Volden eskalerer i Europas hovedstad. Skuddvekslinger mellom rivaliserende narkogjenger er nå vanlig. Så langt virker myndighetene maktesløse.

Dette skjer i Brussel, hvor EU-eliten lever i sin egen boble, langt unna den utryggheten vanlige innbyggere må leve med. EU-institusjonene som har hovedsete eller store deler av sin virksomhet i Brussel, er EU-kommisjonen, Det europeiske råd, Rådet for den europeiske union og EU-parlamentet. (Flere av disse institusjonene har også hovedbygninger i andre europeiske byer.)

Hvis EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen eller andre EU-topper beveger seg rundt i byen, så skjer det som regel i skuddsikre limousiner.

Ursula von der Leyen presenterer sine løfter for EU-parlamentet etter å ha blitt valgt til EU-kommisjonens president i 2019. Foto: CC-BY-4.0: © European Union 2019 – Source: EP

På mange måter kan man si at EUs hovedstad symboliserer alt som er galt med unionen, som en gang ble startet for å fremme frihandel mellom medlemslandene. I dag er frihandelen regulert vekk, og økonomien er i fritt fall.

I tillegg er nasjonenes egenart tilnærmet utryddet, noe masseinnvandringen har mye av skylden for. Som Berliner Morgenpost skriver, er vanlige belgiere lei situasjonen som stadig blir verre, i byen som også er Belgias hovedstad.

Vil Brussel bli det nye Chicago? spør avisens Brussel-korrespondent Thorsten Knuf. Det lover i så fall ikke bra: Denne helgen ble 41 personer skutt og tre drept i byen i Illinois som lenge har vært under Demokratenes fulle kontroll. Forrige borgermester fra Republikanerne var William Hale Thompson, som avtrådte i april 1931.

Hundrevis demonstrerte på Place de Bethléem i Brussel søndag. Middelklassefolk, mange av dem med små barn, protesterte mot den åpne narkotikahandelen i nabolaget deres og det faktum at i Brussel blir konflikter mellom rivaliserende narkotikagjenger i økende grad avgjort med skytevåpen – noen ganger til og med Kalasjnikov-er (AK-47).

Skuddvekslinger i gatene mellom gjenger og langere er nå nesten en daglig foreteelse i enkelte områder. Det har vært rundt 170 skyteepisoder i Brussel siden begynnelsen av 2025, med ti dødsfall og en hel mengde som er skadet.

«Vi er i en nasjonal krise», erklærte den belgiske innenriksminister Bernard Quintin nylig.

«Kampen mot organisert kriminalitet må være topprioritet for alle myndigheter og alle forvaltningsnivåer.»

Uskyldige tilskuere blir også ofre for skytingen. Som aktor i Brussel, Julien Moinil, sa det nylig: «Hvem som helst kan bli skutt.»

Mye av volden skjer i området ved Gare du Midi, sentralstasjonen hvor høyhastighetstog fra London, Paris og Köln ønskes velkommen. Disse områdene er preget av høy arbeidsledighet og en stor innvandrerbefolkning.

I Brussel finner man også Molenbeek, som nesten kan regnes som jihadistenes hovedstad i Europa. Herfra kom Salah Abdeslam, en av hovedmennene bak Bataclan-terroren i Paris i november 2015, som etterlot 130 døde og nesten 700 skadde.

Innbyggerne i Molenbeek gjør alt de kan for å skjule jihadister som er på flukt fra politiet, som anses som fiender. Egentlig anser de hele Belgia og resten av Europa som fiender, hvis de da ikke er muslimer, slik som de selv.

Hvis belgisk politi pågriper noen, er det som oftest unge menn fra «vanskeligstilte» bakgrunner, mindreårige migranter uten gyldig oppholdstillatelse med ukjent nasjonalitet. Også fra Frankrike lar kriminelle seg lokke til Brussel av lettjente penger.

Gjenglederne oppholder seg gjerne i utlandet, som i Marokko eller Dubai, og de kan derfor ikke pågripes. Alle er klar over problemet, men lite blir gjort. Effektive tiltak hindres av uklare og forvirrende ansvarsområder.

Rettsvesenet, kommunene, de relevante politimyndighetene, regionen og den føderale regjeringen peker mot hverandre og oppfordrer til avgjørende handling. Naturligvis mangler det penger overalt.

Likevel er det i det minste tegn til at noe skjer. Politistyrken sentraliseres, og seks uavhengige politisoner i Brussel skal reduseres til én, med en tydelig kommandostruktur.

Men noe av problemløsningen som foregår har resultater som fører byens myndigheter inn i parodiens verden:

Innenriksminister Quintin kunngjorde nylig at den føderale regjeringen hadde brukt 7,5 millioner euro på overvåkingskameraer. Dessverre er noen av dem ubrukelige – fordi de enten er blitt ødelagt eller er skjult av trær.

I periferien diskuterer von der Leyen og resten av EU-pampene inngripende reguleringer og nye klimatiltak man kun finner i EU- og EØS-landene. Ingen snakker om mangelen på økonomisk vekst, som i enkelte land grenser mot resesjon.

At industrien legges ned i tidligere solide land som Tyskland, ser ikke ut til å bekymre den skattefinansierte EU-eliten, som neppe er villig til å dele sin råflotte champagne og sine luksuriøse gratismåltider med oss vanlige europeere. Vi er åpenbart The Expendables. Vi kan ofres.