CIA-direktør John Ratcliffe gjennomførte tirsdag et uanmeldt og kortvarig besøk i Moskva. Det er det første kjente besøket av en sittende amerikansk etterretningssjef i den russiske hovedstaden siden Ukraina-krigen startet 24. februar 2022.

Ratcliffe fløy med et amerikansk militærfly av typen C-17 Globemaster III fra Joint Base Andrews utenfor Washington, med mellomlanding i Riga i Latvia, før han landet på Vnukovo-flyplassen i Moskva. Flyet sto på bakken i cirka åtte og en halv time før det returnerte.

Offentlig tilgjengelige flydata og videoer på sosiale medier dokumenterte ankomsten. En amerikansk diplomatisk kolonne ble senere observert i sentrum av Moskva. Verken CIA, Det hvite hus eller Pentagon kommenterte reisen da den ble kjent.

Kremls talsmann Dmitrij Peskov sa først at han ikke hadde informasjon om flyet. Senere bekreftet han at Ratcliffe hadde samtaler med russiske etterretningskolleger på «sikkerhetstjenestenivå».

Donald Trump omtalte senere turen som «en slags semi-rutine», og sa at han håpet noe kunne komme ut av den for å avslutte krigen i Ukraina. Han avviste at besøket handlet spesifikt om advarsler mot NATO eller Iran-sanksjoner.

Forrige gang en CIA-direktør besøkte Moskva, var da William Burns i november 2021 advarte Russland mot å invadere Ukraina. Tre måneder senere startet fullskalakrigen. Ratcliffe har ifølge kilder hatt jevnlig kontakt med sjefen for den russiske utenlandsetterretningen SVR, Sergej Narysjkin, siden førstnevnte tiltrådte 23. januar 2025.

Besøket skjer mens krigen i Ukraina er inne i sitt femte år og diplomatiet står i stampe. Ukraina har intensivert langtrekkende drone- og missilangrep mot russisk energiinfrastruktur, oljeraffinerier og militære mål langt inne i Russland, inkludert i Moskva-området. Russland har svart med massive angrep mot ukrainske byer.

Amerikanske medier, Politico og The Wall Street Journal, konkluderer med at hensikten med besøket var å advare russerne mot å eskalere konflikten mot NATOs østflanke – særlig Estland, Latvia og Litauen. Han skal også ha bedt Moskva om å redusere militær og økonomisk støtte til Iran, inkludert overføring av våpen og forsvarsteknologi.

Besøket viser at etterretningskanalene mellom Washington og Moskva fortsatt fungerer, selv når det politiske forholdet er frossent. At CIA-sjefen selv reiser, tyder på at budskapet ble ansett som sensitivt eller tidskritisk. Forespørselen om at Ukraina skulle stanse angrep mens Ratcliffe var i Russland, viser også operativ koordinering.

Hvorvidt møtene fører til noen endring når det gjelder krigen i Ukraina eller russisk støtte til Iran, gjenstår å se. Både Kreml og Trump har lagt vekt på å dempe forventningene. I en tid med intensiverte langtrekkende angrep og fastlåste forhandlinger, er selv det faktum at de to etterretningssjefene møtes fysisk, likevel et positivt tegn.

Det man skal være klar over, er at relasjonene mellom USA og Russland har lange historiske tradisjoner. USA og Russland har ikke alltid vært fiender. Og USA og Europa har ikke alltid vært allierte. Den tilnærmingen mellom USA og Russland som vi har vært vitne til i den senere tid, har lange historiske tradisjoner.

De strekker seg helt tilbake til slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tall, lenge før Den kalde krigen definerte motsetningene vi kjenner i dag. Opp gjennom historien har USA og Russland ofte funnet hverandre, som motvekt mot de gamle europeiske kolonimaktene, og særlig som motvekt til britisk imperialisme på 1700-tallet og frem til siste halvdel av 1800-tallet.

Gjennom hele 1800-tallet var Russland, i motsetning til Storbritannia, Frankrike og Spania, med de sistnevntes koloniale ambisjoner, en av de få europeiske stormaktene som ikke truet amerikansk territorium.

