Marokkaneren som italiensk politi nylig har arrestert for å ha koordinert opptøyene i Milano og andre italienske byer den 17. oktober, offentliggjorde i januar en oppskrift på å berede grunnen for en revolusjon mot Vesten.
I sin kommentar tirsdag viser Giulio Meotti som snarest til denne oppskriften, som Youssef Siher la ut på sin Substack den 26. januar 2026.
Metoden består kort fortalt i å oppfordre diasporaene av folk utenfra Vesten som bor i de vestlige storbyene, til ikke å assimilere seg, men forbli autonome, lære seg opp til motstandskamp og se hen til sine opphavsland for inspirasjon.
Siher skriver i et akademisk kodespråk der han skjuler at det dreier seg om en islamsk revolusjon som skal beseire Vesten slik vi kjenner det, men den tegningen forstår man i lys av hans aktiviteter og øvrige skrifter.
La oss se nærmere på hvor godt han pakker inn budskapet sitt. Allerede overskriften er egnet til å kamuflere det han egentlig vil si: «Hvorfor den vestlige venstresiden ikke vil gjennomføre en revolusjon». OK, betryggende, tenker man kanskje.
I en flom av ord lar Siher det skinne igjennom at Vesten bør knuses, men at venstresiden ikke vil klare å gjøre noe slikt, for den er i bunn og grunn vestlig selv:
Bruddet med den etablerte ordenen, som er grunnlagt på vestlig imperialisme, kan ikke betraktes som en rent politisk hendelse eller som resultatet av reformdynamikk innenfor det imperialistiske systemet selv. Det forutsetter først og fremst et dypere brudd: et ontologisk brudd, det vil si en radikal kritisk gjennomgang av måten Vesten – med sine strukturer, institusjoner, venstrepartier, fagforeninger og revolusjonære bevegelser – oppfatter seg selv, verden og sin egen dominerende posisjon i den. Et slikt ontologisk brudd er imidlertid ikke tenkelig uten en forutgående epistemologisk revolusjon, som er i stand til å undergrave de kognitive, moralske og politiske mekanismene som Vesten historisk sett har brukt til å legitimere sin egen makt.
Den strukturelle feilen hos store deler av venstresiden i dagens Vesten ligger nettopp i illusjonen om at det revolusjonære subjektet kan oppstå spontant fra selve kjernen av de samfunnene som har skapt imperialismen og drar nytte av den. Å forvente at de som høster materielle, symbolske og geopolitiske fordeler av et herredømmesystem, skal kunne skape en subjektivitet innenfra som er radikalt antagonistisk mot dette systemet, innebærer å innta en holdning som i beste fall er negativt utopisk og i verste fall iboende reformistisk. Det handler ikke om å benekte muligheten for en revolusjonær bevissthet i Vesten i abstrakt forstand, men om å erkjenne at denne, for å bli dominerende og massiv, må bryte med selve essensen av det vestlige privilegiet – individuelt, klassebasert og systemisk.
Siher tegner altså et portrett av Vesten som et imperium. Og hva har dette imperiet gjort i Sihers optikk? Skaffet seg kolonier som det utbytter. Så nå er det på tide med revansj. Og siden Israel er en del av Vesten, blir palestinerne en del av den revolusjonære bevegelsen. Den vestlige venstresiden er selv for slapp og korrumpert til å delta i den:
Den manglende – eller sterkt betingede – støtten til den palestinske motstandsbevegelsen, særlig til de formene som ikke er forenlige med det liberale politiske språket i Vesten, har satt den vestlige venstresiden i krise og avslørt dens strukturelle begrensninger. Med få unntak har de vist seg ute av stand til å forstå motstand som et fenomen med historisk forankring i en kolonial og imperialistisk kontekst, og har i stedet foretrukket moralske, juridiske eller kulturelle filtre som til slutt nøytraliserer kampens radikale rekkevidde. Denne holdningen har ikke bare skapt et brudd mellom den vestlige venstresiden og de underordnede folkene, men har også hindret etableringen av reelle revolusjonære betingelser i Vesten selv. Palestina er, sett fra dette perspektivet, ikke et unntak, men et speil.
Folk fra det Siher oppfatter som «de vestlige koloniene» som har flyttet til Vesten, kaller han altså «underordnede». Men det er disse som vil beseire Vesten, og venstresiden med den:
Det følger av dette at revolusjonen, når den finner sted, ikke vil være en revolusjon i Vesten, men en revolusjon mot Vesten – og dermed uunngåelig mot alle dens bestanddeler, det vil si dens strukturer, institusjoner, venstrepartier, fagforeninger og revolusjonære bevegelser – slik vi kjenner den i dag: mot dens epistemiske sentralitet, mot dens abstrakte universalisme, mot dens rolle som verdens normative sentrum. Dette innebærer ikke bare en geografisk omvendelse av konflikten, men en dyptgripende omdefinering av de historiske aktørene i forandringen.
