Trump vil sette i gang en «økonomisk D-dag», men Iran kan tåle smerten

Hvis USAs president Donald Trump tror at mullahene i Teheran er «på randen av nederlag», risikerer han å få en brutal oppvåkning.

Angrepet mot Iran startet fordi USA anså det bevist at Iran var i ferd med å utvikle atomvåpen. Anslagene over hvor lang tid det ville ta Iran å bygge en atombombe, varierte fra ett år til noen få uker.

Iran har dessuten vært et stort irritasjonsmoment for USA helt siden 1979, da ayatollah Khomeinis islamske revolusjon endret landet for alltid. 50 amerikanere ved USAs ambassade ble etter kort tid holdt som gisler i hele 444 dager, og den militære redningsaksjonen beordret av president Carter endte i total fiasko.

Khomeini fikk god hjelp av sosialistene i Iran den gangen. De ble belønnet med undertrykkelse, fengsling og henrettelser så snart revolusjonen var et faktum. Kanskje noe dagens islamo-sosialister burde merke seg?

Tross alt: I 1979 var det kun ett land som ble overtatt av islam. Nå er ambisjonene større, og store deler av Vest-Europa er i ferd med å følge i de iranske sosialistenes fotspor og underkaste seg den menneskefiendtlige ideologien islam. Mange av våre politikere har allerede besøkt moskeene i sokkelesten.

Det mest utrolige er at vestlige politikere kombinerer beundringen av islam med hyllesten av LHBTQ-hysteriet. Dette er en umulig kombinasjon i land med høyhus, hvorfra folk med avvikende seksualitet vil bli kastet i døden fra takene så snart islamistene får makten.

Dette skjedde i Gaza da Hamas overtok. Likevel støtter en samlet europeisk sosialiststand palestinernes stadige angrep på Israel, det eneste landet i Midtøsten hvor seksuell frihet eksisterer. Palestina-flagg inntar pridefestivalene, det er nesten ikke til å fatte.

Økonomisk krigføring

Nå vil altså Trump slå Iran ved hjelp av økonomisk krigføring.

«Disse galningene er i knipe, og disse HISTORISKE TILTAKENE vil lamme dem og deres evne til å spre terror over hele verden», skrev han på sin Truth Social-side.

Men hvis Trump tror at USAs økonomiske slagkraft er løsningen, står han overfor en brutal oppvåkning, skriver The Telegraph.

Irans mullaher har tidligere vært utsatt for økonomiske angrep, og analytikere sier at Trump innbiller seg at han kan lykkes der både Trump selv (i sin første periode) og andre har mislyktes tidligere.

«Hvis jeg var Iran, ville jeg vært nervøs, fordi de er i en svært dårlig økonomisk situasjon, og de vet det … men Trump har gjennom hele denne konflikten undervurdert iranernes vilje til å tåle smerte.»

Dette sier Alex Vatanka, en Teheran-født seniorforsker ved Middle East Institute i Washington, D.C.

«Det viser Trumps motvilje mot ytterligere militære engasjementer. Sett fra perspektivet til de mer høykonservative kreftene i Teheran er dette et ytterligere bevis på at den nåværende ideen om diplomati under en våpenhvile ikke kommer til å fungere, fordi Trump-administrasjonen ikke er oppriktig opptatt av å få slutt på denne krigen», sier Esfandyar Batmanghelidj, administrerende direktør for økonomisk diplomati for tenketanken Bourse & Bazaar.

«Argumentet som disse personene fremfører i Teheran, er: ‘Hør her, selv om dere mener at vår økonomiske krise er alvorlig … selv om dere mener at vi trenger en diplomatisk løsning, er den eneste måten vi kan oppnå det på, å endre forutsetningene for Washington.’»

Irans økonomi er allerede under sterkt press. Prisen på brød har doblet seg, en million arbeidsplasser har gått tapt, og oljeeksporten har falt kraftig. Inflasjonen nærmer seg 90 prosent.

Mesteparten av Irans militære kraft er utslettet. Irans øverste leder ayatollah Khamenei ble drept i løpet av krigens første dag. Den iranske valutaen rial har tapt 50 prosent i verdi mot dollaren. Men den iranske eliten viser ingen tegn til å gi seg.

Problemet er at mullahene og hovedmaktfaktoren Revolusjonsgarden rett og slett ikke bryr seg om den iranske befolkningens lidelser. Selv har den politiske og militære eliten alt den trenger; de er mette og fornøyde, mens vanlige folk sliter. Den iranske eliten er med andre ord akkurat som våre egne eliter, bare på et langt verre nivå.

Den eneste trusselen er et internt opprør.

«De kan overleve det, men muligens på bekostning av å bli så fattige at det vil oppstå interne uenigheter. Dette er problemet», sier professor Ali Ansari, direktør ved Instituttet for iranske studier ved Universitetet i St Andrews.

«Spørsmålet er: Når kommer vendepunktet? Iranerne kan tåle mye lidelse, men det er en grense for hvor mye de tåler. Alle har en grense. De forbereder seg på sivile uroligheter, som kan inntreffe allerede i neste måned.»

Da vil myndighetene svare knallhardt, slik de gjorde i januar og februar, hvor vi så de største demonstrasjonene i Iran siden 1979. Opprøret ble brutalt slått ned, men er ikke glemt.

«Massakren som fant sted i januar, har hatt en stor psykologisk innvirkning på befolkningen generelt. Folk er derfor ikke i et tilgivende humør, og regimet har ikke råd til å fremstå som svakt», sier Ansari.

Selv om krigen har pågått i nesten et halvt år, er det fortsatt mat i butikkhyllene. Maten har bare blitt mye dyrere, og mange iranere står uten inntekt.

Elitene lever i sin egen boble, og tror at krisen som rammer vanlige iranere, ikke vil få konsekvenser. Faktisk snakkes det fortsatt om å vinne krigen mot USA. Egentlig behøver ikke Iran å vinne noe som helst. Hvis de unngår å tape, vil dette være ydmykende nok for stormakten USA, og en stygg ripe i lakken for president Trump.

Men Irans drøm om å bli tildelt økonomisk kompensasjon for ødeleggelsene USA og Israel har påført nasjonen, forblir nok en drøm. Så lavt vil ikke USA synke.

Krigen i Iran viser nok en gang hvorfor det er umulig å vinne en krig hvor motstanderen nekter å gi seg uten boots on the ground. Men dette er en politisk umulighet for Trump, og ville møtt massiv motstand blant det amerikanske folket, som har gått lei av å få likkister med soldater i retur fra meningsløse og kostbare kriger i Midtøsten.

Samtidig lar vestlige politikere den islamske invasjonen av Vesten fortsette, finansiert av skattebetalerne, som aldri har bedt om å bli invadert av sosialklienter fra islambeltet.

Spørsmålet er om det fortsatt finnes europeere som er i stand til å gjøre opprør. Mange av oss tviler sterkt, men noen av oss håper vi tar feil.