Det kommer fra alle kanter: Vår kultur, rettsstat og levemåte undergraves av en herskende klasse som importerer fiender som vil oss til livs. Fiendene lever nå midt iblant oss. De er besluttsomme og overbevist om at de nok skal overvinne oss. Hvorfor skulle de ikke dét? Gjennom flere tiår har de jo opplevd at våre herskere har bøyd seg for deres krav, nesten før de hadde fremsatt dem.

Hvordan kunne Allahs menn komme til noen annen slutning enn at Vesten – herunder også Danmark – er rede til å underkaste seg sharia, islams lov? Og hvis noen har protestert og advart mot konsekvensene av den muslimske koloniseringen, er de blitt hengt ut i mediene som vi alle er tvunget til å betale for. Kan noen klandre Muhammeds talsmenn for å føle seg seierssikre og si: Vi skal frata dere alle rettigheter og underkaste dere Allahs lov, og dere betaler selv for denne fornøyelsen.

Venstresiden er ellevill over denne utviklingen, og det samme gjelder det meste av det såkalte borgerskapet og dets politiske partier. Deres tilhengere tror at Koranens folk er deres venner og vil sikre dem makten, derfor har de gjennom årtier etter beste evne – via sin dominans over statsapparatet, domstolene og mediene – administrert islams demografiske formering.

Og hvordan vil det gå med islams venstreorienterte og borgerlige hjelpere?

Det får vi en fornemmelse av ved å lytte til tidligere toppolitikere som Bertel Haarder og Poul Schlüter, som på fallrepet skynder seg å meddele at det ikke var sånn de hadde forestilt seg konsekvensene av sin politikk. Mange hadde riktignok advart dem, men de og hele Folketinget var så opptatt av multikulturens velsignelser, og så opphisset av hat mot Under-Danmark, at de ikke hørte etter. Nå når det gjelder deres ettermæle, får de kalde føtter og vil plutselig unndra seg ansvaret for å ha ødelagt landet.

Også Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair, som blæret seg med å ha importert én million fra fremmede land for å «gni høyresidens nese i mangfold», ymter nå noe om at woke-politikken kanskje gikk for vidt. Svenske politikere, som forfulgte enhver som protesterte mot islamiseringen, er blitt underlig målløse og håper at ingen vil huske hva de har gjort.

Det kan føles hardt å ha blitt utstøtt og forfulgt for å si sannheten, men det er langt å foretrekke fremfor den skjebnen som venter løgnerne og forræderne på dødsleiet, der de må tenke over hvordan ettertiden vil huske dem.