I den første artikkelen om Equinors grønne kortslutning gikk jeg igjennom hvordan Equinor har skapt et inntrykk av å være storleverandør av «grønn energi» hos publikum, men etter årevis med store ord, visjoner og planer, er resultatene bare 0,8 prosent, ifølge NRK.no. I denne artikkelen skal vi forsøke å finne ut hvorfor Equinor-ledelsen gikk «all in» på «grønt skifte» nå når fasiten er klar og selskapet er i ferd med å orientere seg tilbake til virkeligheten.
Bakgrunnen for våre spørsmål til Equinor-ledelsen er en artikkel i Dagens Næringsliv den 24. august med tittelen «Nå Ringer De Ikke»: Der dokumenterer DN at Equinor og Aker BP skrur opp satsingen på olje og gass på norsk sokkel, og bremser tempoet i den tenkte «energiomstillingen», fordi kostnadene er høye og etterspørselen etter fornybarprosjekter og CO₂-infrastruktur er lavere enn forventet, mens Aker BP fastholder å være et rendyrket olje- og gasselskap.
Full fart for «grønt skifte» etter modell fra klimapolitikere
Da Anders Opedal ble konsernsjef for Equinor i 2020, fikk hypen rundt «energiomstillingen» og «fornybart» (basert på ikke-fornybare vindturbiner) fullt fokus og enorme investeringer. Equinor gikk «all in» for å hjelpe politikere med å oppnå sine uoppnåelige klimamål. Men bare få år senere er det igjen olje og gass som gjelder. I den anledning uttalte Opedal til Dagens Næringsliv:
– Ja, vi så for oss en annen fremtid. Jeg tror at det gjorde alle sammen. Men nå ser vi at det å endre et stort energisystem, worldwide, er veldig krevende.
Det gjorde slett ikke alle sammen, Opedal. Faktisk var kritikerne mange og dokumentasjonen solid. De fleste nøkterne mennesker vil da også kalle en slik enorm oppgave for overmodig krevende, og nær absurd når det skal gjøres i ekspressfart frem mot 2050. Equinor-lederen innrømmer her at styret har feilberegnet fremtiden og undervurdert oppgaven de kastet selskapet ut i. Men hvorfor? Hvordan skjedde dette?
Her er de viktige spørsmålene aksjonærene bør stille seg:
Hvorfor trodde Equinor-lederen på «en annen fremtid» og at dette ikke skulle bli veldig krevende? Hvor kom denne overbevisningen fra? Hva var optimismen basert på? For i ti år har nemlig Document.no og jeg dokumentert at «grønt skifte» ikke bare kan feile, men at det vil feile, samt hvordan det vil feile, og hvorfor det vil feile. Ingen av våre lesere er overrasket. Opedal leser åpenbart ikke Document.no, og sier i DN-artikkelen:
– For fem år siden snakket alle om bærekraft, energitransisjon og så videre. Det alle snakker om nå, og som alle føler er viktig for bedriften deres, er resiliens eller robusthet, sier Opedal.
Problemet er at alle data, tall, tvil, advarsler og dokumentasjon forelå allerede i 2018 om hvor risikabelt dette var. Det er også samlet i bokform gjennom boken min «Klima Antiklimaks» fra 2020. Hadde Equinor-styret investert 362 kroner i den boken, kunne selskapet spart milliarder. Og vi var langt ifra de eneste som advarte: Hundrevis av kilder har advart mot å tro ukritisk på den raske «energiomstillingen» som Angela Merkel innledet i 2010. Ingen prøveprosjekter med ekte samfunn, noe sted i verden, viser at den vedtatte «energiomstillingen» er teknologisk, matematisk eller økonomisk mulig, hva forsøket vil koste, eller hva konsekvensene av å prøve og feile vil bli.
Alt dette indikerer at styret i Equinor ikke var opptatt av fakta, ekte risikovurdering og nøktern, kritisk analyse, men heller var ledet av en motebølge basert på gruppeteknking. Og bare ta ikke vårt ord for det: Studer advarselene og se på resultatene. Dette bør plage aksjonærene, fordi det kan så tvil om Equinor-ledelsens nøkternhet og kompetanse og fremstår som så alvorlig at redaksjonen ville spørre konsernsjef Anders Opedal direkte. Derfor sendte vi en mail til Equinor 25. august, hvor følgende konkrete spørsmål ble stilt:
Spørmålene til Equinor
• Hvilke konkrete tall og data fra vellykkede prøveprosjekter fikk Equinor-ledelsen til å tro på at den politisk drevne «energiomstillingen» kunne gjennomføres og lykkes innen 2050?
• Kan dere gi oss de realfaglige kildene og dataene som dannet grunnlaget for beslutningen for å satse på grønne industriprosjekter? Eller ble beslutningen tatt på grunnlag av at «alle andre gjorde det» og det hastet å hive seg på?
