Styrende eliter uten yrkeserfaring

Odd Emil Ingebrigtsen (H) ny fiskeriminister, Erna Solberg, statsminister, og Guri Melby (V) ny kunnskaps- og integreringsminister på Slottsplassen etter statsråd på Slottet fredag 13. mars. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Med bodøværingen Odd Emil Ingebrigtsen som ny fiskeriminister har lengden av statsrådenes gjennomsnittlige yrkespraksis utenfor politikken steget merkbart.

Før fredagens ommøblering hadde regjeringens medlemmer i gjennomsnitt vel fire års yrkespraksis i faste jobber før de ble yrkespolitikere. Så kom Ingebrigtsen inn og forhøyet tallet til 5,6.

Halvparten av regjeringens medlemmer har aldri vært i fast jobb eller livnært seg som selvstendig næringsdrivende før de ble yrkespolitikere. De aller fleste er politiske broilere, laboratorieprodukter utviklet i beskyttede miljøer på universiteter og i organisasjoner. De skal håndtere korona-krisen, men har selv aldri vært utsatt for påkjenninger med hensyn til arbeid og inntekt. Dette er elitepolitikere som har levd hele livet i en politisk osteklokke – for manges del med liten virkelighetskontakt.

Fiskerimininister Odd Emil Ingebrigtsen hadde 30 års variert yrkespraksis da han i vinter ble statssekretær. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen hadde 20 år bak seg i arbeidslivet, bl.a. som FN-soldat i Libanon før han ble yrkespolitiker. Landbruksminister Olaug Bollestad arbeidet 23 år som sykepleier før hun ble politiker på heltid. Kulturminister Abid Raja hadde 12 år yrkespraksis som jurist før han ble stortingsrepresentant. Men ellers er det tynt med yrkeslivserfaring.

Går en tilbake til tidligere Høyre-regjeringer, som dem Kåre Willoch og Jan P. Syse ledet, er det en merkbar forskjell. Disse regjeringene hadde medlemmer med både lengre parlamentarisk erfaring og bakgrunn fra arbeids- og næringsliv. Nå ledes landet av broilere fra de politiske laboratoriene. La oss se på dem:

Erna Solberg ble stortingsrepresentant som 28-åring. Ingen arbeidslivserfaring.

Iselin Nybø: 32 år da hun ble yrkespolitiker. Sju års yrkespraksis.

Kjell Ingolf Ropstad: St.repr. som 24-åring. Ingen yrkespraksis.

Jan Tore Sanner: St.repr. 28 år gammel og uten arbeidslivsbakgrunn.

Monica Mæland: Yrkespolitiker som 31-åring. Fem års arbeidslivspraksis.

Bent Høie: 24 år da han ble yrkespolitiker. Deltidsjobber i studietiden.

Ine Eriksen Søreide: St.repr. fra 29 års alder. Ingen arbeidslivspraksis.

Torbjørn Røe Isaksen: St.repr. som 27-åring. Strøjobber i studietiden.

Linda Hofstad Helleland: St.repr. 24 år gammel. Aldri i fast jobb.

Frank Bakke-Jensen: Yrkespolitiker 42 år gammel. 20 års variert yrkespraksis.

Nikolai Astrup: Yrkespolitiker fra 30 års alder. Tre år i arbeidslivet før den tid.

Knut Arild Hareide: Yrkespolitiker som 26-åring. Hadde senere fire års avbrekk som ansatt i Schibsted ASA.

Olaug Bollestad: Yrkespolitiker 46 år gammel etter 23 års yrkespraksis.

Dag-Inge Ulstein: Yrkespolitiker som 27-åring. Fire års praksis i arbeidslivet.

Henrik Asheim: Yrkespolitiker 25 år gammel. Spredte jobber i studietiden.

Abid Raja: St.repr. som 38-åring etter 12 års praksis i arbeidslivet.

Tina Bru: Yrkespolitiker siden 23-årsalderen. Uten yrkeserfaring.

Sveinung Rotevatn: St. repr. som 26-åring. Ingen yrkesbakgrunn.

Odd Emil Ingebrigtsen: 55 år da han ble yrkespolitiker. 30 års variert bakgrunn i arbeids- og næringsliv.

Guri Melby: Yrkespolitiker siden 32 års alder. Fem års arbeidslivspraksis.

For ordens skyld: Det er samme mønster på venstresiden. Ap har en gårdbruker og maskinkjører fra Helgeland som nestleder, men ellers er partiet en boltreplass for akademikere. I SV blir du sett rart på uten universitetsbakgrunn.

Tidligere var kommunestyrene Stortingets viktigste rekrutteringsarena. Mange var ordførere før de havnet på Løvebakken, andre var medlem av formannskap eller kommunestyre. De hadde erfaring med politisk arbeid knyttet til folks hverdagsliv. Andre hadde bakgrunn i folkeorganisasjoner som fagbevegelse eller idrett, og var på den måten fortrolig med hverdagsmenneskers levekår og utfordringer.

Dette er en mangel nå. Skoleflinke pratemaskiner har erobret de sentrale miljøene. Politikken blir deretter. Svært få av dagens statsråder har stelt med lokalpolitikk. I sin iver etter å redde verden glemmer de det folket som har valgt dem.

Før ble det sett på som et verv å være politiker, et tillitsverv som det lå i folkets hender å fornye – eller avslutte. Nå blir politikk sett på som et yrke. Begavet ungdom ser på politikk som arbeid, ikke som et tillitsverv. Og så veksler karrieren mellom politikk og forvaltning. Mange ender som godt betalte påvirkningsagenter.

Knapt en statsråd kommer fra miljøer av arbeidsfolk. Kommunalminister Harriet Andreassen (1980–1981) ble den siste statsråd med bakgrunn som rengjøringshjelp. Nå kommer statsrådene fra veletablerte elitemiljøer.

Det er dette som er vår tids demokratiske problem – ikke at det er for få innvandrere eller kvinner. Det representative demokrati blir ikke representativt når bare de skravlende akademikerklasser er representert i styringsverket. Og når begrenset livserfaring og manglende yrkesbakgrunn kommer på toppen, blir det ille.

Det er ikke kvinner og folk fra Asia som trenger å kvoteres inn i folkevalgte forsamlinger, men folk som er representative for folket, som ivaretar folkets sak og som lar være å misbruke folkets penger på sine egne hobbyer.

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.