Man antar gjerne at den som skriver for en avis, deler noe av dens utsyn, i det minste på overflaten. Men det er nettopp overflaten som kan være den mest effektive kamuflasjen.
Jeg vet ikke hvor sant det er at Youssef Siher er hjernen bak 17. oktober-bevegelsen som knyttes til sammenstøtene i Milano. Min liberale rettsstatsforståelse gjør meg skeptisk til rettslige hypoteser.
Men la oss tenke oss at vi tar etterforskningen fra påtalemyndigheten i Milano for god fisk. Den har altså pågrepet denne forskeren, som har marokkansk 2.-generasjonsbakgrunn. Lovbruddene han siktes for, er alvorlige: oppfordring til kriminalitet, terrorisme og organisert vold under offentlige demonstrasjoner i henhold til paragraf 420-2 i det nye lovdekretet.
Bachelor- og mastergrad, samarbeid med prestisjetunge institutter for geopolitikk som ISPI, assistentbibliotekar ved Universitetet i Milano, arrangør av Milanos første offentlige iftar (kveldsmåltidet som bryter fasten under ramadan), bidragsyter til Il Fatto Quotidiano og Il Foglio – sistnevnte min avis, hvor han har publisert en artikkel.
Dette var i 2022, og Siher skrev en artikkel om Pakistan. Hva er det alvorligste ved dette? At jeg ikke engang husker denne Siher.
Jeg vet ikke hvordan han havnet i Il Foglio, hvem som anbefalte ham, hvem han jobbet for, hva han var ute etter i Italias mest pro-vestlige og pro-israelske avis (å få den til å skifte mening?), eller hva hans agenda var.
Er det mulig at den samme Siher som hyllet 7. oktober, som har skrevet «Allahu Akbar» og «den dagen vil komme da vi bryter glassveggen dere gjemmer dere bak», skulle ha publisert noe i min avis?
Denne ekstraordinære uklarheten er et symptom på et tillitssystem som har sluttet å virke.
Andre generasjon, bachelor, master, samarbeid med prestisjetunge tenketanker, avisartikler – alt dette er åpenbart godt nok som pass.
Det er ikke nødvendig å operere i det skjulte når den institusjonelle aktverdigheten gir dekning.
The Spectator omtaler denne uken «venstresidens behagelige vold» som
«resultatet av den ideologiske terroren fra grupper på ytterste venstre og islamister som er imot den vestlige sivilisasjonen, dens verdier, dens økonomiske system og dens institusjoner.
Frihetene vi nyter i Vesten, bygger på stadig mer skjøre fundamenter. Og de utsettes for et stadig mer vedvarende angrep. Konsekvensene utløst av denne ideologien, rammet Frankrike i uken som gikk.»
Det hele er blitt forklart av Yuri Bezmenov, en tidligere KGB-agent som jobbet med kommunistisk undergraving i utlandet, og som deserterte til Vesten i 1970, da han fikk nok av det sovjetiske systemet. I 1983 forklarte Bezmenov at en form for undergraving må skje gradvis for å skape «demoralisering». Det tar en generasjon å oppnå dette.
Modellen er basert på fire faser: demoralisering, destabilisering, krise og normalisering. Den som har øyne og hjerne til å se og forstå, vil bli fascinert av hvor effektiv den er.
La oss nå se på seks eksempler på «entrisme» i Italia, som viser islamistenes evne til å trenge inn i den politiske og akademiske intelligentsiaen.
Rektor ved universitetet for utlendinger i Siena, Tomaso Montanari, tildelte – under en direktesending fra stuen sin på tv-kanalen La7 – et æresdoktorat til Suad Amiry, en palestinsk aktivist som sier at Hamas må anerkjennes for «den store historiske fortjenesten det er å ha satt Palestina-spørsmålet tilbake i sentrum for den globale dagsordenen».
I forrige måned tildelte Scuola Normale Superiore i Pisa et professorat til Judith Butler, hun som kalte 7. oktober for «væpnet kamp» og forsvarte Hamas og Hizbollah som «en del av den globale venstresiden».
Regionen Toscana er vertskap for Dyab Abou Jahjah, leder av organisasjonen Hind Rajab Foundation. Han fikk besøke Palazzo Panciatichi, sete for regionrådet, og deltok deretter på en konferanse. Men er ikke dette den samme libanesiske aktivisten som det britiske innenriksdepartementet (Home Office ved innenriksminister Jacqui Smith) har nektet innreise til Storbritannia?
For ett år siden ble det holdt en åpningsseremoni ved Magna Grecia-universitetet i Catanzaro for et nytt muslimsk bønnerom på universitetsområdet. Initiativet er uten sidestykke i Italia.
En delegasjon av italienske professorer har vært på besøk i Beirut. «Vi er veldig glad for dette møtet med Hizbollah», sa Rosella Castellano, lærer ved Sapienza-universitetet i Roma.
Jeg lurer på: Hva slags akademisk utveksling skal det være mellom disse professorene og en terrororganisasjon som holder Libanon i sjakk og truer Israel? Akademisk Eurabia?
Til Det demokratiske partiets (PD) konferanser er den palestinske forfatteren og aktivisten Alae Al Said invitert. Den 7. oktober skrev hun: «En høstmorgen våkner du og oppdager at historien har tatt pennen i hånden og bestemt: ‘I dag skriver jeg det vakreste kapitlet av alle: det om den palestinske gjenfødelsen’».