• Kan vi få se hvilke risikovurderinger som ble lagt til grunn før styret i Equinor bestemte seg for å satse på klimasaken, energiomstillingen og grønne prosjekter? Eller ble det ikke gjennomført noen slik risikoanalyse?
• Hvilke økonomiske teorier la Equinor til grunn for troen på at grønne energiprosjekter kunne bli lønnsomme, all den tid samtlige fremstår som avhengige av offentlig støtte, og samtlige av disse «klimatiltakene» er vedtatt og bestilt av politikere uten realfaglig, forretningsmessig eller energifaglig kunnskap?
• Grønne industriprosjekter har alltid vært høyrisikable. Det ser vi gjennom at Equinor og andre selskap har forlangt risikoavlastning fra det offentlige for å bli en del av det grønne politiske prosjektet. Hvorfor var ikke Opedal like opptatt av «resiliens og robusthet» tidligere rundt de grønne prosjektene?
• Hvorfor føler Opedal at det er Equinors oppgave å løse den påståtte klimakrisen, all den tid dette er et politisk prosjekt for politiske partier og miljøorganisasjoner, og ikke jobben til et aksjeselskap hvis jobb er å sikre lønnsomhet?
• Har Opedal opplevd politisk press og politiske føringer for å gjøre Equinor til en del av klimasaken, eller gjorde han det helt frivillig?
Svar fra informasjonsdirektøren, som ikke ville informere
Den 28. august mottok vi ikke svar fra Opedal, men heler fra informasjonsdirektør for konsernkommunikasjon, Sissel Rinde. Hun sa klart ifra:
– Det er ikke riktig at Equinors strategi har vært drevet av politiske strømninger eller kortsiktige trender. Vår strategi bygger på vurderinger av langsiktige energibehov, markedsutvikling, teknologiutvikling, klimarisiko og forventninger fra kunder, myndigheter og investorer.
Hva «klimarisko» har å gjøre som fundament for business, kan man saktens lure på. Og vi hører hva Rinde påstår, men problemet består gjennom observasjon: Equinor-ledelsen har fulgt politiske strømninger og kortsiktige trender, og tatt feil – og nå har de snudd og sier selv at de satser mer på gass og olje. Og det skjer nettopp fordi de overså tonnevis med relevant informasjon som viste at strategien ikke bygget på solide vurderinger. For da ville ikke dette skjedd. Rinde informerte oss også gjennom det vanlige grønne credoet at:
– Verden trenger både sikker tilgang på energi i dag og betydelige utslippsreduksjoner over tid. Det er bakgrunnen for at Equinor over flere år har utviklet en strategi som kombinerer sterk olje- og gassvirksomhet med investeringer innenfor utvalgte lavkarbon- og fornybarområder.
Disse frasene får vi servert hver gang vi henvender oss til større selskap eller til det offentlige, og problemet er at det bare er påstander fra PR-manualen: Det foreligger masse dokumentasjon som bestrider at investeringer i vind og sol vil gi sikker tilgang på energi, skape betydelige uslippsreduksjoner, eller på noen måte vil skape sunn lønnsomhet. Det er faktisk lett å argumentere for det stikk motsatte, og at økonomifaglig er det hele svært «kreativt» med sine særfordeler, grønne sertifikater og karbon-kvotehandel. Sissel Rinde sier også i sitt svar:
– Som Anders Opedal påpeker i intervjuet dere viser til, har utviklingen de siste årene vist at energiomstillingen er mer kompleks og vil ta lengre tid enn mange forventet. Det har påvirket tempoet og prioriteringene i deler av porteføljen. Men den overordnede retningen ligger fast: Vi skal levere energi verden trenger i dag, samtidig som vi utvikler prosjekter som kan bidra i overgangen til et lavutslippssamfunn.
Dette bringer oss bare tilbake til utgangspunktet: Vi visste, og har dokumentert gjennom mange år, at den påståtte energiomstillingen er mer kompleks og vil ta lengre tid enn mange forventet. Faktisk er det masse data og observasjon som tyder på at energiomstillingen aldri har vært mulig og heller aldri vil lykkes – uansett hvor mye penger man sprøyter inn. Alt dette er lett tilgjengelig hvis man bare leter. Hvorfor ignorerte Equinor-ledelsen all denne kunnskapen og advarslene? Det svarer hverken Rinde eller Opedal på. Hun avslutter med:
– Beslutninger om investeringer og kapitalallokering fattes på grunnlag av omfattende analyser, risikovurderinger og kommersielle vurderinger, slik det er naturlig for et børsnotert energiselskap. Vi deler ikke interne styredokumenter eller beslutningsgrunnlag ut over det som er offentlig tilgjengelig. Når det gjelder de konkrete spørsmålene, bygger flere av dem på premisser vi ikke er enige i. Vi viser derfor til offentlig rapportering, kapitalmarkedsoppdateringer, årsrapporter og strategipresentasjoner, hvor våre vurderinger, prioriteringer og resultater er beskrevet i detalj.
