Da jeg blokkerte utgangen for prins Charles, og egentlig bare skulle på do (OBS: Rekonstruksjon av ChatGPT etter mine anvisninger).

Noen planlegger livet – gjerne ned til minste detalj. De liker å ha kontroll. De stiller seg skeptisk til overraskelser, da disse som regel skaper rot i planene. Men forberedelser tar tid, ganske kjedelige er de også. Jeg foretrekker å ta tingene som de kommer. Noen vil kalle det dovenskap. Jeg kaller det smart.

I juli 1973 besøkte jeg for første gang Liverpool. For Beatles-fanatikere regnes jo det som Mekka. Jeg hadde selvfølgelig ikke gjort research, og da jeg i en alder av (snart) 21 led av lammende sjenerthet, så jeg ingen grunn til å spørre meg for heller.

I 1973 var det ingen Beatles-sightseeing, den lukrative forretningen lå frem i tid, man måtte finne ut av ting selv. Jeg hadde et kart, og med det fant jeg Penny Lane og ikke minst Mathew Street, hvor legendariske Cavern Club – der The Beatles opptrådte 292 ganger – lå. Klubben var imidlertid stengt, med kjetting og hengelås, og skulle rives.

Jeg mediterte over dette på pub. En velkledd, voksen kar lurte på hvor jeg kom fra, der jeg satt og studerte Liverpools gatekart. Da han skjønte at jeg var Beatles-fan, spurte han om jeg hadde lyst til å se Cavern Club. Den er stengt med kjetting og hengelås, sa jeg. Ja, svarte han, men jeg har nøkkelen og det er min klubb.

Han het Roy Adams og eide to Bentley-er, et 600 år gammelt hus og et utall klubber og puber i og utenfor Liverpool, inkludert Cavern, der han tidligere hadde vært dørvakt.

Han kjørte tilbake til Mathew Street i sin hvite Bentley, og lot meg, som kanskje siste menneske i verden, slippe inn i Beatles’ vugge. Klubben skulle rives om få dager.

– Jernbanen skal gå under her, sa han trist. – Derfor må vi rive. Men jeg bygger en ny Cavern på den andre siden av gaten, og regner med at den skal bli like populær.

Jeg stavret nedover den stupbratte trappen inn i det mørke, mugne og ekstremt trange lokalet. Scenen – et bitte lite kvadrat i det midterste rommet – var ikke stort mer enn 3 x 3 meter. Det lå løse murstein overalt i det flakkende lyset fra lykten, han oppfordret meg til å sikre meg et par.

– Ta et par, de er fra scenen, Beatles har stått på dem.

Sjenert ristet jeg på hodet, ville ikke virke grådig, ville ikke være til bry, det var da slett ikke nødvendig, mumlet jeg. Han oppfordret meg dessverre ikke en gang til, så bare forundret på meg og sukket: «Nei, nei … de kommer til å bli mye verdt, men gjør som du vil …»

OK, det var skrekkelig ergerlig. Men jeg gråter sjelden over spilt melk. Jeg fikk tross alt oppleve Cavern Club som kanskje sistemann i historien. Helt tilfeldig, uten planlegging, uten å be om det, skjebnen bare fant meg. Han der passer til å være sistemann.

Ta noen murstein, Beatles har stått på dem, sa Roy Adams. Jeg avslo. Ville ikke være til bry. Tenk at jeg hadde lov til å reise alene (rekonstruert av ChatGPT etter min anvisning).

At det skulle være noe spesielt med Penny Lane, var ikke lett å se. Den liknet alle andre engelske bygater. Små identiske rekkehus av murstein så langt øyet kunne se – i duskregnet. Og rundkjøringen Paul McCartney sang om, var bare et stort, trafikkert kryss. Men jeg tok et bilde, for sikkerhets skyld. Paul hadde jo gitt gaten en av sine fineste sanger.

Penny Lane i juli 1973. Ikke så fin som sangen. Jeg må si det. Foto: Yan Friis.

