Nikolai Astrup er bekymret for at folk lever i «alternative virkeligheter» på sosiale medier. Foto: Nikolai Astrup/Facebook

Fremskrittspartiet er nå dobbelt så stort som Høyre, og det hevdes at den mye omtalte «Ine-effekten» fortsatt lar vente på seg. Det virker ikke som om Høyre har tenkt særlig grundig over muligheten for at dette faktisk er Ine-effekten: at partiet gjør det dårlig fordi det er upopulært, og at det er upopulært fordi velgerne ikke liker hverken politikken deres eller Ine.

I stedet virker det som om stadig flere i Høyre har landet på at problemet ligger hos alle andre. Dette er jo vanligvis noe man ser på venstresiden. Det er mulig Erna kommer til å hevde at heller ikke jeg «kjenner Høyre særlig godt», men jeg trodde personlig ansvar var noe man verdsatte i partiet. Når det har dannet seg en elite i Oslo-gryta som tror den er moralsk overlegen, er det kanskje ikke så rart at det er her man ender.

Velgerne lar seg angivelig lokke av populisme, tidligere partitopper kjenner plutselig ikke partiet de selv har arbeidet i, og tidligere medlemmer må finne tilbake til en mer sympatisk versjon av seg selv før de kan ønskes velkommen tilbake. Nå har også Nikolai Astrup bestemt seg for at sosiale medier er blitt en alvorlig trussel mot demokratiet, fordi folk påvirkes av «falske narrativer» og «alternative virkeligheter».

Høyre snakker fortsatt om tillit til enkeltmennesket, men oppfører seg som om velgerne må oppdras, korrigeres og ledes tilbake til den «riktige» virkelighetsforståelsen. Samtidig sitter partiet med 15 prosent oppslutning og ser ikke ut til å forstå hvorfor velgerne går til FrP. Det er litt flaut å være vitne til. Spesielt når Høyre forsøker å selge seg inn som det «ansvarlige» og «fornuftige» alternativet, men ikke engang klarer å anerkjenne at velgerne selv vet bedre enn politikerne hva som er viktig for dem.

Astrup tar denne mistilliten et ganske alvorlig skritt videre. Han mener altså at sosiale medier er blitt en trussel mot demokratiet fordi folk lar seg påvirke av «falske narrativer» og «alternative virkeligheter». Samtidig bedyrer han at dette ikke er et forsøk på å sensurere eller begrense ytringsfriheten. Det er omtrent like troverdig som alle andre forsikringer om at ytringsfriheten står trygt, rett før det argumenteres for hvorfor den må begrenses. Eller når noen sier «ikke for å være frekk» rett før de sier noe usedvanlig frekt.

Resten av innlegget er jo en lang forklaring på hvorfor folk egentlig ikke kan stoles på. Vi leser feil ting, hører på feil mennesker og ender opp med feil virkelighetsforståelse. Astrup sier bare ingenting om hvem som skal avgjøre hva som er riktig. Jeg har en mistanke om at han ikke ser for seg at den jobben skal overlates til folk flest.

Det spres selvfølgelig løgner, propaganda og fullstendig idioti i sosiale medier. Det gjør det også i avisene, på TV og spesielt fra Stortingets talerstol. Forskjellen er at redaktører, politikere og kommentatorer ikke lenger har samme kontroll over hvilken informasjon folk får tilgang til eller hvilke meninger som slipper til. Det kan sikkert være ubehagelig for dem som tidligere fikk definere virkeligheten på vegne av alle andre, men det gjør ikke sosiale medier til en trussel mot demokratiet.

At vanlige mennesker kan ettergå påstander, utfordre makthavere og publisere informasjon uten tillatelse fra en redaktør, er tvert imot ganske demokratisk. Det konservative svaret på løgn og propaganda burde være mer åpenhet og meningsbrytning. Ikke mindre av det.

Arendal 12.08.2025
Høyres Ine Eriksen Søreide deltar på et arrangement om de store internasjonale linjene etter snart åtte måneder med Donald Trump i Det hvite hus.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Det er heller ikke så fryktelig mystisk hvorfor Ine-effekten uteblir. Søreide er erfaren, kunnskapsrik og flink til å ramse opp alle grunnene til at ting er kompliserte. Men hun fremstår også kjølig, stiv og belærende, og langt mer som en utenriksminister enn som en partileder som forstår hva vanlige mennesker er opptatt av. Hun virker mer komfortabel med å forklare folk hvorfor ting ikke lar seg gjøre, enn med å lytte til hva de faktisk ønsker seg.

Hun har heller ikke akkurat valgt den sikreste veien til velgerne utenfor Oslo-gryta. Da Aftenposten spurte om hun ville bli Norges nye «EU-dronning», svarte hun at det hørtes forlokkende ut. Søreide vil blåse liv i EU-debatten og mener Norge bør bli medlem. Det må hun gjerne mene, men dersom Høyre tror veien tilbake til folk flest går gjennom å gjøre Ine til Norges EU-dronning, kan de nok bli sittende og vente på den effekten en stund til. Foreløpig ser det mer ut som en FrP-effekt.