Vi har full forståelse for at børsnoterte energiselskap beskytter sine interne styredokumenter. Det som er mer oppsiktsvekkende, er at de ikke vil svare på konkrete spørsmål når Opedal selv må innrømme at beslutningsgrunnlaget har vært for dårlig, og at analysene ikke har vært omfattende nok. Hva gjorde at styret ikke gikk bredere ut når de samlet informasjon? Dette er så påfallende og paradoksalt at vi sendte Rinde en ny mail 10. september, her i noe avkortet form:
Våre oppfølgingsspørsmål fikk heller ingen svar
Premissene for spørsmålene våre er observerbare tall, data, fakta og resultater vi ser i dag, samt empiriske tall, data og fakta som vi sitter på fra 2010 og frem til i dag, som vi har publisert i flere artikler. De viser klart og tydelig at «grønne investeringer» vil feile, og det har nå vist seg korrekt. Tallene var klare. Vi må derfor slå fast at premissene våre er korrekte. Det er nettopp derfor vi spør:
• Hvilke konkrete tall og data fra vellykkede prøveprosjekter fikk Equinor-ledelsen til å tro på at den politisk drevne «energiomstillingen» kunne gjennomføres og lykkes innen 2050?
Skal vi tolke ditt svar som at Equinors beslutningsgrunnlag ikke var basert på tall og data fra prøveprosjekter? Eller har dere konkrete tall og data som motstrider tallgrunnlaget vi sitter på fra 2010 og fremover? Kan vi få se dette tallgrunnlaget? Det bør ikke være vanskelig å svare på. Det samme gjelder for risikovurdering: Hvis dette ble gjennomført, kan dere vel legge frem denne risikoanalysen, uten å avsløre noen forretningshemmeligheter?
• Hvilke økonomiske teorier la Equinor til grunn for troen på at grønne energiprosjekter kunne bli lønnsomme? Hvor kom de tallene fra, og hva var de basert på?
Vi har full forståelse for at, sitat: «beslutninger om investeringer og kapitalallokering fattes på grunnlag av omfattende analyser, risikovurderinger og kommersielle vurderinger». Men når Equinor selv må innrømme at disse analysene, risikovurderingene og kommersielle vurderingene i ettertid har slått feil, så forstår de vel hvorfor pressen spør, og ønsker konkrete svar? Så vi spør igjen, og ønsker oss svar fra Opedal som vi kan sitere:
• Hvorfor var ikke Opedal like opptatt av «resiliens og robusthet» tidligere rundt de grønne prosjektene? Og hvis «den overordnede strategien ligger fast», hvilke NYE tall, data og fakta er denne strategien fortsatt basert på, siden den forrige ikke fungerte som planlagt?
Vi finner nemlig lite av slike nye data, tall og fakta, hverken i Equinors offentlige rapportering, kapitalmarkedsoppdateringer, årsrapporter eller strategipresentasjoner, eller noe annet sted. Foruten altså det som allerede har slått feil. Vi finner bare påstander om at dette fortsatt må gjøres, Equinor må gjøre det, og det vil fungere og lykkes økonomisk i fremtiden. Det blir for tynt.
Vi håper på litt mer konkrete svar denne gang. Vi gjør oppmerksom på at vi forbeholder oss retten til å tolke svarene hvis de ikke inneholder tall, data og empiriske fakta, eller henvisninger til det samme, slik vi etterspør.
En kjempesatsing ingen lenger vil snakke om
I sine svar presiserer informasjonsdirektør Sissel Rinde at hun snakker for ledelsen i Equinor, men vi kan gjerne overlate til leserne og publikum å avgjøre om hun faktisk svarer på spørsmålene, eller bare bedriver avledningsmanøvrering. Det som er helt sikkert og ubestridelig, er at vi fikk svar på overnevnte mail 17. september, men svaret viser at kommunikasjonsdirektøren for Equinor var ferdig med å kommunisere:
– Selv om jeg ikke har mer å tilføye, vil jeg fortsatt forbeholde meg retten til å gi samtidig imøtegåelse om det kommer konkrete påstander mot selskapet eller ledelse i deres dekning.
Det skal hun gjerne få, men problemet består: Konsernsjef Anders Opedal innrømmet overfor Dagens Næringsliv at «Ja, vi så for oss en annen fremtid. Jeg tror det gjorde alle sammen.» Men det er ikke riktig. Det var veldig mange utenfor Equinors ledelse som advarte klart om hvor galt dette kunne og ville gå, og det tok ikke Equinor-ledelsen hensyn til. Og det bør alle aksjonærer mene noe om. Nå er de informert.
Flere artikler i denne serien
