et Norge med en enda større offentlig sektor, med en enda mindre privat sektor, og med enda flere som betaler skatt til staten fra lønn de får fra staten eller statlige subsidier og støtteordninger, så alt går i ring. Arbeidsledighetstallene må nemlig holdes nede. De er beviset for suksess.

Den grønne klorofyllkommunist-drømmen om «sirkulær økonomi» er basert på nettopp dette: Oljeinntektene skal vekk, og alle skal leve av grønne subsidier fra staten og betale skatt til staten, så staten kan yte enda mer offentlig støtte til grønne prosjekter, som skal sysselsette alle. Slik skal Norge bli det endelige beviset på at grønn sosialisme faktisk virker. Men det gjør den ikke. Det er bare sinnssykt. Anti-økonomi fra Disneyland.

Og denne boblen er selvforsterkende: Jo flere som er avhengige av staten, desto flere stemmer for mer sosialdemokrati, mer stat, mer offentlig regulering, høyere skatter for «kapitalistene» i privat næringsliv, enda mer offentlig inngripen og enda flere offentlige jobber og subsidier. For alle vil jo sikre sitt eget levebrød – innvandrere ikke minst, som stemmer i flokk for mer trygd.

Det kan fortsette helt til vi er et sosialistisk fyrtårn hvor staten forsørger oss alle gjennom oljepenger. Akkurat som Dubai eller Saudi-Arabia, altså. Der er det jo kjempefint … så lenge oljepengene varer. Og hey: Shopping av nye biler og stash er allerede en norsk folkesport, og islam har jo allerede godt fotfeste her, så forskjellen blir kanskje ikke så stor. Heia Norge!

Hvis du vil ha et medium som forsvarer det private initiativ og privat eiendomsrett: