Da jeg så overskriften og bildet av Alexandria Ocasio-Cortez i Aftenposten, var min første tanke: Hvordan våger du, Christina Pletten?

Med tanke på din politiske slagside antok jeg at du ville fremstille den radikale sosialisten som en ønskelig kandidat til Det hvite hus. Kommentaren din bekrefter det.

Du beskriver «woke 2» som en smart utvikling. Mindre snakk om kjønn, rase og «defund the police», mer om bolig, jobb og priser.

Dette har gitt resultater, ifølge deg, og venstrefløyen, der AOC er en slags kronprinsesse, surfer nå på en bølge av suksess. Og nå feier sosialister mer moderate Demokrater av banen i mange primærvalg.

Du hopper over skadene «Woke 1» påførte dette landet. «Defund the police» var én av dem. Resultatet var at uskyldige amerikanere, mange av dem minoriteter, ble overlatt til å forsvare seg selv.

Mindre snakk om kjønn skyldes kanskje skadene den radikale venstresiden har påført.

Mange unge som ble indoktrinert til å tro at de kunne skifte kjønn, angrer i dag på valgene de tok. For noen er det dessverre for sent.

Jeg håper du aldri opplever å ha et barn som må gå igjennom noe slikt.

Men slik du beskriver venstrefløyens suksess, er det vanskelig å lese det som noe annet enn at du feirer denne utviklingen.

Hvordan våger du, Christina Pletten?

Vi ser en bølge der radikale DSA sosialister, kommunister og islamister feier moderate politikere av banen, og du sitter på ditt komfortable kontor på den andre siden av Atlanteren og omtaler dette som en suksess.

Se bare på kommunisten og islamisten Zohran Mamdani, som AOC støtter helhjertet. Han vant på å love velgerne alt, men har så langt levert lite annet enn store ord.

Slik går det ofte når sosialistisk ideologi skal omsettes til virkelighet.

Folk er bekymret. Også moderate Demokrater.

Dette handler ikke om en liten håndfull sentrumspolitikere som blir skjøvet til side. Det handler om en politisk marginalisering av en velgergruppe som teller titalls millioner amerikanere.

Hvordan våger du å feire dét?

Du går videre og gir AOC politiske råd. Du foreslår at hun utfordrer Chuck Schumer til Senatet i 2028, som du kaller «en gammel tørrpinn».

Du mener hun har gode vinnersjanser og at en slik valgkamp vil gi henne mulighet til å bygge en bredere koalisjon.

På dette tidspunktet må jeg spørre: Skriver du en kommentar, eller forbereder du AOC til en rådgiverstilling?

Så foreslår du at en periode i Senatet skal gi den tidligere bartenderen «sårt tiltrengt politisk erfaring» innen sikkerhets- og utenrikspolitikk. Dette er nesten utrolig.

Hvis AOC etter åtte år i Kongressen fortsatt ikke kan svare på grunnleggende spørsmål om USAs sikkerhetsinteresser og Taiwan, er løsningen neppe å sende henne til Senatet for å lære det.

Hvor mange år skal egentlig gå før hun kan forventes å kunne grunnleggende sikkerhets- og utenrikspolitikk?

Du kan ikke lage gull av gråstein. Seks år i Senatet vil ikke gjøre AOC til en ny Henry Kissinger.

Under sikkerhetskonferansen i München ble hun stilt nettopp et slikt spørsmål. Hun famlet etter svaret og slet med å formulere seg.

Og Plettens løsning? Gi henne seks år i Senatet, så kan hun lære seg utenrikspolitikk underveis.

Et presidentskap handler ikke om å snakke seg ut av vanskelige spørsmål. Det handler om å vite hva man snakker om når landets sikkerhet står på spill. AOC kommer aldri til å nå dit.

Og så kommer Israel. Og her tror jeg sannelig du viser ditt sanne jeg. Dette handler ikke lenger om å analysere amerikansk politikk.

Du heier på den radikale venstresiden og ønsker at amerikanske Demokrater skal følge etter.

Du sitter på den andre siden av Atlanteren og forteller millioner av amerikanske Demokrater hvilke saker de bør gjøre til sine viktigste.

Du skriver at AOC kan tvinge moderate Demokrater til å ta debatten om Israel, og at alliansen med Israel er en av venstresidens store «vinnersaker».

Tror du virkelig at den vanlige amerikaner tenker at Israel er den største og viktigste saken når de skal velge en politiker? Er det slik du velger hvem du skal stemme på?

Hva med den moderate Demokraten som ikke ønsker at partiet skal bevege seg stadig lenger mot venstre?

De ser at partiet til bestemor og bestefar forvandler seg til et radikalt kommunistparti som støtter islam.

Hvorfor i all verden skal en norsk kommentator sitte i Oslo og fortelle dem at Israel bør være en av deres viktigste politiske kampsaker?

Enda mer oppsiktsvekkende er det når du trekker frem offentlig helsevesen for alle som en vinnersak for amerikanerne, selv om den norske staten og norske politikere ikke klarer å levere på hjemmebane.

Norge har enorme ressurser, rundt fem millioner innbyggere og et offentlig finansiert helsevesen som blir dårligere for hvert år. Kapasiteten er presset, ventetidene er lange, og tilgangen til helsehjelp er blitt et stadig større problem.

Hvordan våger du å pushe et offentlig helsevesen på 350 millioner amerikanere når Norge ikke engang klarer å levere for fem millioner mennesker?

Det er ikke tilfeldig at vi i NRK i dag kan lese om en ny studie hvor det heter at folk har sluttet å stole på eldreomsorgen. Over 40 prosent av yrkesaktive planlegger å trappe ned eller gå av tidlig for å dekke opp for en sviktende eldreomsorg.

Dette er altså virkeligheten her hjemme. Likevel sitter du på trygg avstand og fremmer radikale DSA-ideer og drømmer om prinsesse AOC som USAs neste president.

Til slutt kaller du AOC «et politisk talent av de sjeldne» som mestrer kommunikasjon på sitt særegne vis. Med den målestokken er jeg vel Walter Cronkite.

Særegent er det nok det eneste jeg er enig i. Kommunikasjonsstilen hennes er omtrent som en airhead valley girl på speed: selvgod, affektert, flåsete, belærende og nesten uutholdelig å høre på.

AOC ble løftet frem av den radikale venstresiden da de oppdaget hvor effektiv hun var til å samle følgere og drive politikk gjennom sosiale medier.

Hun har i dag en lojal tilhengerskare som i årevis er blitt eksponert for sosialistiske ideer og ønsker å trekke Det demokratiske partiet stadig lenger mot venstre.

Men de utgjør jo ikke hele Amerika, bare en liten, ekstrem del som har en plattform akkurat som i Norge.

Når du heier på at moderate Demokrater feies til side, er det titalls millioner av deres egne velgere som må leve med konsekvensene.

Et USA dominert av DSA og den radikale sosialistiske venstresiden vil ikke være det Amerika vi kjenner.

Det vil være et politisk eksperiment med konsekvenser som kan bli enorme, og som amerikanerne selv må leve med.

Og det er nettopp derfor jeg reagerer så sterkt på at en norsk kommentator sitter på den andre siden av Atlanteren og forteller amerikanerne hva som er best for deres eget land.

Se på din egen bakgård, Christina Pletten, og spør deg selv hvor godt politikken du hyller, har fungert for Norge.

Hadde du vært en ukjent blogger uten særlig rekkevidde, ville jeg ikke brydd meg. Men du har en plattform som når millioner av nordmenn.

En nylig studie viser at hele 88 prosent av nordmenn har et negativt syn på USA. Denne typen fortellinger om Amerika er med på å skape nettopp dette bildet.

Hvordan våger du, Christina Pletten?

En kommentar til leserne

Jeg sendte denne teksten til Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes, redaktør Trine Eilertsen og Christina Pletten for vurdering og tilsvar.

Tornes svarte i en hyggelig tone at de dessverre ikke hadde plass. Aftenposten mottar 70–100 innlegg hver dag som konkurrerer om spalteplassen.

Jeg hadde egentlig ikke forventet at de skulle publisere den. For meg var det viktigste at de leste hva jeg hadde å si.

Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid synes det er behagelig å kritisere norske journalister. Det er lett å sitte bak en datamaskin og rive andre i stykker. Men så tenker jeg på hvordan norske medier fremstiller presidenten og nær halvparten av det amerikanske folk. Da må jeg legge den dårlige samvittigheten til side.

Pletten har selvfølgelig rett til å mene det hun mener. Men når 88 prosent av nordmenn har et negativt syn på USA, mener jeg det er på tide å stille spørsmål ved hvordan dette bildet blir skapt og forsterket.

Fremover kommer jeg derfor til å sende mine mediekritiske kommentarer direkte til dem jeg skriver om. Eirik Løkke har allerede svart på min kritikk av dekningen av Høyesteretts avgjørelse om poststemmer. Den saken kommer jeg tilbake til. NRK har foreløpig ikke svart.

Og takk til dere lesere. Det er dere som gjør det verdt å fortsette!

Kjøp boken på Document Forlag

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!