Kong Haakon og Kronprins Olav inspiserer soldater under en militær øvelse på Gardermoen 20. september 1939. Kong Haakon (i midten) i uniform. Kronprins Olav helt tv. Kongen hadde en usedvanlig rank holdning som gjorde at han utmerket seg. Foto: NTB / Scanpix

Blant mine sterkeste minner fra barndommen er Haakon VIIs død. Bestefar og jeg sto lenge i kø utenfor Slottskapellet for å vandre rundt kongens kiste. Fire soldater sto vakt, en ved hvert hjørne av kisten, alvorlige gutter, i mine øyne store og mektige menn. I rommet hersket stillhet. Senere ble jeg fortalt om kongens rolle da tyskerne okkuperte landet. Antakelig har flere enn jeg fått inntrykk av at alle andre var noen elendige tufser. Lenge var min respekt for kongen for stor for ord, den var som stillheten i Slottskapellet.

Respekt for monarker er et uttrykk for fedrelandskjærlighet. Men den trenger ikke noe kongedømme. Monarkiets fall kan tvert om bety et gjennombrudd for ny patriotisme. De franske har tatt vare på en arv fra den store revolusjon i det uslitelige Vive la République! Man kan nok si at moderne nasjonalisme begynner i den franske revolusjon og påfølgende mobilisering til forsvar for fedrelandet. Tysk nasjonalisme begynner som en adopsjon av den franske, til forsvar mot Napoleon.

Statsmakten må uansett respekteres i et velordnet, fredelig land. Det holder ikke med demokratisk legitimitet. En statsmakt som ikke styrkes av fedrelandskjærlighet, står svakt. Det tilsier et land i strid med seg selv.

Det er en grov neglisjering av fedrelandskjærlighet å gjøre statsborgerskap til kriterium for nasjonal tilhørighet, slik Erna Solberg nylig gjorde. Alternativt kan man bidra positivt til landets fremtid, men tilknytning til landets fortid er uten betydning. Kan det sies til forsvar for Solberg at hun uttalte seg bare om rettigheter knyttet til statsborgerskap? Forsvaret mislykkes, for det fatale ligger i ensidig fokus på staten. Når fedrelandskjærlighet sjaltes ut, bare da, sitter man igjen med en nasjon definert ved statsborgerlige rettigheter.

Erna Solberg tilhører en krets av makthavere som fører en seig kamp mot nasjonalisme. De aner kanskje at fedrelandskjærlighet er kjernen i det som bekjempes, noe man i så fall må være taus om. Nasjonalismens kjerne skal være aggresjon, sjåvinisme og «Right or wrong – my country», dvs. en lojalitet uten moralske grenser og dermed forkastelig. EU drømmer om at dansker, franskmenn, grekere, ungarere osv. primært skal kjenne seg som europeere. Beklageligvis er det svært ueuropeisk å identifisere seg som europeer.

Fedrelandskjærligheten, nasjonalismens kjerne, kan ha godt av å befris fra dagsaktuell politikk, i det minste gis en pause og et pusterom. Så her vil jeg fremheve noen førpolitiske trekk ved nasjonalisme. Bakteppet er nødvendigvis bitter protest mot uansvarlig innvandringspolitikk i årtier. Fedrelandskjærlighet forblir dypt emosjonell, et botemiddel mot mulig forbitrelse.

Pause og pusterom trengs også fordi politikkens språk er så fattigslig. Deltakerne i spillet har fått utlevert et sett gangbare fraser og formler, med advarsler mot å snakke annerledes. Da blir det useriøst. Når det politiske språket blir uutholdelig, kan det hjelpe å søke seg til stillheten ved kong Haakons båre. For meg var det naturligvis viktig at jeg opplevde den som barn. Barnets kortvarige og ureflekterte sans for stillhet var i grunnen et forvarsel om en nødvendighet for den voksne.

Fedrelandskjærlighet er knyttet til landet, til naturen. Hvis man skal danne seg et symbolsk bilde av Norge, vil det ikke da være et stykke natur som melder seg? Særlig vi urbane søker mot naturen. Det trenger ikke være Rondane, Stetinden eller Sognefjorden, for Oslo-folk holder det med hvinende sno over den tilfrosne Bjørnsjøen i Nordmarka. Dette kan være særegent for Norden. En nydelig video til Sibelius’ Finlandia fremviser sjøer. Andunger. Binne med unger. Folketomt.

For gamle stormakter kan borger og slott være nasjonale ikoner. Middelalderens uinntakelige borg må være forbildet for det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Hvem kan se dette monsteret som et nasjonalt ikon? Monumental arkitektur er ikke landets sterke side. Vakre moderne bygninger finnes riktignok, som regel så bortgjemte at de virker sjenerte. Er det ennå slik i Norge at skjønnhet skaper mistanke om jåleri hvis den er menneskeskapt, ikke naturgitt?

Folketom natur er en påminnelse om at landet er uavhengig av oss. Naturen trenger oss ikke, den er verken venn eller fiende, strengt tatt likegyldig med vår skjebne. Dette er naturligvis umenneskelig, og må overvinnes. All kjærlighet må overvinne noe. Her skjer det i kulturen, med bilder og fortellinger om naturens mørke og lyse sider. Den gir og tar, er farefull og usigelig vakker. I romantikken ble naturens sublime likegyldighet tema for flere kunstverk. Fordi vi også er kulturens barn, blir fedrelandskjærlighet ikke truet av det.

Morsmålet er antakelig vårt mest intime bånd til fedrelandet. Den som har lært å forakte sitt morsmål, sliter med et fryktelig kompleks, følgelig er det en god ting at dialektene har fått status her i landet. Vi tilegnet oss morsmålet lenge før det går opp for oss hvor sterkt det knytter oss til fortiden, til landets historie. Språket er i konstant forandring, skapt og omskapt av utallige generasjoner. Det står til disposisjon for landets nåværende befolkning og skal ikke forarmes.

Fortiden som lever i morsmålet, henviser til tidligere generasjoner, til folkets slitsomme seire og nederlag. Berømte individer kan beundres, men fedrelandet er skapt av anonyme. Beundring blir feil. Blir «takknemlighet» altfor personlig? Det er ikke lett å finne det riktige ordet her – et vink om hvor egenartet fedrelandskjærlighet er.

En desperat antinasjonalisme kan benekte verdien av fedrelandskjærlighet. Man kan argumentere med krigenes betydning. Og sant nok, krig er blant de viktigste hendelser i en nasjons historie. Opp gjennom tidene har konger og andre mektige skapt samhold, og senere nasjonal bevissthet, ved hjelp av krig. Lenge som en utilsiktet bivirkning. For Bismarck var det i høy grad tilsiktet. Når imperier oppløses til nasjonalstater, er krig en utløsende faktor, som i 1918. Voldelig motstand mot en imperiemakt var basis for en rekke postkoloniale stater i Afrika og Asia. Man lærer å elske det man kjemper for, og jo større offer desto sterke emosjon. Kort sagt, fedrelandskjærlighet har sin opprinnelse i vold.

Her vises det til historiske realiteter. Så hva er svaret? Tenk på Norge i 1945. Landets nasjonalisme var blitt kraftig styrket av okkupasjonen. Da Haakon VII døde, hadde alle voksne opplevd en krig med kongen som det fremste symbol for motstand. Kjærligheten til kongen var åpenbart et uttrykk for fedrelandskjærlighet, og det hele hadde svært mye med krigen å gjøre. Dette er opplagt ikke et argument mot fedrelandskjærligheten, og derfor kommer krigsargumentasjonen ikke i mål. Den hviler tungt på moralsk likestilling av all krigsinnsats.

Av gode grunner er antinasjonalistisk argumentasjon mer overbevisende i Tyskland. Landets politiske kultur er dominert av minnet om angrepskrigene i forrige århundre, i dag kanskje sterkere enn noen gang siden 1945. Alt som smaker av nasjonalisme, skal fordømmes. EU oppfordrer andre land til å følge Tysklands eksempel, og det norske regimet er som vanlig innstilt på lydighet.

