Kommunikasjon (les: propaganda) om klimaet er en hovedoppgave for en del myndigheter. Ikke minst gjelder det i rødgrønne Oslo kommune. Der søker man nå ny leder for dette arbeidet. Det er ikke småtteri det skal jobbes med. Vedkommende skal tross alt bidra til å redde verden.
I det rødgrønt styrte Oslo handler det meste om klimaet. I hvert fall for den klikken av politikere som styrer i Oslo Rådhus, og deres haleheng av journalister som ukritisk gjengir det stadig mer dystre og virkelighetsfjerne klimabudskapet fra byrådet.
Hva folk flest måtte mene om dette, er åpenbart uten interesse for de «klimaengasjerte» politikerne.
For store deler av byens innbyggere minner det som foregår i byrådet mest om en evigvarende revy med stadig mer absurde innslag. Publikum vet ikke lenger om de skal le eller gråte av den tragikomiske forestillingen som vises fra scenen i rådhuset hver dag, hele året.
«Klimakommunikasjonen» blir imidlertid ikke til av seg selv. Det kreves betydelig innsats og store ressurser for å produsere og spre flommen av skremsler og påstander så den når frem til hver krik og krok av hovedstaden.
Derfor har byen en egen Klimaetat som ble opprettet i juli 2016. Herfra ledes arbeidet med massiv og fullstendig unyansert påvirkning av byens innbyggere – fra ung til gammel. Alle skal med, og indoktrineres om «klimakrisen».
I denne underlige etaten har man også en kommunikasjonssjef til å lede påvirkningsinnsatsen (eller propagandaen, for å bruke et mer dekkende begrep). Nå er denne stillingen ledig, og det søkes etter en ny person til å fylle den.
I en stillingsannonse på Finn.no får man vite om både stillingen og om etaten der man skal ha sitt daglige virke.
«Etaten skal være en pådriver for å nå kommunens ambisiøse mål om å redusere klimagassutslippene i Oslo med 95 prosent innen 2030, og bidra til en klimarobust by», fortelles det.
En «klimarobust by» skal det bli, intet mindre. En kandidat til årets mest tøvete nyord?
95 % kutt i de såkalte klimagassutslippene er selvsagt helt urealistisk, og vil i praksis innebære at det meste av normal aktivitet i en moderne by opphører. Det er rett og slett bunnløst visvas.
Men dette vil neppe være noe moment av betydning for de ansatte i Klimaetaten, og heller ikke for den nye kommunikasjonsansvarlige man nå søker. Alle bånd til virkelighetens verden er for lengst kuttet. Dette handler om å fortsette å dyrke den grønne utopien i Oslo rådhus.
Det er ingen enkel oppgave som venter kommunikasjonssjefen. Slik beskrives det i stillingsannonsen:
«Ansvaret og oppgaven vil bestå i å videreutvikle klimakommunikasjonen i Oslo kommune, videreutvikle kommunikasjonsavdelingen, skape gode team som arbeider mot felles mål og sikre tverrfaglig samarbeid.»
Det «felles målet» er å bidra til ambisjonen om 95 % kutt i alt av utslipp i Oslo, for at dette igjen skal «redde verden» fra en slags katastrofe man tror vi befinner oss midt oppe i. Hvor meningsløst kan det bli?
Nærliggende oppgaver for vedkommende vil trolig være å forsøke å forklare innbyggerne poenget med å svi av stadig nye milliarder
av fellesskapets midler på påfunn som sykkelfelt nesten ingen bruker, massiv salting av gater høst /vinter /vår, rådyre utemøbler knapt noen har behov for eller har spurt om, prikker og annen dekorasjon på asfalten i sentrumsgatene få forstår meningen med.
En annen utfordring for den nyansatte vil være å finne på gode argumenter for byrådets nedhugging av trær i sentrum, og millionsatsingen på sykkelgarasjer og sykkelverksteder som står så å si ubrukte.
Kommunikasjonssjefen bør også skape forståelse for stenging av sentrale gater i byen, noe som fører til et trafikkaos uten like, samt at grunnlaget for næringsvirksomhet og arbeidsplasser i sentrum ødelegges. Det er bare å ønske lykke til med dét.
Vedkommende vil imidlertid ikke være helt alene om oppgavene:
«Vi er en relativt liten etat i Oslo kommune, med i underkant av 40 ansatte, men med et stort satsningsområde.»
40 ansatte? Relativt liten etat?
Dette høres ut som det rene vanvidd, og får avdøde komiker Harald Heide Steens klassiske «supperåd» til å fortone seg som en velsmurt og fornuftig avdeling. Bare lønnskostnadene for at denne «relativt lille etaten» skal pøse ut svada på daglig basis, vil trolig beløpe seg til 35–40 millioner kroner. I tillegg kommer alt annet av kostnader i driften.
Hva kunne ikke slike summer utrettet innen eldreomsorg, helsevesen eller byens nedslitte skoler? Vi snakker her om en så hodeløs og uansvarlig bruk fellesskapets midler at det antagelig burde være et tema for Riksrevisoren.
Til slutt kan man jo bare forestille seg hva slags bakgrunn vedkommende som får denne stillingen har. (Det er neppe noe poeng for Documents faste lesere å søke).