Vesten har allerede importert slike aktører, disse bærer et voldsomt nag mot vår sivilisasjon, og det gjør dem motivert til å ta rotta på oss:
I denne sammenhengen utgjør diasporaene av de underordnede folkene som befinner seg i hjertet av imperiets metropoler, en av de dypeste og potensielt mest undergravende strukturelle motsetningene til den vestlige orden. Diasporaene er i seg selv et direkte produkt av imperialismen: tvungen migrasjon, økonomisk eksil, politisk og militær fordrivelse. Nettopp derfor inntar de en motstridende, potensielt eksplosiv posisjon: De lever i hjertet av de imperiale metropolene, men bærer med seg et historisk, materielt og politisk minne om Vestens systemiske vold. Dette gjør dem til et potensielt revolusjonært politisk subjekt av første rang.
Først behøves det imidlertid revolusjonær trening, og første bud er at man ikke selv blir vestlig. Assimilasjon er forbudt:
Men dette potensialet kan ikke automatisk gjøres til en revolusjonær aktør. Diasporagruppene må vokte seg vel for risikoen for politisk assimilering, som ofte tar form av en avmektiggjort reformisme – se statsborgerskap – eller i noen tilfeller en reaksjonær tilpasning til vestlige maktstrukturer i bytte mot anerkjennelse, sikkerhet eller sosial mobilitet. Ukritisk integrering i den dominerende politiske diskursen er ikke en løsning, men en nøytralisering av konflikten.
Neste skritt er den politiske opplæringen som skal gjøre en til en kampklar fiende av vertssamfunnet. Man må se hen til sine egne opphavsland for å lære:
For at diasporaene skal kunne spille en revolusjonær rolle, er det nødvendig med en prosess for bevisstgjøring, politisk opplæring og autonom organisering i diasporaen. Denne prosessen må imidlertid opprettholde en direkte forbindelse – hverken symbolsk eller paternalistisk – med motstandsformene i hjemlandene. Det handler ikke om en abstrakt solidaritet, men om en politisk og materiell kontinuitet i kampene, som er i stand til å bryte skillet mellom imperiets «indre» og «ytre».
Metoden er krevende, men Siher forespeiler at den vil lykkes:
Bare i dette spennet – mellom sentrum og periferi, mellom metropoler og kolonier, mellom diaspora og motstand – kan det oppstå en subjektivitet som virkelig står i motsetning til den imperiale ordenen. En subjektivitet som ikke søker å reformere Vesten, men å bryte den ned; som ikke ber om inkludering, men som setter selve forutsetningene for ekskludering i krise. Uten dette epistemologiske og ontologiske bruddet vil ethvert revolusjonært prosjekt forbli begrenset til det Vesten er villig til å tolerere – og dermed, per definisjon, forbli beseiret i utgangspunktet.
Youssef Siher nevner ikke islam én gang i denne teksten, men det gjør han i andre skrifter.
I en annen tekst på Substack den 24. august 2025 klandrer han venstresiden for å være falske venner med islam. Han synes at en venstrejournalist som Valerio Renzi er altfor forbeholden i sin støtte til palestinerne.
Derfor var det få i Vesten som den 7. oktober 2023 klarte å oppfatte – uten forbehold – Operasjon Al-Aqsa-flommen for det den var: en revolusjonær dekoloniseringshandling.
Han fremstiller det som nærmest upassende at pro-palestinske personer blir bedt om å ta avstand fra Hamas.
Siher er selv glødende Palestina-aktivist, og samtidig en viktig islamfunksjonær – hvilket bevises av at han har ledet en muslimsk studentforening i Milano og arrangert et offentlig iftar-måltid der.
Han fremstiller revolusjonen sin som anti-imperialistisk, men i bakgrunnen lurer altså islam.
Et annet sted skriver han:
For islam er det store marerittet for Vesten, og dermed også det kapitalistisk-koloniale systemet den har brukt til å bygge sitt verdensomspennende hegemoni.
Gitt at den islamistiske terrorbevegelsen Hamas er Youssef Sihers prakteksempel på kamp mot «kolonisering», og gitt at diasporaene i Vesten skal lære av sine åndsbrødre utenfra Vesten, følger det logisk at kampen mot Israel er en del av kampen mot Vesten, der vi andre også er fienden i egenskap av kolonisatorer.
Israel er oss, sa Fiamma Nirenstein for mange år siden. Det ville være på høy tid om vi lærte det nå. Vår forsmak på 7. oktober fikk vi kanskje i Bataclan for elleve år siden.
Men Israel har skjønt hva kampen handler om. Dét har ikke europeerne. Om amerikanerne har det, gjenstår å se.
Siher brenner åpenbart etter å påføre oss det marerittet som islam er. Og siden han har vært en lederskikkelse i organisert islam i Italia, har han utvilsomt mange med seg i det ønsket.
Det eneste som er så rart, er at han forkynner sitt program såpass klart som han gjør på nettet, selv om ordflommen kamuflerer det litt. Men folk i Vesten ser jo ikke ut til å forstå hva som truer dem, selv ikke når fienden står rett fremfor nesen på dem, og de vil kanskje heller ikke forstå før de selv stifter personlig bekjentskap med krumsabelen.
Krig er bedrag, sa islams profet Muhammed. Verden vil åpenbart bedras, og bedratt blir den.