Problemet er ikke dem, problemet er oss som tar dem på alvor.
I sin undersøkelse «Le Frérisme et ses réseaux» har Florence Bergeaud-Blackler vist at de europeiske universitetene er «de første målene for Det muslimske brorskapets infiltrasjon gjennom islamisering av kunnskapssektoren».
På universitetsbygningen ved Piazza Brunelleschi, midt i sentrum av Firenze, der de humanistiske studiene foregår, står det: «Leve Hamas, evig ære til Nasrallah. Med jagerflyene bomber vi Tel Aviv».
Frankfurter Allgemeine Zeitung forteller at professor Susanne Schröter, forskningsleder ved Goethe-universitetet i Frankfurt, har avslørt at en ung forskers politiske holdning til islam nå spiller en viktig rolle for hans fremtidige karriere. «Hvis han snakker positivt om islam, vil han gjøre karriere, ellers ikke». Schröter har fordømt kanselleringskulturen, som forsøker å forvise politisk eller moralsk ubehagelige holdninger fra universitetene. Hun har fortalt om doktorgradsstudenter hvis avhandlinger ikke ble godkjent fordi de hadde behandlet «feil» temaer. For eksempel «æresdrap» i islam. «Hvis en antropolog forsker på islamisme, er karrieren hans over», sa Schröter.
Samuel Paty, læreren som fikk hodet avskåret av en tsjetsjensk terrorist 16. oktober 2020 utenfor sin ungdomsskole i Frankrike, var islamofob, ifølge Pierre Jacquel, en forsker ved Sorbonne. «Uten islamofobi ville denne tragedien aldri ha skjedd», har Jacquel skrevet.
Dette er folkene vi utdanner ved våre universiteter.
Denne Siher hadde lært elitens retorikk til perfeksjon og brukte den som et redskap. Risikoen i Vesten i dag er ikke fremmedhet, men evnen til å kamuflere seg.
I et essay på Substack skriver Siher:
«Revolusjonen, når den kommer, vil ikke være en revolusjon i Vesten, men en revolusjon mot Vesten.»
«I denne sammenhengen representerer diasporaene av underordnede folk som befinner seg i hjertet av imperiets metropoler, en av de mest dyptgripende og potensielt undergravende strukturelle motsetningene til den vestlige ordenen.»
Hvordan oppnå dette? Ved å bruke det liberale samfunnet mot seg selv.
Mekanismen er ikke ny, men effektiviteten ved den øker i takt med den symbolske sårbarheten til de vestlige elitene.
Det skjedde også med De røde brigader: Renato Curcio var sosiologistudent i Trento, i likhet med Margherita «Mara» Cagol og Giorgio Semeria. Enrico Fenzi var dosent i italiensk litteratur ved Universitetet i Genova (italianist, Dante- og Petrarca-forsker). Giovanni Senzani var kriminolog med undervisningsoppdrag i Firenze og Siena, og rådgiver for justisdepartementet, mens Gianfranco Faina var professor ved Universitetet i Genova.
I dag har vi universitetsprofessorer som hyller drapet på Charlie Kirk, flere titalls akademikere som rettferdiggjør drapsmannen, professoren ved Rutgers University som hevdet at man «må jage bort de hvite», psykiateren ved Yale som har sagt at hun drømmer om å «eliminere de hvite», foreleseren ved det prestisjetunge Cornell University som forklarer studentene at Hamas’ terrorangrep er «oppløftende» og «energigivende», og akademikeren ved Cambridge som har skrevet at «de hvites liv ikke teller».
De som har de rette kvalifikasjonene – titler, kontakter, et vokabular som svinger mellom det geopolitiske og det postkoloniale –, trenger ikke lenger å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse: selve tilstedeværelsen blir et bevis på legitimitet. I denne forstand fungerer islamsk entrisme ikke gjennom skjult selvsupplering, men gjennom en tilsynelatende tilslutning til en felles norm for aktverdighet. Mistenksomhet blir umiddelbart tilskrevet fordommer, og fordommer til en levning av indre kolonialisme.
Ved våre universiteter florerer trenden med «postkoloniale studier og kjønnsstudier», selve flaggskipet til woke-ideologien. Det orientalske universitetet i Napoli har et eget studiesenter, Universitetet i Bologna har kurs og institutter, Bicocca-universitetet i Milano har organisert en seminarrekke med tittelen «En innføring i dekolonial tenkning», og ved Det katolske universitetet i Milano (som nå bare er katolsk i navnet) er det blitt holdt foredragsserier til støtte for Black Lives Matter.
Denne saken viser derfor hvor lite vi vet om dem som ferdes i våre mest beskyttede miljøer. Og det er mye mer skremmende enn en avisartikkel.
Douglas Murray skriver hos The Free Press:
«Hvorfor i all verden skulle en folkemasse av demonstranter i Milanos gater begynne å ødelegge bygninger bare fordi Giorgia Melonis regjering ikke hadde anerkjent denne palestinske entiteten? I den store krigen – krigen om vår sivilisasjon – er vi i ferd med å tape».
De liberale samfunnene har reist barrierer mot ytre trusler og senket dem overfor enhver som kan snakke deres egne språk.
Og som Roger Scruton hadde forstått, ligger den nihilistiske marken i frukten.