Det samme ovenfra-og-ned-blikket dukker opp når Høyre snakker om velgerne som går til FrP. Søreide advarer mot populisme og uansvarlig pengebruk, som om folk flest har latt seg lure av Sylvi Listhaug fordi de ikke forstår sitt eget beste. Det ser ikke ut til å falle Høyre inn at mange velger FrP fordi partiet snakker om problemer de faktisk kjenner på, og foreslår løsninger de ønsker seg.

Drivstoffavgiften er et godt eksempel. I vår mente Høyre at kutt var nødvendig for å redusere kostnadene for folk og næringsliv. Nå vil ikke partiet forlenge det samme kuttet, og Søreide omtaler FrPs ønske om å fortsette som uansvarlig. På noen få måneder rakk Høyre altså å gå fra å gjennomføre populismen til å advare mot den.

Det kan sikkert fremstå veldig ansvarlig fra Oslo, men for dem som er avhengige av bilen for å komme seg på jobb eller holde bedriften i gang, er ikke drivstoffutgifter en teoretisk øvelse. Høyre kan fortsette å forklare velgerne hvorfor FrP tar feil, men meningsmålingene tyder på at velgerne har sluttet å høre etter.

Julie Brodtkorb reagerte også på snuoperasjonen, og mente at Høyre hadde forlatt verdiene sine. Dét falt ikke i god jord hos Erna Solberg, som svarte at Brodtkorb «aldri har kjent Høyre veldig godt» dersom hun mente dette. Brodtkorb var riktignok bare Solbergs statssekretær og stabssjef. Hvis hun etter alle de årene fortsatt ikke kjente Høyre, må Erna og resten av partiet ha spilt rollene sine usedvanlig godt.

Oslo 22.04.2026
Julie Brodtkorb, administrerende direktør i Maskinentreprenørenes Forbund (MEF), og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) utenfor Stortinget tirsdag.
Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Erna svarte selvfølgelig ikke på selve kritikken. Hun gikk rett på Brodtkorb og antydet at hun ikke forsto partiet hun hadde jobbet for i årevis. Dersom du er uenig med ledelsen, er det ikke ledelsen som kan ha tatt feil. Da er det du som aldri har forstått Høyre.
Så har vi striden mellom Oslo-gryta og resten av partiet. Også innad i Oslo-gryta. Det er ikke bare i distriktene velgerne har begynt å lure på hva slags parti Høyre egentlig er blitt. I hovedstaden har de en ordfører som fronter Pride, feirer id i rådhuset og snakker varmt om det multikulturelle Oslo.

Anne Lindboe dro også til fotball-VM i New York på kommunens regning. Turen var beregnet til å koste rundt 43.000 kroner. Der benyttet hun anledningen til å møte den meget ytterliggående sosialisten Zohran Mamdani, før hun oppførte seg som en ren fangirl og kalte ham det nærmeste man kommer en «rockestjerne i amerikansk politikk». Lindboe fremstår til tider mer som en feminist og «antirasist» spyttet ut av SV enn som en ordfører fra Høyre.

Anne Lindboe er ordfører for Høyre i Oslo, men er også ivrig på å samarbeide med islamske krefter, sosialister og kommunister. Her fra møte med ICC-moskeen 14. juni 2026, møte med Mamdani i New York 24. juni, og i demonstrasjon mot Norgesdemokratene og AfD 12. juni. Foto: Facebook.

De største tapene kom likevel i vest, sør og langs kysten, blant folk som jobber i privat sektor og er avhengig av at både bilen og næringslivet faktisk fungerer. Fortsatt er det Oslo-eliten som skal forklare resten av landet hva ansvarlig borgerlig politikk er.
Jeg fikk selv en liten innføring i denne kulturen da jeg kritiserte AUF-leder Gaute Skjervø. Ola Svenneby svarte at jeg en gang hadde vært «et konservativt menneske med sympati, medmenneskelighet og forståelse for andre», og at jeg kunne være velkommen tilbake til Høyre når jeg fant tilbake til denne versjonen av meg selv.

Det var jo sjenerøst. Svenneby diskuterte ikke det jeg faktisk hadde skrevet, men slo fast at jeg ikke lenger var et godt nok menneske for Høyre. Døren står visst åpen igjen dersom jeg en dag blir en versjon av meg selv som han liker bedre. Takk for tilbudet, men jeg tror jeg står over.

Ola Svenneby tok rollen som både moralens vokter og Høyres selvutnevnte dørvakt. Foto: Skjermdump/Facebook

Oslo-gryta og Høyres partielite må gjerne fortsette å spise reker, drikke hvitvin og snakke om havvind, Pride, id og hvor viktig «det grønne skiftet» er, mens de sitter på flybridgen eller på hytta. De må gjerne fortsette å vente på «Ine-effekten», og de må gjerne fortsette å tro at det er alle andre det er noe galt med.

Men de kommer ikke til å vinne noen velgere på det. Og når Nikolai Astrup nå i tillegg serverer alle de vanlige argumentene for sensur, samtidig som han bedyrer at dette selvfølgelig ikke handler om sensur, virker Høyre fast bestemt på å grave seg enda dypere ned.