Europas forfall begynner når vi gir opp prinsippene som gjør et fritt samfunn mulig. Når frykt bestemmer hva lærere tør å undervise i, hva kunstnere tør å skape og hva vanlige mennesker tør å si, har friheten allerede lidd et nederlag.
Derfor må vi snakke åpent om de islamske strømningene som krever religiøs lydighet, begrenser kvinners selvbestemmelse og vil gjøre kritikk av islam uakseptabelt. Forestillingen om at religiøse bud skal stå over demokratisk vedtatte lover, er uforenlig med et fritt rettssamfunn. Denne konflikten blir bare vanskeligere å håndtere hvis vi unngår den. Trusselen er konkret.
I Frankrike ble læreren Samuel Paty i 2020 myrdet av en islamistisk terrorist etter å ha undervist elevene sine i ytringsfrihet. Hans skjebne viser hvor alvorlige konsekvenser religiøs fanatisme kan få for selve skolens oppgave: å lære mennesker å tenke fritt.
Her hjemme vurderer Politiets Efterretningstjeneste (PET) i sin trusselvurdering for 2026 fortsatt terrortrusselen fra militante islamister som alvorlig. Dette bør forplikte enhver ansvarlig politiker til å ta ideologien bak truslene på alvor. Men vårt ansvar strekker seg lenger enn terrorbekjempelse. Vi må også stå fast når religiøse autoriteter eller familier prøver å bestemme hvem et voksent menneske får elske, om en kvinne får leve selvstendig, eller om et menneske får forlate sin tro.
Hensynet til religiøse følelser må aldri bli en unnskyldning for å svikte den som blir truet eller kontrollert. Islam må kunne undersøkes, kritiseres og motsies på samme vilkår som kristendommen og enhver annen religion. Beskyldninger om rasisme må kunne underbygges. De må aldri brukes til å stenge en saklig diskusjon om religiøse tekster, maktforhold eller handlinger.
Politikerne må ta ansvar for å håndheve felles regler og beskytte dem som utfordrer religiøs tvang. Skolene skal få støtte til sin undervisning. Myndighetene skal reagere på trusler og sosial kontroll. Religiøse organisasjoner må tåle offentlig gransking av sine budskap, finansiering og praksis. Denne friheten skal gjelde for alle: den troende muslimen, kvinnen som avviser familiens krav, og den som forlater islam. Deres rett til å leve fritt er en del av det samme samfunnsgrunnlaget.
Europa bør møte islamismen med demokratisk standhaftighet og intellektuell ærlighet. Vi skylder kommende generasjoner et samfunn der ingen skal måtte be religiøse makthavere om tillatelse til å tenke, snakke eller velge sitt eget liv. Det krever at vi forsvarer friheten, også når forsvaret vekker sinne.
