Arkiv

Stormy Daniels utenfor rettsbygningen på Manhatten 16 april. Foto: Lucas Jackson / Reuters / Scanpix

Bildene utenfor rettsbygningen i New York viser en skokk av pressefolk som alle skal ha fatt i en person på vei inn i rettsbygningen. Det er satt opp sperringer, men horden enser ingenting og river dem ned. Komplett kaos hersker.

Hvem er det som er så important at pressefolk totalt mister besinnelsen? Pornostjernen Stormy Daniels. Hun er ikke en gang hovedpersonen. Det er Trumps advokat Michael Cohen som ved sin advokat har bedt dommeren beskytte en del av dokumentene som ble beslaglagt da politiet raidet kontor, bolig og hotell. Cohen har hatt to klienter i tillegg til Trump, en donor til det republikanske partiet som også har benyttet Cohen til å betale seg ut av en farsskapssak. Summen var godt over 1 million dollar.

Når Cohen sier han har en klient som ber om anonymitet, pirres nysgjerrigheten. Hvem kan den mystiske personen være som sies å være berømt? Journalistenes spyttsekreter aktiviseres. Når dommeren avslår anmodning og forlanger alle kort på bordet, må Cohen oppgi: Sean Hannity. The one and only.

Meldingen går som en ild gjennom redaksjonene, stunning! og gotcha!

Hannity sender ut en melding: Han har kjent Cohen i mange år og spurt ham til råds fra tid til annen, blant annet i eiendomssaker. Han har aldri betalt ham noe som helst.

Twin Peaks

Men denne «saken» har for lengst sluttet å handle om realiteter, slik vi er vant til, med en begynnelse og en slutt. Med klart definerte grenser. Den minner mer om en sesong av Twin Peaks. Hovedpersonene kaster lange skygger og spekulasjonene florerer, ute av kontroll.

Trump, Russia collusion, Bob Mueller, James Comey – det eser ut. Det er en umettelig apetitt på detaljer om Trump. Michael Wolff lyktes å stjele rampelyset og tjene sine millioner før entusiasmen begynte å dale.

Det blir aldri nok Trump-sleaze. De samme avisene – New York Times og New Yorker – som fikk Pulitzerpriser for sine avsløringer av Harvey Weinstein, har ingen problem med å elevere en hardpornostjerne til en status som offer fordi hun ikke fikk kapitalisert på sin historie når mannen hun etter sigende hadde et kort forhold til plutselig var i historiens sentrum. Sex and money makes the world go round.

Besettelse

Men mediene har fortsatt et problem: At folk har to øyne i hodet og en hjerne å tenke med. De hører spørsmålene Anderson Cooper stille Playboymodellen Karen McDoubal: – Brukte han kondom? Sammenlignet han deg noen gang med datteren?

En interesse, en besatthet av detaljer ved mannens fysikalitet som også James Comey viser. Han studerte Trumps frisyre som han sa var en kreasjon, han kommenterte de hvite hudflekkene under øynene, og hendene som han sa var av normal størrelse. Slipset derimot var for langt.

Det er som om Trump er en diktator, men uten beskyttelse, slik at at alle som kommer innpå ham kan studere ham som en gorilla i bur.

Hvorfor hater de ham så sterkt?

James Comey har kalt boken sin A highter loyalty. Den 21 januar 2017 deltok fire av hans døtre og kona i marsjen mot Trump. Comey forteller uten å blunke at alle i hans hjem stemte for Hillary. Fru Comey sto frem på TV og fortalte at resultatet gjorde henne devastated.

Da er det Tucker Carlson spør: Ville det ikke være rimelig å be resten av familien være hjemme og ikke delta i en offentlig demonstrasjon mot mannen du ser satt til å tjene som ledende law enforcement official? Comey så ikke lojalitetskonflikten.

Han er så opptatt av seg selv og sin egen figur i det fem timer lange intervjuet at hans autoritet som tidligere FBI-sjef blekner. Frem stiger en som er mer opptatt av å mele sin egen kake. Comey har bedt Hillary om unnskyldning, men hun har ikke godtatt den.

Lojal mot hvem

For hver gang venstresiden skruer seg opp, jo lenger ut på viddene kommer de. Men det er institusjonene de tar med på galeien.

Hvis FBI, CIA, NSA og særdomstoler kan brukes politisk, og mediene er en forsvarer av denne politiseringen, ikke en kritiker, da snus verden på hodet. Det er en grunn at Trump klarte å snu fake news mot mediene selv.

Ett eksempel: Comey holder frem tidligere Director of National Security, James Clapper, som idealet på en public servant.

Den samme Clapper satt i en kongresshøring og ble spurt om det var slik at National Security Agency avlyttet millioner av amerikanere?

-Nei, svarte Clapper. -I det minste ikke med overlegg, la han til.

Noen få måneder senere rømte Edward Snowden til Hongkong og Moskva og vi fikk vite om NSAs allmakt.

Clapper løy Kongressen rett opp i ansiktet. Det er straffbart.

De har løyet hele gjengen, fra Obama, som visste om Hillarys private server, og videre til John Brennan (CIA), Comey, Sally Yates i justis, til justisminister Loretta Lynch, nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice, FN-ambassadør Samantha Power – og nå kommer spørsmålet: Vil de bli stilt til ansvar?

Heksejakt

Vil amerikanerne finne seg i at det pågår en vedvarende heksejakt på deres egen president, drevet frem av en elite som selv har mange svin på skogen og som ser ut til å kunne gjøre akkurat hva den vil. Den har gitt seg selv straffrihet.

Michael Houellebecq forteller at en av de ting som slo ham da han flyttet hjem til Paris etter flere år i Nord-Irland, var hatet mot journalister og medier.

Man kan bare tenke seg hvilket forhold mange amerikanere vil ha til mediene ved neste valgkamp hvis de fortsetter sin kampanje mot Trump.

Comey sier til New York Times at han mener straffen ikke bare bør ramme Trump som er moralsk uskikket til å være president, men også de velgerne som fikk ham valgt.

Hva slags straff spesifiserer han ikke.