Etter å ha spist en solid frokost bestemte jeg meg for å gå en tur over til skolens lille naturhistoriske museum.

Allerede da jeg la min varme hånd på dørens kalde håndtak og la merke til det ametystlignende spindelvevet på bygningen, burde jeg ha ant det dystre forvarselet om hva jeg skulle få se.

Den tunge døren lukket seg bak meg, og jeg gikk gjennom en dunkel, lummert varm korridor. Kort tid etter stod jeg i museumslokalet og følte meg umiddelbart berørt av den nærmest sepulkrale tyngden i rommet. Stillheten hang tung som luften i et gravkammer.

På en av hyllene stod et konservert menneskefoster i et glass med sprit.

Væsken selv var som et stillestående, evig fostervann, der tiden er satt i stå, og glasset en kapsel, hvor det som skulle vokse, i stedet var blitt fiksert, gjort til et objekt for mitt blikk.

Hva så jeg da?

Et foster som syntes å sove og krølle seg sammen i en drøm det aldri ville våkne fra. De lukkede øynene så innover mot noe vi andre ikke har adgang til. Det svulmende, altfor store hodet hvilte som en voksmåne som var gått i stå midt i sin egen vekst. Men krumningens linjer var fine over rygg, nakke, de spinkle lemmene, håndens og fingrenes spede detaljer.

Huden var matt hvit og lett gulaktig med en myk, voksaktig glans. Rynket, foldet, nesten kledelignende. Den snodde navlestrengen hang løst i væsken, avskåret fra all forbindelse som en livline uten lenger noe å knytte seg til.

Jeg kom til å tenke på dette urovekkende synet da jeg leste om den nye abortloven i USA.

I sommer undertegnet guvernøren i Massachusetts en lov som fjerner delstatens 24-ukers grense for abort. Loven gir nå i praksis grønt lys for abort helt frem til fødselen. De tidligere kravene om bestemte, alvorlige medisinske grunner etter 24. uke er erstattet av en langt løsere formulering i form av legens «professional judgement». Altså et skjønn, ikke en grense.

Det fosteret jeg hadde stått foran i spritglasset, var enda mindre enn det loven nå snakker om å kunne fjerne, og det er nettopp ikke en celleklump.

Også her hjemme flyttes grensen, om enn langsommere. Den danske abortgrensen er hevet fra 12 til 18 uker, og en kvinne kan i dag få utført abort frem til denne grensen uten å måtte begrunne sin beslutning overfor noen. Vi har ikke nådd de amerikanske tilstandene, men bevegelsen går samme vei. Grensen for når et foster nyter rettslig beskyttelse, flytter seg, og med den også selve argumentet for hvorfor denne grensen i det hele tatt eksisterer.

Jeg husker spindelvevet ved døren den dagen jeg gikk inn. Antydningens gru rommer sjelden kun ett varsel. Kanskje var det ikke bare et varsel om det jeg skulle se ligge på sprit, men også om det som venter et sted der ute, hver gang en grense flyttes litt lenger.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!