Tone Ims Larssen. Stillbilde: FrP / YouTube.
Det er duket for nok en kampvotering mellom nasjonale og liberalere på årsmøtet til Oslo FrP lørdag. Valgkomiteen i Oslo FrP har innstilt den lite politisk aktive politiadvokaten Andreas Meeg-Bentzen som ny fylkesleder, mens flere av bydelslagene anbefalte den frittalende motkandidaten Geir Ugland Jacobsen, som også ledet valgkampen i Oslo. Hva er det egentlig som foregår?
Denne kampen følger de samme linjene som kampvoteringen fra 2019, hvor den liberale fraksjonen gikk på en stort nederlag med sin kandidat Tone Liljeroth. Hun hadde ingen erfaring fra Oslo-politikken, og tapte mot den sittende og meritterte Oslo-politikeren Tone Ims Larssen. I februar i år valgte Larssen imidlertid å trekke seg som leder etter to tøffe år. Dermed står fylkesledervervet i Oslo åpent, og det er duket for nok en omkamp mellom det man kan klassifisere som FrPs venstre- og høyreside.
Kampen mellom liberalere og patrioter i FrP er forvirrende på flere måter: Her er det de tidligere så dynamiske liberalerne som er konservative museumsvoktere som ikke ønsker at FrP foretar en politisk nyorientering og kursendring, men heller vil tviholde på den globalistiske linjen som Erna Solberg og Angela Merkel har ført i årevis, til tross for resultatene.
På motsatt side er de nasjonalkonservative de revolusjonære og endringsvillige, og som ønsker mer dynamikk og tilpasning til nye tider, og ønsker å knytte seg nærmere politikken til de nye partiene på høyresiden i europeisk politikk, så som SD i Sverige. Og det ønsker de fordi de ser at globalismen ikke fungerer som lovet, og ikke minst for å tette en stor og farlig politisk nisje som nå står vidåpen på høyresiden i norsk politikk:
Det kan fort dukke opp et nytt politisk alternativ til høyre for FrP hvis Siv Jensen får fortsette, og den frykten har et viktig bakteppe: Mange ble forbannet og skremt da Ketil Solvik-Olsen satte bompengerekord i Norge. I sin iver etter å bygge viktige motorveier, ga han slipp på en av partiets viktigste politiske symbolsaker, og dermed presterte han å være en slags gudmor for partiet Folkeaksjonen Mot Bompenger, som igjen fullstendig ødela valgkampen og oppslutningen for Oslo FrP.
Den slags blir ikke glemt så lett, derfor har Solvik-Olsen mistet mye av sin popularitet internt, og sterke krefter i FrP frykter at Siv Jensen er i ferd med å begå samme blunder på nasjonalt plan, og bli ufrivillig gudmor for et helt nytt folkeparti på høyresiden. Det kan ødelegge FrP fullstendig. Liberalerne spiller altså et veldig høyt politisk spill med partiets sjel, en sjel som klart står på den nasjonale høyresiden, ifølge både Carl I. Hagen og partiets egne prinsipper, slik vår politiske kommentator Kent Andersen har påpekt her.
Den liberale ledelsen i FrP tviholder likevel på globalistiske løsninger som ikke gavner «folk flest», så som klimahysteriet, vindkraft og EØS, som innebærer at Norge underlegger seg EUs overnasjonalitet. Dette står i skarp kontrast til flertallet av grunnfjellet i FrP, som klart og tydelig er imot dette, og ønsker seg en nyorientering vekk fra Erna Solbergs politikk, noe det voldsomme oppsvinget i oppslutning etter utgangen fra regjeringen viser.
Siv Jensen har tatt kreditt for denne oppgangen, og det fremstår som noe merkverdig, siden det ifølge våre kilder var landsstyret som ville ha FrP ut av regjeringen, mens Jensen ville fortsette i globalistisk retning som før. Dermed stiger temperaturen ytterligere før FrP-landsmøtet 2020, hvor flere fylkeslag kommer med innspill til resolusjoner som gir en klar kursendring vekk fra globalismen, og over på et tydeligere nasjonalt fokus hvor Norge naturligvis skal samarbeide internasjonalt, men samarbeidet skal gavne Norge, og nordmenns interesser skal settes foran interessene til borgere i andre land. Dette er en rød klut for venstresiden, noe som bør vise alle i FrP hvor viktig og riktig det er.
Til tross for at Siv Jensen har skapt denne dype splittelsen i FrP gjennom å tviholde på regjeringssamarbeidet og ha altfor lite fokus på partiets interne helse, har hun varslet at hun tar gjenvalg som leder. Dette innebærer å fortsatt knytte FrP til Høyre, som på sin side er på full fart i utforbakke mot det rødgrønne politiske landskapet. Men hvis ingen stiller som nasjonal motkanditat til ledervervet i FrP, vil partiet antagelig fortsatt forbli i globalistisk ingenmannsland i årene fremover. Hva gjør grunnfjellet da?
Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!
