Britiske myndigheter tar ingen sjanser med innvandrere. De nye gjestene blir nå pedagogisk forklart at de hverken kan voldta, mishandle kvinner eller ha sex med barn. Det er virkelig bra med brosjyrer, for opplysning er det som skal til! Da kan de nye medborgere endelig forstå det og slutte med sin plagsomme oppførsel.

Tyske myndigheter har på lignende vis forklart gjestene at man ikke må beføle kvinner eller bæsje i bassenget i offentlige svømmehaller. Siden arabiske menns massevoldtekter av tyske kvinner på nyttårsaften 2015 har det vært behov for riktig mange opplysningskampanjer. Den terapeutiske staten har reist sin egen totempel av gode intensjoner og tilber den som veien til sin egen frelse.

Den største genistreken er nok det finske «Safe Oulu»-prosjektet, et tiltak til en kostnad av 2,5 millioner euro som ble iverksatt etter en sak om overgrep mot jenter helt ned til ti år i byen Oulu. Prosjektets mest omtalte produkt er en kort dansevideo på TikTok der fem voksne utfører håndbevegelser til refrenget «stop, don’t touch me there, this is my no-no square». Tanken er at en ung jente som befinner seg alene med en voksen overgriper, bare trenger å utføre den riktige koreografien, så løser situasjonen seg selv.

Myndighetene burde også lage brosjyrer som forklarer at biler er til for å transportere folk, ikke for å pløye seg gjennom folkemengder av vantro på byfester og julemarkeder. Selvfølgelig utstyrt med et vennlig tegnet stoppskilt og en påminnelse om at det «kan påvirke ens oppholdstillatelse».

Sakene er så groteske at de påkaller satire, sarkasme og ironi som det ovenstående. Når den terapeutiske staten møter det innvandrede barbariet, er det komisk, men det er – selvfølgelig – først og fremst dypt tragisk.

For bak alle disse initiativene ligger en liberal, vestlig antagelse: at mennesker gjør andre vondt fordi de mangler kunnskap, og at riktig opplysning derfor kan rette opp atferden. Det er opplysningstidens optimistiske arv ført ut i sin mest bokstavelige og minst underbygde form.

Ingen seriøs kriminolog vil jo hevde at mannen som slår sin kone eller begår overgrep mot et barn, først og fremst lider av mangel på informasjon. Han vet utmerket godt hva han gjør. Det brosjyren legger til grunn, er ikke uvitenhet om loven, men uvitenhet om selve det moralske innholdet i handlingen – og enda verre: Det handler om psykopatens tilsidesettelse av alle normer og islamistens hat mot de vantro europeerne.

Vi er vitne til den terapeutiske kulturens fremmarsj inn i de statlige institusjonene.

Dom, skam og konsekvens erstattes av veiledning, forståelse og hjelp til selvhjelp. Institusjoner som tidligere dømte og straffet, er blitt til institusjoner som forklarer og behandler. Det gjelder skolen, det gjelder sosialforvaltningen, og det gjelder nå også statens håndtering av grov kriminalitet blant asylsøkere. Staten verner ikke lenger om lovens krystall, bare om den skinnende overflaten av sin egen gode samvittighet.

Hele denne tragikomiske affæren etterlater imidlertid et spørsmål: Hvem retter brosjyren seg egentlig mot?

Neppe mot den mannen som allerede har bestemt seg for å voldta eller mishandle. Snarere fungerer brosjyren som en slags selvberoligelse for systemet selv, for dets uhyrlige dumhet og blindhet. Det er så mange hvite flekker på kartet, men nå har myndighetene «gjort noe», uten at det noensinne kommer til å koste dem den langt mer ubehagelige diskusjonen om håndhevelse, konsekvens og hjemsendelse.

Bare her, i galskapens tidsalder, finner staten på å erstatte loven med en tegneserie. Sivilisasjonens gamle svar på barbari var straff. Det nye svaret er tilsynelatende et piktogram og et vennlig fargevalg. En dydens attrapp.

Alle andre kan selvfølgelig lese skriften på veggen:

Hvis det i det hele tatt er nødvendig å informere innvandrere om at man ikke må voldta kvinner og barn, så skal de slett ikke tillates å komme inn i landet.

Og kastes ut hvis de allerede er her.