Trappen på Breitscheidplatz, hvor Anis Amri pløyde ned julehandlende, er omgjort til minneplass. Det viste seg at angrepet var mye mer omfattende og planlagt enn det offentligheten fikk inntrykk av. For spesialinteresserte er det mulig å få med seg, men mediene utleder ikke spørsmål som de konfronterer politikerne med på en mer grunnleggende måte: Hvor mange slike celler finnes det? Og hvordan fungerer de? Hadde det eksistert et tilsvarende innfødt nettverk, ville alarmen gått. Hvorfor? Fordi man frykter sin egen befolkning mer enn islamistene, er den logiske slutning. Implisitt i dette ligger en konstatering av at man allerede har kapitulert for islamismen. Foto: Document.
Hvordan håndterer medier og publikum terror fra høyre, eller rettere: hjemlig terror? Allerede her dukker en snubletråd opp.
Noen ønsker at all hjemlig terror skal kalles «høyreekstrem», pga. den ladede assosiasjonen. Høyreekstrem betyr radioaktiv. Alle rygger unna.
Er det en økende tendens til at innfødte foretar seg noe? Det har mediene ikke bare advart mot, men nærmest hausset opp, lenge.
En nøktern betraktning vil være at i forhold til den volden som er brakt inn i Europa av politikerne, har europeerne reagert som søvngjengere.
Den tid hvor hjemlig terror ble presentert som «se her hva som rører seg, hva vi advarer mot og hvorfor vi må demme opp mot høyresiden og svartmale dem» er forbi.
Den dagen hovedstrømsmediene gjorde seg selv til propagandaorgan for en politikk folk flest ikke vil ha, tapte de kampen, også mot voldelige reaksjoner fra innfødte.
Ordet «hjemlig» er i seg selv interessant: Da 7/7-bomberne fra Luton slo til i London, var sjokket like mye at dette var British lads, britiske gutter, født og oppvokst i Storbritannia. Dette faktum ble forvandlet til selvbebreidelse: Hva har vi – britene – gjort galt?
Spørsmålet om hva «de» har gjort galt – familie, slekt, klanen –, dukket ikke opp.
Men det spørsmålet er overmodent og er blitt stilt. Mediene og politikerne har bare ikke villet høre svarene.
Men når det gjelder innfødte voldelige med politisk fortegn, da vet man svaret øyeblikkelig: De er høyreekstreme.
Mediene og polititikerne satser på avskrekking, at ordet skal få folk til å slutte å tenke. NB! De er ikke redd for at folk skal gjøre noe tilsvarende. De vil sette en stopper for at folk skal tenke over manglende symmetri mellom islamistisk vold og innfødt vold.
Termen «høyreekstrem» brukes konsekvent, så slipper man å si anti-islamsk, eller anti-muslimsk, eller anti-fremmed.
Hvis mediene var mer nyanserte i ordbruken, ville folk forstå mer av dynamikken. Men hvis mediene har et sidemotiv om at folk helst ikke skal forstå, blir det vanskelig.
Document vil her, som ellers, forsøke å bruke sunn kritisk sans.
En reaksjon på myndighetenes retusjering av islamistisk vold, og faktisk også gatevold, er at folk nå antar at alle terrorangrep er islamistiske. Men det er de ikke. Det har vi erfaring for.
Da en mann kastet en gammel dame foran toget i Lund før jul, var det flere av leserne som nektet å godta at han var norsk nordmann, selv om vi hadde varetektspapirene.
Der har du effekten av ikke å fortelle sannheten, men forsøke å bedra publikum. Denne politiseringen av politiet på den politiske korrekthets alter kommer til å ha en høy pris.
Et foreløpig lavmål var da det norske sikkerhetspolitiet PST introduserte begrepet «myndighetshat» i sin årlige sikkerhetsvurdering. Dette er et ord som kunne vært hentet direkte fra Orwell. Det åpner for å anklage hvem som helst som kritiserer myndighetenes politikk for å være hatere. Før snakket man om sedition: conduct or speech inciting people to rebel against the authority of a state or monarch. Eller oppvigleri på norsk. Dette er begrep som stammer fra eneveldets tid. Vi er tilbake i føydale maktstrukturer. Og mediene og de snakkende klasser reagerer ikke.
Ordet hat er blitt en akse i bekjempelsen av den innfødte befolkningen. Det skal holde dem i age. Det sier seg selv at dette skaper et frykt-samfunn.
Vi sier som normale, vanlige mennesker: Dette kan vi ikke finne oss i. Vi forbeholder oss retten til å bruke sunt vett.
