Ordet patriot har en helt egen klang i USA. Når fylkesstyret i Oslo FrP bruker et slikt ord og sier de vil være en del av den nye patriotiske høyrebølgen, er det et budskap som ikke er til å misforstå. Mel Gibson i the Patriot fra 2000.

Det ble bølger da Dagbladet knakk nyheten om «Patriot-resolusjonen» fra fylkesstyret i Oslo Frp fredag 7. februar, og båten har bare såvidt begynt å rugge på seg. Nå sprer resolusjonen seg til flere lokallag i Fremskrittspartiet, og den kan skape stor sjøgang frem mot vårens landsmøte, for det Oslo Frp ber om, er en avklaring på det politiske veivalget fremover: Er Frp et globalistisk parti? Eller er Frp et patriotisk parti på den nye høyresiden i Europa?

Det kryptiske svaret fra partiets leder Siv Jensen, er at Frp er et «liberalt folkeparti», og det har hun naturligvis helt rett i. Fremskrittspartiet har alltid vært et parti for frihet, individet og «folk flest» i arbeiderklassen, mot offentlig inngripen, statlig styring og høyere skatter og avgifter. Problemet er at svaret til partilederen inneholder ingen klare politiske verdier, ingen politiske føringer, og at hun stiller seg «uforstående til partiets krav»i følge Dagbladet. Det er en ganske foruroligende reaksjon fra en partileder.

De aller fleste har fått med seg at europeisk politikk har gjennomgått en gigantisk omveltning siden 2015.

I 2015 brøt EUs yttergrenser sammen, og samtidig brøt globalismen sammen,  for da kunne alle se hva oppløsing av grenser og nasjonalstaten medfører. Sverige er selve kroneksemplet og fasiten for denne globalistiske liberaliseringen, og spørsmålet alle politisk interesserte ikke kan unngå å spørre seg, er da følgende:

«Vil en videreføring av denne liberal-globalistiske politikken føre til bedre samfunn? Eller trenger man en politisk prosess som leder til en annen politikk som gir et annet resultat?»

Det Siv Jensen gjør i Dagbladet er å insistere på at ingenting har skjedd i norsk og europeisk politikk, og det er en merkverdig holdning ettersom en helt ny høyreside har vokst frem i de landene som har tatt den største smellen for globalistenes liberale samfunnseksperiment: SverigeDemokraterna, AdF, LePen, Salvini, BrexitParty…eksemplene er mange, og de begynner å bli mektige. Svært mektige. Derfor må Frp ta stilling til dem. Er vi for eller imot? Hvor hører vi til?

Det samme har skjedd i USA, hvor eliten har ført liberal-globalistisk politikk i mange år, og det er ikke lenger mulig å skjule effekten og resultatene. Det er derfor Trump vant: Fordi resultatene av globaliseringen skremmer folk, og da særlig fattige, arbeiderklassen og middelklassen til fornuft. Nå vil de ha politikere som passer på sitt eget land og befolkning fremfor andres land og befolkning, mens de kronisk sosialistiske fortsatt omfavner globalisering, elitisme, MSM fake-news og islam.

Endringene skjer altså ikke fordi folket blir mer høyreekstreme slik MSM elsker å fremstille protestbevegelsen. Endringene skjer fordi eliten har ført en farlig og splittende politikk, og folk blir skremt av resultatene, og frykter hva mer av samme politikk vil medføre i fremtiden. Derfor tar folk helt nye politiske valg, og det er dette som kalles demokrati. Eliten i EU og USA har dessverre vist at de hater og forakter det, og det styrker Trump og Europas nye nasjonalkonservative høyreside ytterligere.

Resultatene av globaliseringen har altså gjort noe bemerkelsesverdig med velgermassen i Europa.

Før befant de fleste velgerne seg et sted i midten, med få ute på sidene. Nå er det få velgere i midten, og de fleste befinner seg ute på sidene. Partier som forsøker å fiske stemmer i midten, fisker nå i Fiskelausvatn. Der ingenting å hente der lenger. Bare spør Venstre og KrF.

Skal man vinne velgere i 2020 må man ut på en av sidene, mot nasjonale velgere eller globalist-velgere. Det er dette den dyktige Senterparti-strategen Slagsvold Vedum har forstått: Han fisker ute på høyresiden etter nasjonale velgere med patriotisme og nasjonal selvråderett. Erna Solberg har tatt et kortsiktig, taktisk valg som alltid: Hun fisker ute på venstresiden etter globalistiske velgere med liberalisme, klimapolitikk og EU. Henne om det.