Det kulminerte under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865). Russland støttet unionen og Nordstatene åpent, først og fremst fordi det så USA som en motvekt til sin geopolitiske hovedrival: det britiske imperiet.

De nære relasjonene førte blant annet til at Russland solgte Alaska til USA i 1867 for 7,2 millioner dollar. Et godt kjøp, må man si, knappe 159 millioner dollar i dagens valuta. Forholdet kjølnet etter den russiske revolusjonen i 1917. USA anerkjente imidlertid Sovjetunionen i 1933 og dannet på ny en allianse med Sovjetunionen og de vestallierte mot Tyskland under 2. verdenskrig.

Etter 1945 snudde alt. Den kalde krigen gjorde Sovjetunionen til USAs hovedfiende. NATO ble etablert i 1949, som en vestlig forsvarsallianse mot trusselen fra øst, og med USA, Storbritannia og de gamle europeiske stormaktene som kjerne. Tidlig på 1990-tallet, umiddelbart etter at Den kalde krigen var slutt, samarbeidet USA og Russland tett, både med START II, i NATO-rådet og med felles innsats i Bosnia og Kosovo.

Russland ønsket til og med NATO-medlemskap og å bli tatt med i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur. Dét ble det imidlertid ikke noe av. NATOs raske ekspansjon mot øst, det amerikanske rakettskjoldinitiativet, invasjonen i Irak i 2003 og anerkjennelsen av Kosovo i 2008 skjøv Moskva og Washington fra hverandre på ny.

Siden vet vi hvordan det er gått. Russland intervenerte i Georgia i 2008, annekterte Krimhalvøya i 2014 og invaderte Ukraina i 2022 for å forhindre Ukrainas medlemskap i NATO. Det førte til full nedkjøling i forholdet mellom USA og Russland frem til Trump 2.0 og det som kan oppfattes som en begynnelse på en ny tilnærming mellom USA og Russland.

Allerede i februar 2025, rett etter at Trump ble innsatt i presidentembetet, ringte han Putin for å diskutere fred i Ukraina. Det ble fulgt opp med møtet i Riyadh umiddelbart etterpå, med møtet mellom Trump og Putin i Anchorage i august 2025 og nå med Ratcliffes besøk til Moskva.

Tilnærmingen mellom USA og Russland er altså ikke noe nytt i amerikansk-russiske relasjoner. Den er realpolitisk fundert og har dype historiske røtter, selv om det fortoner seg som et fullstendig paradigmeskifte for generasjonen som er vokst opp med NATO og under Den kalde krigen.

Historien viser at USA og Russland sjelden har vært naturlige fiender. De har vært det når europeisk maktpolitikk tvang dem til det. Dagens tilnærming under Trump gjenoppliver den gamle logikken om at de gamle europeiske kolonimaktene ikke er til å stole på.

Russland kan være en nyttig alliert mot større trusler. De langvarige båndene fra 1800-tallet lever fortsatt og former USAs utenrikspolitikk mer enn man liker å innrømme i Brussel, London, Paris og Berlin, og mer enn de fleste i de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene i Oslo har fått med seg.

Den senere tids utvikling i makt-trekanten mellom USA, Russland og Europa, og den forsiktige tilnærmingen mellom USA og Russland, må ses i lys av den historiske konteksten og USAs skepsis til de gamle europeiske kolonimaktenes historiske imperialisme og deres arrogante og steile holdning med hensyn til å bidra til en løsning på krigen i Ukraina ved forhandlingsbordet.

USA ser Kina som den nye hovedtrusselen, og anser Europa for å være sterkt svekket. I forhold til Kina betraktes Russland heller som en mulig partner snarere enn som en fiende, slik som under Den kalde krigen. Det er ren realpolitikk.

Verden er i rask omveltning. Det kan sette Norge i en vanskelig posisjon. Det er derfor på høy tid at realpolitikken også siver inn i de nye lokalene til UD i det nye regjeringskvartalet, og i det faste møterommet til Utenrikskomiteen på Stortinget.

Men dét er kanskje for mye forlangt!?

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!