Mellomvalget i USA står for døren, og de politiske frontene er på sitt aller steileste. Skittkastingen utveksles med samme frekvens og energi som en industriell gjødselspreder. Og nå, helt programmessig, rulles sexskandalene opp.
Vi lever i en dekadent og gudløs tid – en veritabel blomstringstid for perversiteter av alle slag. Likevel er denne høstens avsløringer av laber kvalitet.
Den første skandalen er faktisk flere år gammel, og omhandler Ilhan Omar, et medlem av den innerste heksesirkelen av demokratiske kongresskvinner: «The Squad». Ryktene om at hun kan ha giftet seg med sin egen bror, kan spores tilbake til 2016.
La oss springe fort igjennom sakens fakta: Først giftet hun seg med Ahmed Abdisalan Hirsi og fikk to barn. Seks år senere ble de skilt. Året etter ektet hun Ahmed Nur Said Elmi, det som etter sigende er hennes bror, og skilte seg igjen to år senere. Da vendte hun tilbake til nummer 1, Hirsi, og feiret lykken med et tredje barn. Paret giftet seg på nytt, men akk, det var ikke ment å vare. Året etter prøvde hun noe helt nytt, nemlig en tredje ektemann, Tim Mynett.
Den våkne leser vil raskt se at ingen av herrene heter Omar. Hun har nemlig tatt farens etternavn, i tråd med somalisk sedvane. Og gode, gamle papsen het Nur Omar Mohammed. Eller Nur Said Elmi. Muligens Nur Said Elmi Mohamed, avhengig av hvilket dokument man finner. Den før beskrevne våkne leser vil fange opp navnelikheten med ektemann 2 og trekke sine slutninger.
Somalisk navneskikk er tydeligvis innfløkt, men det får da være måte på. Det syntes tydeligvis presidenten også, da han nylig skrev på Truth Social at Ilhan Omar ble valgt og innsverget under falskt navn. Han krever nå at hun trekker seg. Men alle skjønner jo at hun ikke godt kunne ha brukt navnet Ilhan Nur Said Elmi, og samtidig hevdet null slektskap til ektemann 2.
Det som kunne blitt høstens sex-grøsser av incestiøse forbindelser, er i stedet blitt en forvirrende hengemyr av juss og afrikanske særregler.
Rent underholdningsmessig kom redningen i ukens ferske intervju med Chris Hayes for MS NOW (tidligere MSNBC). Han ga kongresskvinnen rikelig anledning til å dementere ryktene om søskenekteskapet så de begge kunne få seg en god og befriende latter over all den grunnløse galskapen fra høyresiden. Ordvekslingen gikk slik:
Hayes: «Du er altså ikke i slekt med ham i det hele tatt? Det finnes ikke et snev av sannhet i disse merkelige ryktene ..?»
Omar: «Ikke så vidt jeg vet.»
Øyenbryn løfter seg av sånne svar. For all del, en kvinnes uteblitte «nei», er ikke automatisk et «ja». Likevel beholder vi øyebrynene løftet litt til for å se om det kommer noe mer fra den kanten. Hvis Omar må forlate Kongressen på en ren formalitet, er vi ikke bedre enn at vi spretter champagnen. Tross alt, Al Capone ble felt for skattesnusk.
Men hvor blir det av sexskandalen vi ble lovet?
Det var å vente at venstresiden ville hevne Ilhan-ydmykelsen med å lansere sin egen sex-avsløring av en konservativ. Det ble den venstrepolitiske kommentatoren Cenk Uygur fra The Young Turks som til slutt kunne «bjuda på» noe slikt, i form av en dokumentar. Filmen skulle avsløre en republikansk senator som hadde benyttet mannlige eskorter. Etter en kort ventetid for å bygge opp forventningene, ble det klart at det dreide seg om nå avdøde senator Lindsey Graham. En livslang ungkar med myke håndbevegelser, pene slips og nasal sørstatsdialekt.
Avsløringen ble møtt med et landsdekkende gjesp så det knaket i kjevene blant folkevalgte og velgere av begge farger. Hvis dette var «The October Suprise», lignet den mest på en defekt smellbongbong hvor knallsatsen bare gir fra seg et lite sukk idet man drar i endene av hylsteret.
Hensikten med å paradere ut mannlige prostituerte for å sverte en senator som ikke lenger kan ta til motmæle, langt mindre stille til valg, synes kanskje ikke åpenbar. Men det er altså Grahams søster, kandidat i sin brors sted, som er det politiske målet.
Som sexsavsløring er saken så pinlig tynn at Young Turks mest av alt fortjener et spark bak for tort og svie for alle impliserte, publikum inkludert. Det mest oppsiktsvekkende ved Graham-avsløringen er at venstresiden for alvor prøvde den umulige balansekunsten å ødelegge en manns ettermæle over hans seksuelle legning, samtidig som de hyller den samme legningen som alle tiders grunn for feiring og ingenting å skamme seg over. I iveren etter å avdekke høyresidens fordommer, blotter de sine egne.
Dermed er mellomvalget bare dager unna, og vi kan slå fast at «October Surprise» ikke svarte til forventningene. Kanskje USA en dag vil kunne avholde et politisk valg som helt mangler sexavsløringer? Da vil de jo måtte finne på noen.
