Jonas Gahr Støre og Gro Harlem Brundtland under Ap-landsmøtet i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Landet har en regjering som i mangel av folkelig respekt og popularitet er på et nivå som kan sammenlignes med Korvald-regjeringen, som bestyrte landet et års tid i den spesielle EU-overgangen mellom Trygve Brattelis to regjeringer for snart fem tiår siden.
Korvald-regjeringen utgikk fra tre partier med 26,2 prosent av velgerne bak seg. Snittet for februar-målingene gir Erna Solberg & co. 28,3 prosent.
Normalt ville en så upopulær regjering føre til økt tilstrømning til det største opposisjonspartiet, men det skjer ikke. Februar-snittet på meningsmålingene gir Arbeiderpartiet under 24 prosents tilslutning. Partiet har ikke klart å reise seg etter valgnederlaget på 27,4 prosent i 2017 og 30,8 prosent i 2013. Lang tids nedgang fortsetter.
Det skyldes at Arbeiderpartiet – i likhet med regjeringspartiene – eksponerer en lite attraktiv politikk. Det er da heller ikke Ap som er det mest fremskutte opposisjonspartiet. Det er det Senterpartiet som har vært, en posisjon som nå utfordres av Fremskrittspartiet, etter at partiet frigjorde seg fra de småborgerlige partiers klamme og angstskapende regjeringssamliv. Et fristilt FrP og et selvstendig Sp vil gnage på de større partiers ressurser.
«Vår misnøyes vinter» satte John Steinbeck som tittel på den romanen som ga ham nobelprisen i litteratur. Ap kan derimot ikke si at denne vinterens misnøye er partiets. Tvert om: Velgerne er misfornøyd med Arbeiderpartiet, og mange i partiet er misfornøyd med ledelse og politikk. Og langt mer alvorlig: Over 75 prosent av velgerne er misfornøyd med partiet, som i avgjørende spørsmål stiller seg bak regjeringen i stedet for å utforme sin egen velgervervende politikk.
Tidligere partihøvding Reiulf Steen fikk rett da han advarte mot å la Jonas Gahr Støre lede partiet. I Hans Olav Lahlums monumentale Steen-biografi i fjor blir partiveteranen sitert på at «Det vil være en katastrofe» hvis Gahr Støre ble valgt etter Jens Stoltenberg. Det ble han, og katastrofen ble fort et faktum og er det fortsatt – uten tegn til forbedring.
Partiets politikk er et avtrykk av Oslo-elitenes tenkning. Ledelsesapparatet avspeiler at partiet er blitt et klatrestativ for akademikere med spisse albuer. Aftenposten opplyste onsdag at partiet utveksler rådgivere med NHO og PR-byråene. Ambisiøse mennesker uten folkelige røtter og klasseinstinkter vet at en karriere i Ap er en snarvei til posisjoner. I stedet for å rekruttere medarbeidere blant arbeidsfolk, foretrekker Gahr Støre sine likesinnede.
Et mindretall av LOs medlemmer støtter Ap. En skiftarbeider sa til Dagsavisen i vinter at det på hans skift ikke er én eneste som stemmer Ap. Av samme årsak som Sp to ganger har endret partinavn for å skjule hva partiet står for, har Ap beholdt sitt.
Trond Giske har lenge arbeidet for at partiet må finne tilbake til røttene – å være et parti for lønnstakere flest. Han kunne bli en brysom utfordrer for den øvrige ledelsen, som utmanøvrerte ham ved hjelp av gamle kvinnfolkhistorier. Velgerne reagerte – ikke på Giskes sans for damer, men på at en langt mer folkekjær politiker enn Gahr Støre ble fjernet med ufine metoder. Meningsmålinger viser at Giske har et godt grep om mange velgeres hjerter.
Vi ser lite håp for Ap, som nå har utmattet seg selv så sterkt at partiet trenger røde og grønne kommunister som politiske krykker for å stavre seg frem. Det er tragisk for velgernes valgmuligheter når valget står mellom alternativer av samme ulla, to alen av samme stykke.
Jonas Gahr Støre blir nok gjenvalgt på landsmøtet til våren, men hans ettermæle blir som forfatteren Olav Duun en gang skrev det: «Han forsøkte å bety alt for alle, men endte med å bety nokså lite for nesten ingen».
Ap-medlemmene overlater til velgerne å ta det oppgjøret de selv for lengst burde tatt.
Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.
