Nettavisen erfarer at Haakon VIIIs eds­avleggelse som Norges konge skal finne sted i Stortinget tirsdag.

Eden, som er fastsatt i Grunnlovens § 9, lyder som følger:

«Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»

Med «konstitusjon» menes på norsk grunnlov eller mer generelt statsforfatning – men uansett hva man legger i ordet, er det klart at Grunnloven er det viktigste konstituerende dokumentet.

Den forestående edsavleggelsen reiser spørsmål som er relevante aldeles uavhengig kong Haralds død, men som likevel får ny aktualitet ved tronskiftet: Hvilken status har Grunnloven i dag? Hvor mye substans er det igjen i den?

Man skal ikke lese særlig langt i dokumentet innen man fristes til å svare: «Ikke særlig mye».

For hvor mye er det igjen av den når Grunnlovens § 1, der Norge defineres som selvstendig, står igjen som et tomt skall? Hør på dette:

Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.

Om vi fester oss et øyeblikk ved ordet «selvstendig», vil autoritative kilder angi ordet «uavhengig» som en forfatningsmessig relevant forklaring.

Men Norge er ikke lenger uavhengig når alle lover som vedrører det indre markedet i EU – og de er uhorvelig mange – ubønnhørlig blir innført i norsk rett gjennom EØS-avtalen.

Norges viktigste lovgivende forsamling er ikke lenger Stortinget, men EU-parlamentet. Og siden det praktisk talt bare er den ikke folkevalgte EU-kommisjonen som har mulighet til å legge frem ny lovgivning i unionen, er det altså en liten klikk med administratorer fra andre europeiske land som i praksis avgjør vårt lands fremtid.

Vi har nå levd med EØS-avtalen i over tredve år, en periode som omtrent sammenfalt med kong Haralds tid på tronen. Vi merket ikke all verdens forskjell i starten, men etter hvert som nye lover og direktiver har dynget på seg i dette tidsrommet, er Norges egen lovgivende makt blitt kuttet bit for bit gjennom salamimetoden. Det er snart ikke så mye mer enn en tørr skalk igjen av den stakkars salamien.

For de mest Brussel-kåte maktmenneskene i Norge er dette et påskudd for at vårt land skal ta det avgjørende steget inn i EU. Janne Haaland Matlary har allerede tatt til orde for at dette bør skje uten folkeavstemning.

Problemstillingen kan meget vel dukke opp nokså raskt i kong Haakons tid på tronen.

Hva skal kongen gjøre hvis regjeringen vil føre landet inn i en politisk union ikke bare uten folkets samtykke, men sågar i strid med folkeflertallets vilje?

Kong Haakons oldefar ble norsk konge fordi nordmennene i 1905 ikke lenger ville være en del av den selv nokså godartede unionen med Sverige, som var lysår unna å pålegge oss så detaljerte direktiver som den europeiske sovjetunion gjør i dag.

Selv viste Haakon VII så sterk handlekraft at han i 1940 personlig bad nazistene om å ryke og reise da de forlangte at han abdiserte og utnevnte Quisling til statsminister.

Vi lever i nokså omskiftelige tider, der vårt land fort kan bli gjenstand for stor politisk dramatikk. Vil Haakon VIII kunne være på høyde med en situasjon der det lille som er igjen av reell norsk selvstendighet, er alvorlig truet?