Som mange andre vestlige land, har britisk offentlig utviklingshjelp fått leve sitt eget liv uten særlige kontroller, analyser eller konsekvenser. Hvert år renner det ut milliarder som ingen kan garantere når frem til dem som trenger det mest. Avhengig av hvordan man definerer «hvem som trenger det mest», naturligvis. I afrikanske land ser vi at landets elite inkluderer seg i den «nødtrengende» gruppen, og at korrupsjon og nødhjelpspenger bidrar til å berike dem som er valgt til å ivareta egen befolkning.

Utviklingshjelpen har stor politisk innflytelse i verden. Og de har sin egen agenda, gjerne på tvers av de skattebetalerne som ufrivillig må betale deres høye lønninger og utopiske planer for en bedre verden. Boris Johnson er lei av dette og har mer eller mindre overført Department for International Development (Dfid) til utenriksdepartementet. I stedet for å rapportere til en papirmølle av et departement i London, så skal de begynne å rapportere til den lokale britiske ambassaden i det landet der utviklingshjelpen gis. Og hvis dette ikke fungerer, truer han med å legge dem direkte under utenriksdepartementet.

Det er mye penger det er snakk om. Det årlige budsjettet er rundt drøye 14 milliarder pund, ca. 170 milliarder kroner. Storbritannia er det tredje største giverlandet i verden, etter USA og Tyskland, målt i kroner. Norge ligger på 10. plass, hvilket er ekstremt med tanke på vårt lands lille befolkning. Men det koster å kjøpe internasjonale jobber til avdankede norske politikere.

Den strategiske britiske omleggingen er en høyst fornuftig løsning for å få kontroll over de enorme beløpene som overføres til fattige land med mye korrupsjon, og til land som ikke egentlig er så fattige, som India. Men så har da India også sagt at de ikke trenger pengene lenger. Pakistan, derimot …

Det brukes mer og mer penger på bistand til resten av verden. Alt mens offentlige tilbud blir dårligere på hjemmebane.

Har det blitt noe bedre i disse landene? Eller bidrar bistanden til hjelpeløshet og manglende ansvar for populasjonsvekst? Det er mye som tyder på det siste. Og hva Tyrkia gjør på denne listen, kan vi bare gjette på.

Hylekoret startet umiddelbart etter at omleggingen ble kjent. Nå politiseres u-hjelpen! Du store! Som om bistandstoppene ikke selv bedrev politikk. Men denne politikken liker de dårlig, for nå kan det stilles krav til mottakerlandene. Fy og fy. Hvordan skal man kunne kaste penger rundt seg hvis det må stilles krav til mottakerne? Ikke bare dét, men kanskje prioriteringene av hvem som skal få penger også endres?

Presidenten av Mosambik kjøpte seg nytt fly for britiske skattepenger. Det var sikkert for å kunne reise raskt rundt og fordele godene, som en moderne afrikansk julenisse.

Bistandspenger handler ofte om de offentlig ansatte i etaten og deres egen godhet. Alt annet er vikarierende motiver.

Sarah Champion, chairwoman of the international development committee, warned that any such change would undermine Britain’s global soft power.

“Internationally the great strength of Dfid is that it is seen as independent from political interference and that is why as a country we are so well regarded,” she said. “Anything that is seen to undermine that independence will undermine our reputation among partners and must be avoided at all costs.”

De protesterende offentlig ansatte, som er i ferd med å miste makten over bistandslommeboken, sier at bistanden nå vil bli underlagt utenrikspolitikken. Ja? Det skulle da bare mangle. Men det er den konservative utenrikspolitikken det protesteres mot. Hvor mange ville ha protestert hvis Hamas ble prioritert? For slik fungerer det i Norge. Bistandspolitikk er globalistisk sosialistpolitikk.

Og det vil Boris Johnson ha slutt på.

The Times

PS: I går så vi her hjemme på en gammel episode av «Have I got news for you», den britiske varianten av Nytt på Nytt. Episoden var nok fra rundt 2015. En kjent komiker kom opp med den ville ideen at tenk om Boris Johnson ble statsminister og Donald Trump ble president! De hikstet av latter. Vi lo høyt, vi også …

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!