Spol noen år frem, til 1982. Jeg befinner meg i Birmingham, i en diger, fullsatt arena hvor Status Quo markerer sitt 20-årsjubileum som band. Kveldens mest prominente gjest er prins Charles. Midtveis i det hoggende øset av et show, merker jeg at blæren begynner å slite. Det koster å gå på pub før konsert.

Men hvor er toalettet? Jeg surrer rundt i Birmingham International Arenas uendelige korridorer og trapper. Finner toalettet, men mister retningssansen. Var det bort der? Kanskje ned her? Og havner i en foajé hvor det vrimler av britiske pressefolk med plastlaminerte ID-kort i bånd rundt halsen. Det ligger en oppslått bok på en pidestall, det går en rød løper gjennom rommet og bort til utgangsdøren. Og hvem dukker oppe fra intet og skal skrive i boken, om ikke selveste prins Charles.

Jeg famler med kamera og blitz og skrur tingene sammen litt faderlig fort. Jeg er ikke proff, så alt jeg har, er et 35mm-objektiv, hvilket betyr at jeg må ganske nær motivet om jeg ønsker portretter. Og det ønsker jeg jo.

Der står jeg på den røde løperen, som en annen krumbøyd hunchback, med en diger bag over skulderen, aldeles fri for laminert klarering, og knipser i vei, rett forfra.

Prinsen kommer mot meg, blir gradvis større og større i søkeren, jeg rygger, ser munnen hans bevege seg … PRINSEN SNAKKER TIL MEG! Jeg senker kameraet og reiser meg – han er så nær at nesene våre nesten berører hverandre, 35mm-objektiver er lumske sånn …

– Excuse me, sier prinsen, øynene er vennlige, – but could you please move, you are blocking the door.

Jeg bråsnur. Ja, det er akkurat dét jeg gjør, står i veien, midt på den røde løperen, rett foran utgangsdøren står jeg, og blokkerer prins Charles, som plutselig må legge inn et aldri så lite møte med Yan Friis i programmet sitt. Helt uforutsett.

Jeg ber om unnskyldning. Han lurer på hvor jeg er fra. Fra Norge. – How on Earth did you get in here? – Jeg skulle på do, forklarer jeg og rødmer. Slikt sier man vel ikke til en vordende konge? Prinsen ser bare forbløffet på meg. Så ler han. Og ønsker meg en god aften.

Faksimile fra Det Nye, 29. juni 1982. Foto: Yan Friis.

De britiske journalistene? Vrimler rundt meg etterpå i tabloid opphisselse. Hva sa han? Hva sa han? Og: Hvordan kom du inn, du har jo ikke adgangskort? Vi måtte søke om klarering flere uker på forhånd, og den bagen din, den kunne vært full av våpen!

Hva kan jeg svare? Man søker da ikke om kongelig audiens når man bare skal på Status Quo-konsert i Birmingham! Jeg hadde ikke noe lyst til å være der engang. Dessuten skulle jeg bare på do.

Etterpå var det tog tilbake til London, og stort Status Quo-party med drøssevis av berømte gjester. Man kunne fritt ta bilder av alle, bortsett fra Roger Waters. Han var festens vandrende fotoforbud, ikke så mye som et nesebor fikk man knipse. Den utfordringen klarte jeg ikke å motstå. Selvfølgelig knipset jeg nesen til Roger Waters (som vist). De kaller meg ikke Mr. Crazy Rock’n’Roll Friis uten grunn.

Takk for i dag.

Status Quo-fest i London, og jeg gir eksempel på skikkelig kommandoaktig sivil ulydighet da jeg knipser et bilde av nesen til Roger Waters (i rød sirkel). Ja, det er et pubgjenforent The Move øverst til høyre. De utbrøt «Jesus!» da jeg fyrte av blitzen og det begynte å ulme i håret til Roy Wood (til venstre). Fotografier: Yan Friis.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!