Man må legge myndigheter og medier på den psykoanalytiske sofaen. De lider åpenbart av et syndrom: De har introdusert Vest-Europa for en stor befolkningsgruppe hvor fiendtlighet mot Vestens kultur, mennesker og verdier er kjerneverdier. Men de våger ikke se denne faren i øynene og projiserer sin frykt over på de innfødte som aggresjon.
Dette er et livsfarlig spill. Myndighetene og eliten er ikke ansvarsfulle embetsutøvere som man kan stole på. De er blitt drivere, de aksentuerer motsetningene.
Hypersensitive
Siden de har konstruert en psykologisk felle for seg selv, vil alle tilfeller av vold fra innfødte utløse reaksjoner som er helt ute av proporsjoner. Drapet på politikeren Walter Lübcke i fjor sommer skremte eliten.
Interior minister Horst Seehofer announced in December 600 new posts across the federal police and domestic security services to track far-right extremist threats, citing a growing danger.
At the time, federal police said they had identified 48 people on the extreme right as «dangerous» individuals who could carry out an attack.
48 klarer man å holde styr på. Trenger de 600 ekstra politifolk?
Det vi ser på den andre siden, er noe helt annet. Her er det snarere snakk om en resignasjon, på en defaitistisk holdning. Myndighetene tør ikke gripe ondet ved roten, for det vil provosere hundretusener, for ikke å si millioner.
Denne saken er fra Document 22. februar 2018:
For tiden sitter det rundt 150 islamister i tyske fengsler, men antallet ligger an til å øke kraftig i tiden fremover. Bare i fjor innledet den tyske riksadvokaten straffeforfølgelse i om lag ett tusen nye terrorsaker, skriver Die Welt. Hundrevis av saker er tatt ut av delstatenes påtalemyndigheter mot hatpredikanter, voldsmenn, krigsforbrytere og fremmedkrigere som er returnert fra Syria.
Personene det er tale om, har gjerne ingen respekt for tysk lov. En tyrkisk islamist som i 2012 ble dømt til seks års fengsel for et knivangrep på to politifolk i Bonn, hadde kastet den tyske grunnloven gjennom rettslokalet under straffesaken og sagt at hans eneste lov var Koranen, som blant annet sier at den som fornærmer profeten, skal dø. Seks år er gått. Hvordan forsvarer man å sette en slik sikkerhetstrussel på frifot i Tyskland?
Hva er myndighetenes svar? Samtalegrupper à la Prevent i Storbritannia, eller Cambridgeprogrammet for jihadister, som London Bridge-jihadisten Usman Khan gikk på.
I Nordrhein-Westfalen, hvor det for tiden sitter 34 «bekjennende islamister», har delstatsregjeringen i mellomtiden truffet tiltak. «For å bekjempe ekstremismen og radikaliseringen, har rettsvesenet i Nordrhein-Westfalen grunnlagt et eget senter for tverrkulturell kompetanse», sier delstatens justisminister Peter Biesenbach (CDU). Ekstra integreringsoffiserer er blitt ansatt. I tillegg finnes det nå fire islamske lærde «som utelukkende er beskjeftiget med opplæring av våre fengselsansatte», sier Biesenbach.
Myndighetene over hele Vest-Europa har samme tilgang til problemene: Man klarer ikke konfrontere hverken den konkrete volden eller tankene og kulturen som driver den i den muslimske befolkningen, og kompenserer ved å snakke om høyreekstreme. Den revolveren er alltid ladd. Derfor ser vi en stor produksjon av filmer og serier som skal understreke sammenheng og linjer. Det gjøres ikke en gang subtilt.
Vårt svar er at det bare finnes én løsning som virker angstdempende og løsningsorientert: Størst mulig belysning. Å påpeke sammenhenger er ikke det samme som å bli del av dem.
Det er kanskje den største skaden medier og meningsklassen har gjort seg skyldig i: at ord skaper skyld. Derfor må problemene pakkes inn, noen må henges ut, andre må skjules. Da er vi inne i et spor som venstresiden har brukt i årtier: – Hvem tror du tjener på dette?
Hvis de høyreekstreme står klare, ja, da må vi ikke si noe som gir dem gode argumenter.
Dette er samme argumentasjon som Jean-Paul Sartre brukte for ikke å snakke om Gulag-arkipelet i Sovjetunionen – alle fangeleirene. Det ville sette kampen til arbeiderne i Billancourt tilbake. Det ville være et slag mot dem.
Denne type tenkning har belastet venstresiden i årtier. Nå har den gjort sin entre blant samfunnseliten.
Hvis vi ikke passer oss, vil det gjøre oss til et postdemokratisk samfunn.
Fengslene i Tyskland fylles av islamister