Fedrelandskjærlighet er naturligvis individuelt varierende. For flere virker den i dag absorbert i politisk strid om nasjonalstaten. For noen kan internasjonal konkurranseidrett være så vesentlig at den absorberes i lengsel etter seire for egen nasjon, en ideell omdirigering av krigens psykologi.

Voksne kan lære flere språk. Det er noe annet når barn er flerspråklige. Barn kan også være knyttet til mer enn ett land, mer dyptgripende enn voksne som migrerer. Dobbel og flerdobbel fedrelandskjærlighet er mulig, på sitt beste har vi her et eksempel på det bejublede mangfoldet. Ikke et politisk tilsiktet produkt i dette tilfellet, og derfor et gode. I ulykkelige politiske situasjoner kan det komme til tunge lojalitetskonflikter.

Jeg tror den mest fundamentale og samtidig mest utbredte fedrelandskjærlighet hverken er politisk, krigersk eller sportslig. Den er en intim visshet om å høre hjemme i landet, å høre til her. Det virker antakelig innlysende, men tenk over det; «hjem» assosieres med det intimt personlige, samhørighet med familie og venner i private boliger. En litt mysteriøs forvandling gjør at fedrelandet kan være et hjemsted. Det er jo slik at alt som kan sies om landet og nasjonen, er ørsmå biter av virkeligheten, abstraksjoner fortalt av oss som om de finnes uten våre fortellinger, ikke desto mindre en selvstendig realitet. Hvordan kan noen kjenne seg hjemme i et slikt spill av fortid og nåtid, fakta og konstruksjon?

En egenartet følsomhet gjør det mulig, uten den ville det hele vært abstrakt. Morsmålet bærer følsomheten i seg, som en mytisk aura. Morsmålet skaper en pussig, totalt uvitenskapelig fornemmelse av at visse ord er de eneste riktige. Vi nordmenn hører jo at den korte vokalen i fjell gir lyd til det høyreiste, mens den lange dype vokalen i skog utsier noe mørkt og tungt, tilnærmet ugjennomtrengelig. (Lyder ikke «mountain» mer som en flat pudding?)

Følsomheten blir artikulert av språkkunstnere. De mest kjente og kjære her i landet levde i epoken forut for Haakon VII, i nasjonalismens store århundre, 1800-tallet. Utvikling av nasjonalt skriftspråk skjedde som kjent i to spor, evolusjonært (riksmålet) og revolusjonært (nynorsken). Lykkelig den som ennå kjenner tilhørighet til diktning fra den tiden. Selv Henrik Ibsen, som sto fjernt fra all nasjonalisme, bidro vesentlig til norsk fedrelandskjærlighet. Ibsens språkkunst gjorde det uunngåelig. Også den antinasjonalistiske satiren i Dovregubbens hall hører jo med til den rike nasjonale språkarven fra 1800-tallet, og selvsagt ble Peer Gynt et nasjonalt ikon. Peer er nok en slubbert og en fæl opportunist, men den som diktet bukkerittet for mor Åse, kan vi bare beundre.

Nå som før er det for ungdommer en superkul glede å modifisere foreldregenerasjonens språk og snakke i koder som er uforståelige for de voksne. Kodene har gjerne kort levetid. Mer eller mindre bransjebestemte og teknologiske nyord kommer og går. Nasjonalistiske diktere, for lengst døde, har en ganske annen rett – for nå å uttrykke seg slik at Erna Solberg kan forstå det – til å kalles skapere av norsk språk. Selv har vi rett til å være (la meg si det slik Kåre Willoch ville sagt det) fortørnet over en statsminister uten sans for fedrelandskjærlighet. Andre kan si forbannet. Også innad i Høyre burde nå noen begynne å ane dybden i eget forfall.

Det er et nevrotisk forfall når fedrelandskjærlighet underkastes en ny sensurinstans: Er det her tale om noe som ikke klart og tydelig inkluderer innvandrere?

Norsk språk er blitt grundig forandret i løpet av de siste 150 år. Vi lever også andre slags liv nå. Lykkelig den som ennå kan kjenne seg hjemme i Ivar Aasens ord om Nordmannen, ikke bare forstå enkelte fremmedartede ord, men høre at dette er uendelig velkjent:

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!