Ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf på avveie

Anine Kierulf er fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix

I forbindelse med to høyesterettsdommer om hatkriminalitet skrev ”ytringsfrihets-spesialist” Anine Kierulf i DN at § 185 i Straffeloven primært skal verne mot følgene av det hat som kan oppstå i befolkningen på grunn av hatefulle ytringer i offentligheten.

Bak Kierulf formulering skimtes gasskamrene i Auschwitz, de dødelige ”machetene” i Rwanda og de politiske elitenes tro på en gjentagelse av drepende brutalitet fra fordums tid. Kierulf og hennes trosfeller mener altså at folk ikke tåler sjikanerende ytringer i offentligheten fordi dette vil sette i gang stempling av grupper og ende i folkemord.

En slik begrunnelse for paragrafen bygger neppe på annet enn politiske eliters overspente tro på at folk stort sett er onde og en overdreven tillit til sine egne patriarkalske holdninger som frakjenner folks evne til fornuft og medfølelse. Det er jo elitenes privilegium å vite at folk ikke vet sitt eget beste, og at folk ikke tåler å høre personlig sjikane uten å gripe til stereotypifisering og hat av sine medborgere.

Troen på folkemord i den vestlige verden i vår tid kan ikke betegnes som annet enn en kimære, en tro som er betinget av moralisering fra en høymoralistisk plattform der man uskadeliggjør kritikk mot seg selv ved å fordømme sine motstandere og bruke landets lover mot dem.

Hensikten med moraliseringen er å innføre politiske tabu-områder og kverke folkelig uttrykk og protest mot en politisk virkelighet som elitene selv har skapt. Slike politiske tabu-områder er innvandring, asylpolitikk, bistand, klima osv, der saklig kritikk av den politiske korrektheten med den største selvfølgelighet møtes med stigmatiserende begreper som rasisme, fascisme, fremmedfiendtlighet og islamofobi osv.

Sterke personkarakteristikker og sjikane i offentligheten er ofte et resultat av ekte forbannelse og mangel på saklige argumenter, altså at det ligger sterke følelser og raseri bak, og ikke hat, slik den politiske korrektheten vil ha det til.

Dersom man går inn i en diskusjon med et arsenal av sjikane, så vet de fleste at man melder seg ut av en fornuftig diskurs og at man derfor ikke blir tatt på alvor. Men i dette samfunnet er enkelte følelser og deres verbale uttrykk blitt illegitime og endog forbudte.

Det lages handlingsplaner mot såkalte hatefulle ytringer m.m. (fem-seks av dem siden 2012), det opprettes spesialgrupper innen politiet for å slå ned «synderne» med § 185 som effektiv politikølle, og kunnskaps- og integreringsminister Trine Skei Grande mener at ”vi er på god vei”.

På god vei betyr vel tilstander der politiets hatgrupper i størrelse ligger forholdsvis nært de 900 politibetjentene i London som arbeider på heltid med hatefulle ytringer. I Storbritannia (England og Wales) kunne man i 2019 for første gang melde om over 100.000 hat-anmeldelser til politiet!

Med tilfredsstillelse observerer Kierulf at til og med PST (Politiets sikkerhetstjeneste) advarer mot hatefulle ytringer på nettet, ytringer som gjør at folk ikke orker å delta i offentligheten, slutter i politikken eller avstår fra å delta i ordskifte om sårbare emner. Ja, ikke bare det. På PST’s pressekonferanse, høyst priset av Kierulf, ble det lansert et nytt begrep i de hatefulle ytringers historie, myndighetshat. Det måtte selvsagt komme, begrepet har jo ligget implisitt i § 185 og hos de politiske og juridiske konseptører av paragrafen. Politikerne trenger selvsagt vern mot folket!

Hva Kierulf, PST og det politisk korrekte stammekoret kan vise til av empiri når det gjelder ”netthetsens” inngrep i politikeres skjebne, hører man lite eller ingenting om. Meg bekjent finnes det et par spørreundersøkelser i regi av et par NGO’er som stort sett er på den offentlige banen ved å blåse i diskrimineringsfløyta.

Jeg har gått gjennom den mest seriøse av disse undersøkelsene som viser at en del politikere vurderte å trekke seg fra politikken, men ikke at de hadde gjort det. Jeg kunne ikke finne ett tilfelle der en politiker hadde trukket seg på grunn av politisk krangel, bortsett fra en lokalpolitiker på Vestlandet som hadde blitt sykemeldt etter en lokal skolestrid, såvidt jeg husker.

Etter å ha lest skriveriene til Kierulf i DN, er det vanskelig å tro at hun er klar over hvilken politisk utvikling hun støtter og er med på å fyre opp under. Man skal ikke skue særlig langt framover for å få øye på politistaten. De politisk korrekte betraktningene hun lirer av seg i DN’s spalter med jevne mellomrom burde være en indikasjon på at det trengs en utlufting i de akademiske juristmiljøene her i landet, slik at man får erstattet en del av dette miljøets overfyll av politisk korrekthet med folk som står nærmere en sunnere fornuft.