Ingen vet hva Sylvi Listhaug tenker. Hun holder kortene tett til brystet. Her fra åpningen av Johan Sverdrup-feltet 7. januar som olje- og energiminister for en stakket stund. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

Fremskrittspartiet har i årevis vært i tilbakegang. Partiet fikk 22,9 prosents oppslutning ved stortingsvalget i 2009, falt til 16,3 prosent fire år senere, og ned til 15,2 prosent i 2017. Etter den tid har målingene vist langt lavere tall.

Etter Frexit i januar har partiet krøpet oppover på målingene, men FrP har ennå ikke nådd opp til valgresultatet fra 2017. Partiet ligger langt etter glansårenes styrke.

Regjeringsdeltakelsen ble ingen suksess. Fremskrittspartiet fikk til en historisk satsing på samferdsel, og innvandringspolitikken ville vært hakket mer løssluppen uten FrP, men stort mer er ikke de politiske resultatene med FrP-stempel.

Solberg-regjeringens resultater er ikke noe utstillingsvindu for borgerlig politikk. Etter at Venstre og Kristelig Folkeparti slapp til i regjeringskontorene, ble politikken enda mer vridd i sentrum/venstre-politisk retning. Det ble FrP medansvarlig for – og velgerne likte ikke det de så. FrP begikk en dødssynd: De la seg ut med kjernevelgerne sine.

FrP har en lang vei å gå for å gjenreise tapt styrke. Siv Jensen er selv det største hinderet. Hun forbindes for sterkt med Solberg-regjeringens velgerfrastøtende politikk. Siv Jensen er diskreditert og har vært partileder i 14 år. Da er det på tide å tre til side. Vi vil si det så sterkt at Siv Jensen i dag er det største hinderet for ny og vesentlig FrP-fremgang.

Det norske politiske landskapet er i endring. De to største partiene – Ap og Høyre – er sterkt svekket i velgernes øyne. De sosialistiske og kommunistiske partiene – SV, Rødt og MDG – har vokst, men ikke mer enn at ytre venstre-partiene til sammen bare har drøyt 15 prosents oppslutning. Når en ser nyhetsmedienes oppmerksomhet om disse fløypartiene, skulle en tro at medieyndlingenes partier utgjør folkeflertallet.

Senterpartiet har ifølge målingene nå en halv gang til så mange tilhengere som ved stortingsvalget i 2017. Partiet er belønnet av velgerne for å være det mest tydelige opposisjonspartiet og for å fronte en mer nasjonal tankegang enn elitenes partier.

Der er langs slike linjer at også Fremskrittspartiet kan gjenfinne seg selv. FrP må gjøre seg til opprører mot de elitevedtatte sannheter og ikke minst ta til motmæle mot politikkens siste dagers hellige – klimaforførerne. 

Når snart 200.000 mennesker stiller seg bak Facebook-aksjonen mot klimahysteri, er dette uttrykk for et folkelig opprør mot de politiske formynderne. Det er ikke sikkert at det egentlig handler så mye om klima, men snarere er uttrykk for mistillit til politikerne og deres prioriteringer, og et varsel fra folk som opplever å bli fremmedgjort og marginalisert, forhånet og latterliggjort av elitene og deres ærendsløpere i mediene. Donald Trumps popularitet, Brexit og de gule vestene i Frankrike er uttrykk for mye av det samme.

Oslo FrP vedtok på helgens årsmøte et tipunktsprogram som partiledelsen bør trykke til sitt bryst. Her legges det vekt på opprør mot klimapolitikken og den overnasjonale umyndiggjøringen av norsk folkestyre. Det tas til orde for skarpere motstand mot skadelig innvandring, nytteløs uhjelp og den vedvarende svekkelsen av folks trygghet.

FrPs oppgave må være å utvikle et alternativ på nasjonal grunn ved å betone norske verdier og yppe til kamp mot at elitenes partier bit for bit gir bort fedrelandet til fremmede. Det må slås fast at Norge er nordmenns land – i motsetning til Erna Solberg, som på et møte i Tyskland nylig hevdet at nordmenn ikke har noen særrett til Norge fremfor fremmede.

Fremskrittspartiet må utnytte det handlingsrommet som de øvrige borgerlige partiers krise skaper. Det gjøres ved å være et klart og nasjonalt alternativ – ikke som ærendsløper.