Hvor står Fremskrittspartiet i dette? Hvem er vi et politisk fyrtårn for? Hvor skal Frp hente velgere fra i fremtiden? Det er det «Patriot-resolusjonen» fra Oslo Frp handler om – for man kan ikke stå i skrevs på begge sider. Virkeligheten ser ikke sånn ut lenger. Dette er tiden for politisk ryggrad og tydelighet. Å lire av seg «oneliners» om at Frp er et liberalt folkeparti, blir derfor i overkant grunt og lettvint i en så turbulent og alvorlig tid for Europa og Norge.

Svaret ligger i partiets grunnprinsipper.

Skal man finne ut hvor Fremskrittspartiet naturlig hører hjemme i det nye politiske landskapet, må man gå til grunnprinsippene i partiprogrammet. Denne «ur-teksten» følger med fra program til program, og overstyrer alle andre politiske hensyn. La oss ta et titt på tre avsnitt, og starte med det som fastslår at Frp er et liberalistisk folkeparti – for hva følger etter det uttrykket i teksten? Her er helheten:

«Fremskrittspartiet er et liberalistisk folkeparti. Det bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssynet og humanistiske verdier. Hovedmålet er sterk nedsettelse av skatter, av gifter og offentlige inngrep.»

Her står det altså i klartekst at Frp ikke bare er et liberalistisk folkeparti. Frp er et klart patriotisk parti, med fokus på Norge som selvstendig, vestlig nasjonalstat med egen grunnlov og suverenitet, og dette er klare føringer for en tradisjonell konservativ linje. Tolker man dette annerledes, har man en tung forklaringsjobb foran seg.

«Vi vil verne om de rettighetene som Grunnloven legger opp til, som eiendomsrett, næringsfrihet, den personlige frihet, ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet. Det offentliges makt må begrenses, slik at individets rettigheter og handlefrihet bevares.»

Dette avsnittet sier at Fremskrittspartiet klart tar avstand fra venstresidens verdier om mer statlig styring, overnasjonalitet og utvanning av grunnloven. Altså er partiet klart for det som som tradisjonelt tilhører borgerlig og konservativ side i politikken.

«Vi tar avstand fra enhver form for totalitær og autoritær statsmakt eller ideologier som sikter mot dette, og stiller oss svært kritiske til enhver overføring av myndighet fra borgerne til det offentlige. Vår politikk bygger på folkestyre, med desentralisert politisk makt og avgjørelse i folkevalgte organer.»

De siste fem årene har EU beveget seg lenger og lenger vekk fra folkevalgte organer, og blitt stadig mer autoritært – noe ikke minst den hevngjerrige og smålige opptredenen overfor Brexit viser. Dette innebærer at Fremskrittspartiets politikere i større grad er programforpliktet til å ta avstand fra EUs politiske glidning mot et føderalt imperium, og den overnasjonale styringen som enveiskontrakten EØS medfører. Frp skal ivareta Norges interesser. Ikke EUs interesser.

Det er landsmøtet 2020 som må bestemme veivalget. 

Ser vi på islam, så er dette en form for totalitær og autoritær statsmakt, siden sharialov er en ufravikelig del av islam, som også gjør islam til en politisk aktør og dermed også et konkurrerende samfunnssystem til demokratiet, akkurat som kommunismen er. Frp-politikere er derfor programforpliktet å motarbeide islamisering av samfunnet. Er man uenig i det, har man havnet i feil parti. Get on with the program.

Og sist men ikke minst: Venstresidens nye politiske multiverktøy, klimahysteriet, er tidenes største generator for skatter og avgifter, og statlig inngripen overfor både individet og næringslivets frihet og økonomi. Derfor er Fremskrittspartiet programforpliktet til å motarbeide klimahysteriet, kostbar vindkraft, og klimamål – uansett hvor riktig eller feil bestillingsforskningen bak dommedagsbevegelsen måtte være. Klimasaken har ingenting med Frp-politikk å gjøre, og er uforenelig med våre grunnprinsipper.

Dette er altså verdiene til Frp, og det kan ikke partiledelsen se bort fra. Det kan heller ikke landssyret, eller delegatene ved landsmøtet. Faktum er at europeisk politikk er i ekstrem endring, venstresiden har stukket av med liberalismen, og Høyre har vasset ut i den rødgrønne kvikksanden til MdG. Det er ikke Frp sitt problem. Vi skylder ingen andre partier noe som helst. Men vi skylder Norge og velgerne alt.

Landsmøtet bestemmer hvilken side Frp skal velge. Og valget må tas. Selv å ikke velge er et valg som vi få alvorlige konsekvenser for partiet. De som tror noe annet, står fast i fortiden. Oppslutningsøkningen da partiet forlot Høyres rødgrønne politiske linje, burde si det meste man trenger å vite. Norge trenger et parti som tydelig står på høyresiden i politikken.